15 år gammel fotballtrener: Jeg frykter spillerne mine blir drept

Sadr-byen i utkanten av Bagdad, en fattig forstad, delvis slumby. Strømledningene henger i intrikate og umulige mønster, som sammenvevde edderkoppnett, søppelet ligger slengt på gatehjørnene mens ungene spiller fotball på en støvete løkke, noen av dem barbente eller i sandaler.

• Les: Dagen da Saddam og Bagdad falt

Helter

Laget har de kalt Abtal, «helter» på arabisk, men de sliter med å finne utstyr og drakter. De prøver å spleise til de aller fattigste.

– Mange her er fattige og jeg prøver å samle inn litt penger fra alle som spiller slik at de fattigste også kan få litt utstyr, forteller 15 år gamle Hussein Ali Hasoon, han er lagets trener og lagleder.

Gutta kommer hit hver eneste dag når de er ferdige på skolen. Det er et kjærkomment avbrekk, for selv om fotball er en alvorlig lek her, skjer det langt alvorligere ting rundt dem.

Sadr-byen har vært åsted for mange bombeeksplosjoner, noe Hussein selv har erfart.

– Min onkel ble drept i en eksplosjon. Han og vennene hans ble drept da de var på vei til å spille fotball, forteller 15-åringen.

Sikkerheten har blitt litt bedre i de siste årene, men akkurat nå er han urolig for spillerne sine. Det er provinsvalg neste uke og spenningen i landet har økt.

– Akkurat nå er jeg redd for laget mitt. Jeg vil ikke ta dem med ut for jeg er redd for dem, de er fortsatt unge, sier tenåringen, som egentlig ønsker mest av alt å spille selv, men da han så alle som spilte alene på løkka bestemte han seg for ta ansvar og bli trener.

Bare tomme løfter

Ved siden av løkka og over de gamle husene vaier slitte flagg, i grønt, i rødt eller sort. Dette er sjiamuslimske territorium, og veggene er preget av bilder av Hussein, profetens barnebarn som ble drept i Kerbala, eller av de religiøse lærde fra Sadr-familien som bydelen har tatt sin navn etter. Et religiøst-politisk aristokrati som i dag ledes av Muqtada al-Sadr.

• Les: Norske Lars ble sendt ut for å plukke kroppsdeler i Irak

Området er hjem for rundt en million mennesker, inkludert kalligrafikunstner Ali Abd al Hussein al Saadi. Han er ikke spesielt imponert over den jobben myndighetene og politikerne har gjort siden de fikk makten.

– De sa de hadde prosjekter, de lovet boligblokker. De snakker og snakker, men det er bare løfter. Vi håper at ved neste valg kan vi få inn noen med fellesnasjonale følelser, en som kan arbeide hardt og har ærlig mål og som kan støtte en ny guvernør. Med så mye slumbebyggelse, så mye arbeidsløshet og dårlig utdanninger trenger vi det, særlig her i området, sier al Saadi.

Denne utsendte korrespondenten besøkte bydelen første gang like etter den amerikanske invasjonen, for ti år siden. Jeg kan ikke se synlig forskjell på forstaden, selv om det er sjiamuslimene som nå sitter med makten i sentrum av Bagdad, noen kilometer unna.

• Les: – Ingen vet hvorfor krigen startet

– Vi vet at regjeringen har bevilget mye penger, men korrupsjon kaster skygget over livene våre. Vi er veldig skuffet på grunn av dette. Vi hadde håpet at folkene som fikk makt med våre stemmer i valgene, skulle bry seg mer om folk flest enn om sine egne posisjoner og privileger, sier al Saadi.

Nå er det nytt valg om uke. Denne gangen provinsvalg. Det henger plakater over Sadr-byen som i resten av hovedstaden, men den demokratiske entusiasmen har blitt merkbart mindre ettersom årene har gått og vanlig folk ikke har sett noen forbedringer i egne liv.

• Kommentar: Iraks blodige demokrati

Sittende på jenterommet

På den andre siden, i en bydel vest i Bagdad møter jeg Riam og søstrene hennes. Når de ikke er på universitet, surfer de på internett: «Facebook», «What`s app», «Youtube».

Alt en erstatning for det sosiale liv som andre på deres aldre tar som en selvfølge, men som de aldri har kunnet ha.

– Det er så mange problemer her i Bagdad på grunn av de daglige bombingene. Det er veldig vanskelig å bevege seg utendørs spesielt for oss jenter, sier Riam Walid Jasem på engelsk.

• Les: – Hver dag er verre enn den forrige

Hun er akkurat ferdig med oversettelsesstudiene, og er eldste og første jente ut på arbeidsmarkedet. Det er vanskelig, men nødvendig. I de siste sju årene har moren hennes vært aleneforsørger i denne middelklassefamilien etter at faren døde av kreft.

Men samholdet gjennom vanskelig tider også gjort denne kvinnefamilien sterk.

– Ja, så klart. Vi er fem jenter og vi har vært sammen hele livet i ett hjem med vår mor, hele livet har vi vært sammen, forteller lillesøster Samah. Nå er de på vei ut i arbeidslivet.

– Jeg håper jeg får en god jobb og får jobbe med det jeg ønsker og håper at søstrene mine også får arbeid og at livet skal bli annerledes enn i dag, sier Riam.

Men i musikken hun nå hører på er det ikke så mye håp. Hun foretrekker vestlig, kvinnelige artister og akkurat nå er hennes favoritt britiske artisten Adeles siste hitlåt Skyfall.

– Forskjellen er politisk

Tilbake i Sadr-byen er også lite håp. Kalligrafikunstner Saadi er skuffet, han mener sikkerhetssituasjonen aldri har gitt ansvarlige politikere noe handlingsrom, og synes særlig folk i Sadr-byen fortjener bedre. De allerede betalt en høy pris. For urolighetene startet raskt her.

• Les Cecilie Hellestveits Ytring: Irak 10 år etter

Den lokale Mehdi-hæren som tilhører Moqtada Sadr var aktiv i kamp med de amerikanske soldatene.

Krigshandlingene blusset opp med ujevne mellomrom helt til amerikanerne var ute av landet, og området har også vært plaget av mange kraftige bilbomber.
Som et sjiamuslimsk kjerneområde, har det vært et yndet mål for de ytterliggående sunnimuslimske gruppenes bilbomber. De har blitt færre, men ikke borte.

Sist i mars ble forstaden rammet av tre bomber. På den andre siden har Mehdi-hæren fordrevet sunnimuslimer fra andre bydeler. Sunnimuslimer mot sjiamuslimer, taefiyeh, på arabisk har definert mye av Irak etter invasjonen, til manges store fortvilelse.

– Jeg tror dette er noe som maktpersoner har bevisst brukt. Det er slåssing mellom politikere, men mellom irakere flest, stol på meg, var det aldri et problem. Vi levde sammen i lang tid, jeg har mange venner fra sunnisiden, kurdere og kristne. Det var ikke noen forskjell mellom oss, og vi snakket ikke om disse tingene. Jeg tror det er en politisk krig, sier han.

Og der er det politisk, kan det også overvinnes. Saadi håper tross alt på bedre tider. Vi treffer ham på vei hjem fra arbeid, i en bakgate. Som kalligraf jobber han først og fremst med sitater fra Koranen.

Han har i motsetning til mange av sine kunstnerkolleger blitt værende i Irak, han er etter hvert blitt en eldre mann.

Til slutt sier han noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle høre fra en innbygger av landet mellom Eufrat og Tigris, men som kanskje, tenker jeg, der jeg står ute i Sadr-byen, speiler Iraks nyere historie, først over tretti år med et brutalt og autoritær diktatur, så ti år med okkupasjon og interne konflikter.

– Jeg har aldri funnet noen verdi i mitt liv uten å tegne eller skape. Jeg tror i ditt land så forstås dette bedre enn her, dere kommer fra land som forstår meningen med kunst. Europa har en av eldste sivilisasjonene i verden. Europa er kunstens land. Dere bryr dere mer om kunst enn oss, sier han.