Ventet på norsk statsborgerskap i 72 år

I 72 år har hun ventet på denne dagen. Nå er det bare noen få timer igjen.

– Jeg kan ikke tro at det er sant. Nå når jeg snart er hundre år gammel, ler Lillian Crott Berthung, og retter på håret i speilet i gangen.

I hele sitt voksne liv har Harstad-kvinnen bodd i byen Mülheim an der Ruhr, vest i Tyskland, som et resultat av kjærligheten, og av et norsk samfunn som lukket døra for «sånne som henne».

Forelsket ved første blikk

Historien startet i Harstad påsken 1942, da hun møtte den tyske soldaten Helmut Crott, bare 19 år gammel.

– Han hadde et strålende smil. Jeg forelsket meg med en gang. Men, han er jo tysker, så du må ikke tenke på det, sa jeg til meg selv. De var jo helt farlig å snakke med, man burde ikke snakke med dem. De var jo kommet til Norge som overfallsmenn, forteller Berthung.

Det var faren hennes, som inviterte Crott og kameraten på skitur med døtrene.

– Min far var veldig menneskelig. Han sa: «jeg syns så synd på disse to guttene. Kjekke unge gutter. De er kommandert til å være her i Norge, og de venter bare på den dagen de skal få komme tilbake igjen til sitt land.»

Å gå på skitur var imidlertid én ting. At de to skulle forelske seg var ikke godtatt. Det forelskede paret møttes i skjul, frem til krigens slutt.

Hemmeligheten

Berthung forteller at hun forsøkte å avslutte forholdet, da det ble kjent at en svært godt likt jødisk familie i Harstad, var blitt sendt til konsentrasjonsleir.

– Jeg sa til ham: «Du, Helmut jeg kan ikke treffe deg mer. Tyskerne har gjort så mye vondt. Jeg er forræder i norske folks øyne.»

Det er da Helmut forteller henne en avgjørende hemmelighet. Til tross for at han tjener de tyske nazistene, har han selv grunn til å være livredd.

– Så sier han: «jeg må fortelle deg noe, som du ikke må si til et eneste menneske. Ikke til dine foreldre. Du må holde det hemmelig for deg selv: Jeg har en mor som er jødisk. Jeg lever hemmelig i den tyske uniformen her i Norge. Det er ingen som vet om min mor.»

Hjemme i Wuppertal har faren nettopp mistet en høy stilling i Jernbaneverket, fordi han har nektet å adlyde nazistenes ordre om å skille seg fra sin jødiske kone gjennom 30 år. Moren er sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

Når Berthung får høre om hemmeligheten, tar hun sitt livs avgjørelse.

– Jeg sa til ham: «Helmut, jeg har ikke sagt det riktig før, men jeg er så glad i deg, og jeg kommer aldri til å forlate deg. Om hele det norske folk er imot meg.»

Mistet statsborgerskapet

Under frigjøringsdagene i 1945, er Berthung blant dem som ikke får delta i feiringen.

Det er blitt kjent at hun har et forhold til en av okkupasjonssoldatene, og hun blir i likhet med andre kvinner i samme situasjon, stemplet som «tyskertøs».

– De spyttet på meg. Og de snakket ikke med meg. Og de snudde seg. Alle. Mine tidligere lærere. Alle ... Jeg var forræder. Men, de visste jo ikke hemmeligheten, hva som lå bak, forteller hun.

I 1947 flytter hun fra Norge til Tyskland, for å gifte seg med sin store kjærlighet. Samtidig mister hun det norske statsborgerskapet.

– Jeg fikk bare beskjed i posten, at hvis jeg skulle reise til Norge, så måtte jeg søke om ekstra tillatelse for å komme til landet igjen, for jeg var ikke lenger norsk.

I årene som følger, forsøker hun flere ganger å kontakte norske myndigheter for å få sitt norske pass tilbake.

– Jeg skrev flere ganger til Norge, til Utenriksdepartementet, om jeg ikke kunne få mitt norske pass tilbake, fordi jeg hadde en hytte der oppe og mine foreldre og søsken levde der og, jeg ville så gjerne fortsette å tilhøre. Men, de svarte ikke, forteller Berthung.

Statsministerens unnskyld

17. oktober 2018, skjer det noe som får henne til å spisse ørene. Statsminister Erna Solberg ber om unnskyldning for hvordan «tyskerjentene» ble behandlet etter krigen.

– Jeg syns jo det var veldig sent at hun kom med en slik ting. Det har ødelagt masse for mange mennesker, som aldri har gjort noe galt. Men, det var bare, hatet var så stort, sier Berthung.

Hun bestemmer seg likevel for å skrive et nytt brev til norske myndigheter, for å be om å få statsborgerskapet tilbake, og denne gangen får hun et svar som skal feires.

Denne uka kunne Norges ambassadør til Tyskland, Petter Ølberg, overrekke 96-åringen dokumentet fra Utlendingsdirektoratet (UDI), om at hun er norsk statsborger igjen.

Hvordan føles det?

– Jeg må først fordøye det. Det er rart å tenke på det, sier 96-åringen.

72 års ventetid er slutt.