Vennskap på toppen

Når løsningen på stikkordet "Ungarn" i et kryssord er "Gulasjelskerfjelland" - er det da noe rart at det er så mye vondt og leit i verden?

Kur og friluftsbadet Széchenyi fürdo i Budapest, Ungarn.

Kur og friluftsbadet Széchenyi fürdo i Budapest, Ungarn.

Foto: Poppe, Cornelius / Scanpix

Kommentar: Haakon Børde
Foto: NRK

Men alt er ikke bare vondt og leit - det finnes for eksempel både vennskap og vennetjenester og lojalitet.

Og det er nettopp venner og vennetjenester og lojalitet denne P2-kommentaren skal handle om.

Libby og Vanunu

Lewis Scooter Libby og Mordechai Vanunu har naturligvis ingenting med hverandre å gjøre. Jeg tror ikke at de kjenner hverandre engang. Kanskje har de hørt om hverandre. Kanskje kjenner de til hverandres skjebne.

Likevel er det mulig å uttale de to navnene i samme åndedrett. Begge er de varslere på et vis - den ene er iallfall varsler, den andre oppfatter seg kanskje som det. Begge har de slengt med leppa og dermed brutt loven.

Løgn

Scooter Libby var rådgiver for en visepresident. Han løy for å hindre etterforskning av hvem som røpet navnet til en agent i sitt lands spionasjeapparat. "Noen" røpet agentnavnet fordi agentens mann hadde avslørt at Saddam Hussein ikke importerte atombombemateriale fra Afrika. Sånt kalles gjerne hevn. I Scooter Libbys land er det lovbrudd å røpe hemmelige agenters navn. Men - ingen er tiltalt for dette lovbruddet.

Atombombe

Vanunu var atomtekniker. For over tjue år siden jobbet han i atomindustrien og fortalte verden om sitt lands atombombe-produksjon. Også det et lovbrudd, naturligvis.

Den ene i USA, den andre i Israel.

Der slutter likheten. For mens den ene slipper å sone straffen han er dømt til for lovbruddet, får den andre mer straff etter at han har sont ferdig den han var dømt til i utgangspunktet.

18 år pluss

Dommen i Israel lød på atten års fengsel. Da disse mange åra var over og straffen sont uten noen avkorting, slapp Vanunu ut av fengsel - han fikk frihet på vilkår. Og vilkårene var at han ikke fikk forlate Israel og at han ikke hadde lov til å snakke med utlendinger. Vanunu gjorde det - han snakket med utlendinger, attpåtil utenlandske journalister. Ved 14 anledninger gjorde han det. For det fikk han ny dom, denne gang på et halvt år ubetinget pluss et halvt år betinget. I hans land var det ingen statssjef og ingen regjeringssjef som kunne eller ville si at nok er nok. Vanunu har ikke de rette vennene.

Ingen straff for mened

Annerledes i Scooter Libbys land. Der var dommen 2 1/2 år for mened. Men der er det en statssjef - han heter George W. Bush for den som ikke har gjettet det - en statssjef som både har anledning til og som er mer enn villig til å holde sin vernende hånd over en lovbryter innenfor regjeringsapparatet han er sjef for. Lojaliteten gjelder lovbryteren, ikke loven. Det er vennskap på sitt mest verdifulle.

Likhet for loven?

Likhet for loven er irrelevant for George W. Hundrevis av fanger blir holdt i årevis på en base USA har på Cuba, de blir holdt uten rettssaker, uten advokathjelp, uten kontakt med familiene - på mistanke om terrorisme. Tortur er gjeninnført - både i Abu Ghraib i Bagdad, som også Saddam Hussein brukte som fengsel, og i hemmelige fangehull i tidligere Sovjet-republikker som nå finner seg igjen i vestlig varme.

Falkland-Malvinas

Jeg minnes Argentina for noen og tjue år siden. Et militærdiktatur hadde gått til krig for å erobre noen forblåste øyer i Atlanterhavet. Øyene var britiske - på engelsk heter de Falklandsøyene, på argentinsk Malvinas-øyene. Den gang som nå bodde det et par tusen briter der. Jernladyen i London, Margaret Thatcher, slo tilbake med krigsskip og krigsfly som krysset Atlanteren og tok øyene tilbake fra de argentinske generalene og fra de forfrosne argentinske 18-, 19- og 20-åringene som var utkommandert med dårlig utstyr fra trygge forlegninger i sub-tropene til hylende stormer i antarktiske temperaturer.

Men det var ikke derfor generalene Videla, Galtieri og Massera og seks andre juntamedlemmer ble stilt for sivil domstol i Buenos Aires i 1985.

Svart reaksjon

De hadde grepet makten i et kupp noen år tidligere. De hadde slått til med vold og tortur mot det meste til venstre for deres reaksjonære virkelighetsoppfatning, ikke bare i Argentina, men over hele Latin-Amerika i samarbeid med de andre militærdiktaturene den gang i en lang rekke land. De hadde tatt barn arresterte kvinner fødte i fangenskap og gitt dem til barnløse offiserspar. De hadde sluppet folk levende med føttene støpt i bøtter fra helikopter ned i Rio de la Plata. 9 000, sa en offentlig granskningskommisjon etterpå, 30 000 forsvant uten at noen kunne gjøre greie for hvor det var blitt av dem, sa menneskerettighetsorganisasjoner som Mødrene og Bestemødrene på Maiplassen.

Derfor ble generalene og admiralene stilt for retten i Argentina. Derfor dømte retten i Justispalasset i Buenos Aires dem til fengsel varierende fra livstid til noen år.

"Nunca mas"

Raul Alfonsin het presidenten mens prosessen pågikk uke etter uke i det røykfylte rettslokalet, fullpakket av slektninger av de forsvunne, advokatene til de tiltalte og kjederøykende argentinske og utenlandske journalister, til aktor Julio Strassera tok et siste magedrag av sigaretten og avsluttet prosedyren sin med ordene: "Nunca mas" - aldri mer.

Benådet

Men - så skiftet Argentina president som det sømmer seg et demokrati. Den neste het Carlos Saul Menem, selv fange en tid mens generalene og admiralene drev Argentina som sin egen butikk. Som president ble han venn med de tidligere fangevokterne sine, og som det sømmer seg blant venner, benådet han alle ni medlemmer av de tre militærjuntaene mellom 1976 og 1983.

Srebrenica

Det er jo så godt å ha gode venner. Det finnes to Bosnia-serbere som vet alt om det. Også i dette tilfellet må vi bevege oss i et tidligere toppskikt. Det har nettopp vært 11. juli i Republika Srbska, årsdagen for den Bosnia-serbiske erobringen av Srebrenica, en by på grensa til Serbia der folkeflertallet var muslimsk 11. juli 1995.

Mladic-Karadzic

Da slo hærsjef Ratko Mladic til på oppdrag fra president Radovan Karadzic. Da oppdraget var utført - eller "mission accomplished" som det heter på et annet språk - var flertallet i byen serbisk. Muslimene var borte - de var enten drept, det var våpenføre gutter og menn i et antall av 8 000, eller de var flyktet etter seleksjon, det var kvinner og småbarn og oldinger i et antall av 10 000.

Beskyttes av venner?

Presidenten og hærsjefen hans har vært under tiltale for krigsforbrytelser i årevis. Men det er ikke lykkes FN, NATO eller serbisk politi å finne dem og arrestere dem i lilleputt-staten. For alt jeg vet, er de over alle hauger - eller de holdes skjult og beskyttes av gode venner, kanskje de har noe på, eller altså vet noe om de nåværende lederne som ikke tåler dagens lys og som er deres garanti mot å bli sendt til Krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia.

Milosevic-Pinochet

Slobodan Milosevic hadde ikke sånne venner, og han ble sendt til Haag. Han var heldig nok til å dø under prosessen. Augusto Pinochet hadde sånne venner - hele den chilenske hæren og et kjempekobbel av advokater til å trenere saksforberedelsene - så den gamle generalen rakk å dø før rettsoppgjøret kom i gang.

"Slakter", var en gang et stikkord i et kryssord. Men løsningen var ikke Milosevic eller Pinochet eller W - løsningen var "pølseskinninnholdsprodusent".

SISTE NYTT

Siste nytt