USA – der høyesterett «ruler»

Nylig døde den amerikanske høyesterettsdommeren Antonin Scalia. Han var nesten 80 år, hadde innehatt et av USAs viktigste embeder i 30 år og burde gått av med pensjon for lengst.

Men de ni dommerene i USAs høyeste rettsinstans ansettes på livstid – og mange tar det bokstavelig.

De pensjoneres ikke, og mange – som Scalia – dør på sin post i høy alder. Og pussig nok er amerikanerne like overrasket hver gang en tilårskommen dommer går bort, og like ofte blir det politisk bråk.

SCOTUS – i folkets tjeneste

USAs høyesterett – eller the Supreme Court Of The United States, derav forkortelsen – er nemlig satt til å passe på at alt som vedtas i landet er i overenstemmelse med grunnloven.

De åtte menige dommerne, pluss høyesterettsjustitiarius, kan overprøve lover og regler hvis et flertall av dem mener noe der ute er i strid med det opprinnelioge regelverket som «the Founding Fathers» ble enige om i 1789.

Brown vs. Board of Education

De viktige vedtakene tilsløres ofte av en svært så beskjeden tittel.

En av de mest epokegjørende avgjørelsene USAs høyesterett noen gang har tatt dreier seg om en konflikt mellom familien Brown i Topeka, Kansas og skolestyret i byen. Tredjeklassingen Linda måtte nemlig gå langt, langs en farlig jernbanelinje, for å ta bussen til skolen. Linda var – og er – svart og måtte gå på en skole for «negre».

En annen skole, Sumner Elementary, lå imidlertid nærmere. Den hadde en tryggere skolevei, men bare hvite elever. Og i 1951 var det et problem. I USA kunne ikke svarte og hvite barn gå på samme skole, hvilket var en selvfølge i de fleste andre land.

Borgerrettighetsorganisasjonen NAACP (National Association for the Advancement of Colored People) mente at det måtte vel kunne la seg gjøre i USA også. Med utgangspunkt i Lindas skolevei saksøkte de skolestyret i hjembyen Topeka.

17. mai 1954

Mens norske skolebarn gikk i tog, viftet med flagg og ropte hurra, kom USAs høyesterett sammen i Washington D.C. og endret hverdagen for amerikanske skolebarn for alltid. I 1896 hadde den samme høyesterett bestemt at «separate, but equal» var lov.

I 1896-avgjørelsen. Plessey vs. Ferguson, godkjente retten at svarte og hvite barn kunne undervises hver for seg, adskilt i rasedelte klasser og på forskjellige skoler; så lenge det rent faglig ikke var noen forskjell.

«Alle» både visste og skjønte at det var en praktisk umulighet, og etter et halvt århundre slo høyesterett retrett og omgjorde Plessey vs. Ferguson: Adskilte skoler var i strid med den amerikanske grunnloven. Alle skoler i USA måtte integreres. Det tok tid, men det skjedde.

Høyesterettsdommere er som folk flest

Dommerene som til en hver tid sitter «på benken» i den staslige bygningen rett bak Kongressen i Washington D.C. opererer ikke i et vakuum. I tillegg til å være jurister er de ektefeller og foreldre, hobbysnekre og amatørpianister, de kjører bil og seiler båt, går på butikken og ser på TV. De er – kort sagt – samfunnsborgere. De får impulser i det offentlige rom og høster erfaringer i hverdagen.

Men det strides om i hvilken grad tidsånden og kulturelle strømninger skal prege deres dommergjerning. Nye kandidaters rettsfilosofiske grunnholdning blir dermed avgjørendenår en president skal bestemme hvem som skal erstatte en dommer som fratrer.

Presidentens plikt – Senatets rett

Når en høyesterettsdommer dør er det presidentens plikt å utnevne en ny, men siden vedkommende må godkjennes av Senatet, så er de 100 i sin fulle rett dersom de mener at den presidentnominerte ikke holder mål.

Og da er vi ved sakens kjerne. Presidenten, som bare kan sitte i åtte år, utnevner dommere etter sin politiske smak, i håp om at de vil holde stø kurs i – kanskje – 30 år, og dermed stå som en garantist for presidentens at politikk lever lenger enn ham selv.

Men når situasjonen er som nå med en demokrat i Det hvite hus og et republikansk flertall i Senatet, da står partene langt fra hverandre og de blir ikke enige. Bare timer etter at Scalias død ble kjent rykket den republikanske flertallslederen i Senatet, Mitch McConnell ut og sa at president Obama ikke kan nominere en ny dommer i sitt siste år som president. Og nå er det full krangel.

Politisk motiverte valg

Det er ingen tvil. Dette dreier seg om politikk og ikke jus. Den såkalte «maktens tredeling» i USA bidrar til en tautrekking der den utøvende myndighet (presidenten) og den lovgivende myndighet (Kongressen) hele tiden forsøker å få økt innflytelse og mer makt på den andres bekostning.

I dette spillet er det viktig med en form for kontroll over den dømmende myndighet (høyesterett) som på ingen måte lar seg kontrollere – annet enn ved å passe på hvem som sitter i høyesterett, altså når dommere utnevnes.

Ufint, men ikke ulovlig

President Barack Obama sier han kommer til å utnevne en dommer, uavhengig av hva de republikanske senatorene sier. Majoritetsleder McConnell har gjentatt at de verken vil møte eller snakke med vedkommende som Obama nominerer.

Og de løser dette på en svært enkel måte: De har flertallet. De bestemmer – bokstavelig talt – dagorden. Så de lar være å føre opp temaet på timeplanen – og dermed blir det ingen behandling. Det er lov, men trist for alle parter.

Avler politikerforakt?

Holdningen sier mye om det politiske klimaet i den amerikanske hovedstaden for tiden. I «gamle dager» var ikke dette et problem. Høyesterettsdommere ble oppnevnt, uavhengig av partigrenser.

Dagens manglende samarbeidsvilje kan et stykke på vei forklare hvorfor «Washington» er et skjellsord og velgerne er så lei av «politikere» at de i valgkampen flokker seg rundt alternative kandidater som Donald Trump og Bernie Sanders.

Ingen presedens

Det er mer enn åtte måneder til presidentvalget i november og da Scalia døde den 13. februar var det et snaut år til innsettelsen av den nye presidenten. Det finnes ingen sedvane som tilsier at en president ikke kan nominere og Senatet ikke votere i en slik sak i et valg-år, som vi nå er inne i.

At republikanerene håper å vinne valget i november slik at en nyvalgt, republikansk president kan nominere en konservativ dommer, som så kan godkjennes av det republikanske flertallet i Senatet, er naturlig.

På den annen side: Hva om et flertall av velgerne gir sin stemme til demokratene, både i presidentvalget og Kongressvalget. Da har de spilt høyt og tapt.

Dessuten – og det er dette som gjør det så interessant

Hvis alt går etter planen så kommer USA 44. president Barack Obama til å utnevne USAs 113. høyesterettsdommer, en liberal kandidat etter Obamas juridiske og politiske smak.

På samme måte som republikanske presidenter har utnevnt konservative dommere som de hadde hadde tro på. I dag er det tre gjenlevende høyesterettsdommere som har selvpensjonert seg, i stedet for å sitte livet ut.

«Feil» utnevnelser

John Paul Stevens ble utnevnt av republikaneren Gerald Ford, Sandra Day O'Connor ble utnevnt at republikaneren Ronald Reagan og David Souter ble utnevnt at republikaneren George W. Bush. De tre dommerene ble alle nominert fordi de tre presidentene hver for seg trodde at de ville styrke den konservative benken i høyesterett.

Men alle tre, Steven, O'Connor og Souter, endte opp som moderate – til dels liberale – dommere. De satt til sammen mer enn 80 år i høyesterett og stemte etter egen juridisk overbevisning i øyeblikket, ikke etter politiske forventninger i fortiden. Sånt står det respekt av.