Virus overalt

Første gang jeg flyttet til Brussel på slutten av nittitallet, var byen preget av en enorm optimisme, i alle fall blant Erasmus-studentene jeg tilbrakte tiden med. Europas framtid var lys, og som noen-og-tjueåringer var det jo vi som var framtiden, så det lovet godt, det hele.

Andre gang jeg flyttet til Brussel, i 2010, så det mørkere ut. Nå var det finans- og eurokrisen som dominerte byen. «Europas framtid står på spill», sa en bekymret Angela Merkel på det første EU-toppmøtet jeg skulle dekke. Men både Europa, EU og Brussel holdt seg på beina, sånn noenlunde.

Ti år senere, den tredje gangen jeg kom for å bo i Brussel, nå som NRKs Europa-korrespondent, ble byen stengt ned.

Den optimistiske kaféeieren

Det vil si, de første ukene i september var først og fremst preget av munnbind-diskusjoner. Myndighetene strammet inn og lempet på påbudene litt ettersom hvor i byen man var, men grunntonen signaliserte at dette kom til å gå seg til.

Butikker, barer og restauranter ønsket folk velkommen. Da jeg søkte ly for kulda og regnet under en kafé-markise for å ha min første direkte-rapport til Dagsrevyen fra byen, kom eieren etterhvert ut fra det folketomme lokalet. Han var straks ferdig med oppussingen, fortalte han, mens han rakte meg en varm kopp kaffe. «Vi åpner om en ukes tid, da får du komme og få kaffe hver dag!»

Det var en hyggelig velkomst til min nygamle hjemby. Så begynte koronatallene å stige eksponentielt. Den nyoppussede kafeen rakk aldri å åpne.

Tomme Roma

Under pandemiens første fase i vår, var jeg innestengt i Roma. Det var en klaustrofobisk, nesten lammende opplevelse. Det var vakkert også, på et vis, som journalist hadde jeg lov til å gå litt rundt i byen og se Romas plasser og monumenter, helt alene.

Men jeg vendte alltid raskt hjem. Det er noe uvirkelig og ubehagelig over en by uten mennesker. Antakeligvis skjedde det viktige ting rundt om i verden i løpet av de ukene, men det fikk jeg ikke med meg. Den første bølgen var altoppslukende.

Slik har det ikke vært nå i høst. Jeg har reist rundt og snakket med folk om helt andre ting. Om syklisme, om fascisme, om terrorisme. Det bemerkelsesverdige er likevel at dette viruset ligger som et filter over alt annet, det trenger seg inn i alle saker. Korona er blitt lufta vi puster i.

Terror og portforbud

Jeg merket det kanskje med størst kraft i Paris, der jeg skulle lage en reportasje om den voldsomme økningen i antall syklister i byen. Mens jeg pakket bagen for å dra, kom meldingen om at læreren Samuel Paty var blitt halshugget etter å ha vist noen karikaturtegninger i klasserommet. Og den kvelden jeg kom fram til den franske hovedstaden, innførte Emmanuel Macron portforbud på grunn av en eksplosiv økning i smittetilfeller.

Etter terrorangrepene på konsertstedet Bataclan, ved en fotballstadion og ved barer og restauranter i november 2015, svarte Paris med slagordet tous en terrasse!, «alle til uteserveringen!». Terroristene hadde angrepet en vital del av livet i Paris, å gå ut, spise og drikke, se fotball og høre på musikk. Svaret var å gjøre mer av det samme.

Nå var det annerledes. Annerledes fordi det var en lærer som var målet, selvsagt, men også annerledes fordi man ikke kunne gå ut og ta et glass om kvelden og protestere samtidig. Nå skulle alle være hjemme, alene, ikke sammen på uteserveringen. Den høytidelige minnemarkeringen for læreren som Emmanuel Macron holdt ved Sorbonne-universitetet begynte tidlig og varte kort. Vi måtte alle rekke hjem før portforbudet, var forklaringen.

Koronapandemien har grepet inn i det fellesskapet mennesker vil føle når vi er i sorg. Slik har sykdommen både vært årsak til sorgen, fordi folk har dødd av korona, og årsak til at sorgen blir mer ensom og isolert, fordi det er farlig å dele den med andre mennesker. I Conflans, byen der Samuel Paty ble myrdet, var det så iøynefallende at jeg hadde vansker med å blunke. Man snakker gjerne om «en by i sjokk», når noe tragisk har hendt. Dette var første gang jeg fikk merke hva klisjeen egentlig kan bety på et lite sted der alle på et eller annet vis har en forbindelse til det som har skjedd.

Da vi kom fram til byen, hadde minnemarsjen akkurat startet. Hundrevis av mennesker i skumringen, men ingen ansikter, bare oppsperrede øyne over munnbind. Sorgen var dekket til, på en måte, men sjokket sto klarere fram: Ingen fjes, bare ren fortvilelse. Og uten å kunne se ansiktene på en kvinne jeg snakke med ordentlig, fikk jeg ikke noe forvarsel før tårene hennes begynte å renne, ned på munnbindet.

Korona-fascister

En ukes tid senere var jeg i Nord-Italia, nærmere bestemt i Benito Mussolinis fødeby. Her møtes nostalgiske nyfascister et par ganger hvert år for å markere viktige datoer i fascistdiktatorens liv, men denne høsten var oppmøtet skralt. Arrangørene skylte på pandemien. Alle deltakerne hadde munnbind – noen med italienske flagg, andre med portrett av Mussolini.

To eldre menn som tydelig møttes igjen for første gang på lenge, tok seg i det rett før de skulle ta hverandre i hånden. De så litt ubekvemme ut, før den ene kom på løsningen, og strakte armen opp og ut, på fascistisk vis. «Vi kan jo hilse sånn», sa han gledestrålende.

Men det var ikke med glede de dekket til ansiktet. «Disse maskene er en krigserklæring», fortalte Roberto Venturi, en mann i førtiårene med glattbarbert isse. «De vil at vi skal tie stille! For covid finnes ikke! Jeg er fortsatt frisk som en fisk, så hvor er denne sykdommen?»

«Munnbind er den nye fascismen», sa Robertos sidemann og smilte. Jeg tror det var en slags vits fra hans side, for å vise at selv fascister er klar over at «fascist» stort sett brukes som skjellsord, men Roberto hadde ikke sans for spøken. «Fascisme er ikke et stygt ord!», skjelte han. «Mussolini hadde håndtert pandemien bedre».

Et nytt håp

Tilbake i Brussel er kafeen til den hyggelige mannen som bød på gratis kaffe fortsatt stengt. Sykehuskapasiteten er sprengt, selv om smittetallene akkurat nå er på vei ned igjen. Det hjelper når folk ikke er ute blant andre mennesker, naturligvis. Og på sikt ligger kanskje løsningen bare 25 kilometer unna her jeg sitter og skriver dette.

For her i Belgia, i en liten kommune som heter Puurs, ligger en av de to fabrikkene der den nye vaksinen skal produseres. Den som fikk verdens børser til å sprette opp og mange mennesker til å puste lettet ut i begynnelsen av uka. Det er fortsatt for tidlig å være sikker på at dette blir løsningen, men det er ikke for tidlig å håpe.

Jeg satser på at Brussel blir et optimistisk sted med framtidstro igjen sånn litt over nyttår.