Den franske sykkelrevolusjonen

En kraftig økning i antall syklister er i ferd med å endre bybildet i Paris. Det er en villet, planlagt politisk utvikling som har pågått over flere år. Men det er også en revolusjon som fikk en uventet medspiller i vår: Koronaviruset.

På sykkelkurs for voksne en kjølig høstdag i en forstad utenfor Paris, er ikke Kaouthar Amairi i tvil: Det var den første nedstengningen av byen som fikk henne til å vurdere sykkel.

– Jeg reflekterte en hel del i den perioden, både over helsesituasjonen, men også om økologi. Pandemien gjorde at jeg snakket mye med venner og familie om å endre måten vi lever på, sier hun.

– Å forurense mindre, og se etter litt mer miljøvennlige transportmetoder.

Det høres både fint og prisverdig ut. Det var bare ett problem:

– Jeg er ikke særlig sporty. Og jeg hadde aldri satt meg på en sykkel før.

Ubalansekunst

Denne formiddagen er hun sammen med 70 andre ferske syklister, veiledet av en litt hissig, men åpenbart velmenende sykkelinstruktør.

François Fatoux driver landets første sykkelskole for voksne. Selv begynte han å sykle i Paris i 1977, og ble sett som et vesen fra en annen verden, forteller han.

Fra å være ganske alene på to hjul i Paris, er han åpenbart fornøyd med den siste tidens økning. Antallet syklister steg med 67 % da den første nedstengningen av Paris var over, ifølge kommunens tall.

50 kilometer nye sykkelstier, kalt «Coronapistes», ble anlagt i all hast.

Fatoux er likevel litt skeptisk til kommunens gjennomføringskraft, og er redd for at trafikantene selv ikke riktig henger med.

– Kombinasjonen av uerfarne, ferske syklister, elektriske sparkesykler og sinte bilister er ikke enkel. Men det kommer til å gå seg til når folk lærer og ser at det er noe magisk med sykkelen, sier han. Balansen ... Likevekten ...

Fatoux snakker seg virkelig varm om syklismens estetiske kvaliteter, før han går bort til to kursdeltakere for å illustrere hvordan man kan stå med foten på pedalen for å sørge for likevekt, i det vi hører voldsomt brak og et fortvilet rop. En elev med balanseutfordringer ender i asfalten.

– Men i helvete! Det er ikke mulig! François Fatoux hisser seg voldsomt opp, men tar seg raskt inn igjen. 10 prosent av Frankrikes befolkning kan ikke sykle. Det er hans jobb å få det tallet til å gå ned.

Fra motorvei til koronavei

For Paris' karismatiske ordfører Anne Hidalgo har sykkelsatsingen vært en enormt viktig sak i flere år. Den har skaffet henne tilhengere: Hun ble gjenvalgt i høst, og mange mener hun er en mulig motkandidat til Emmanuel Macron ved presidentvalget om to år.

Men sykkeliveren har også gitt henne mye kjeft.

Hidalgo erklærer «full krig mot bilistene», skrev den konservative avisen Le Figaro i 2017, da en ny bit av bilveien langs Seinen ble overlatt til syklister og fotgjengere.

Siden har hun erklært at Paris skal bli verdens sykkelhovedstad, og at alle gater i Paris skal tilrettelegges for syklister.

Den morgenen NRK møter hennes samferdselsbyråd David Belliard, har han akkurat lagt fram planene om å fjerne halvparten av alle parkeringsplasser i Paris.

Han har bedt innbyggerne om innspill til hva plassen skal brukes til i stedet. En del velger utskjelling framfor idémyldring.

– Det kommer ekstremt voldsomme reaksjoner. Med sammenligninger som ikke hører hjemme noe sted.

Mellom utskjellingene er det ofte de samme bekymringene som går igjen: At bil-begrensningen skal drepe den økonomiske aktiviteten i byen. At folk slutter å komme til sentrum.

– I praksis ser vi jo det motsatte, sier Belliard.

– Vi ser det i alle storbyer som prøver dette.

Både han og ordføreren sikre på at de er på rett vei. For folk bruker sykkelveiene de bygger. Og når de er blitt vant til det, ber de om fler, sier han.

– Vi endrer måten man tenker om byen på. Og det er en revolusjon. Her gikk det en slags motorvei, midt i byen, sier han og peker. Vi står i Rue de Rivoli, hovedgaten i sykkel-revolusjonens Paris. Det var en trefelts bilvei. Nå er det fire felter til syklistene, et felt til taxi og buss.

– Det var utrolig bråkete før, men vi hadde vent oss til det. I dag har vi fordelt plassen bedre. Og det virker! Sykkelveiene i Rue de Rivoli er Europas tredje mest brukte, sier Belliard.

Krigen mot bilen

Kritikerne mener Paris-administrasjonen er ideologisk forblindet i sin kamp mot bilen. En av dem er Fabrice Godefroy, leder av organisasjonen «40 millioner bilister» og en av Frankrikes mest aktive bil-lobbyister.

– For meg er Paris et laboratorium for dårlige ideer, forklarer han.

Vi befinner oss i en garasje ved en motorvei et stykke unna Paris, i god avstand til selv den modigste syklist.

– Alt starter med denne krigen mot bilen i Paris, og den sprer seg som en oljeflekk utover til andre byer. Når det gjelder transporten i Paris, vil man uheldigvis ofte forby, spesielt bilen, men man har svært få alternativer å stille opp med, hevder Godefroy.

– Jeg kan garantere at i det øyeblikket det er folk som ikke lenger får lov til å bruke bilen sin, kommer det til å bli problemer. Vi kan komme til å se De gule vestenes tilbakekomst. Og protestene kan bli enda sterkere enn sist, sier han.

Samferdselsbyråd David Belliard mener tanken er misforstått.

– De som kjører inn til Paris i dag, er i stor grad velstående mennesker fra vestsiden av byen. De som bor i forstedene, som må inn til på jobb, gjerne for å vaske hos disse rike billobbyistene, de tar offentlig transport. De ønsker å få bedre alternativer, og for noen av dem er sykkel en bra løsning, i tillegg til å reise kollektivt. Det er mye billigere å kjøpe en sykkel enn en bil.