Sharons valgseier var fryktet - ikke minst i araberlandene. Han har vært motstander av alle israelske freds-initiativ, og har varslet en tøffere forhandlingslinje i framtiden.
Ariel Sharon har varslet en tøff forhandlingslinje. Men framtiden vil vise hvor tøff den blir. Det vil blant annet avhenge av hvem han må støtte seg på i Knesset.
Tøff linje
Hans nei til å gjenoppta fredssamtalene med Styria og de palestinske myndighetene kan varsle om en slik tøfferelinje.
Mange frykter også at hans knusende valgseier er uttrykk for israelernes manglende fredsvilje.
Men dette blir en grov forenkling. Valgdeltakelsen var på historiske 59 prosent, mens den vanligvis ligger på rundt 80 prosent.
Det var dessuten mange av de som stemte på Sharon, som gjorde dette uten den store entusiasmen.
At de israelske araberne boikottet statsministervalget gjorde også sitt til at Sharons seier ble så knusende som den til slutt ble.
Sharon kjørte heller ikke sin tøffe linje som hovedsak i valgkampen. Hans viktigste budskap var at han ville gi folket fred og sikkerhet.
Hvordan dette skulle gjøres, sa han ikke så mye om.
Allianse-partnere
Selv med en overlegen seier i stats- ministervalget skal ikke Sharon føle seg for trygg på å ha nasjonen i ryggen.
Han kommer heller ikke til dekket bord i Israels nasjonalforsamling, Knesset.
Hans eget Likud-parti har bare 19 av 120 representanter, og Sharon må derfor finne allierte for å kunne styre landet.
Sharons naturlige allierte er å finne på ytre høyre fløy. Men fanatismen der kan virke skremmende, selv på Sharon.
Sharon har i stedet invitert det israelske arbeiderpartiet med i en bredt sammensatt samlingsregjering.
Hvis Ehud Barak og Shimon Peres takker ja til tilbudet, kan de ende opp som forsvars- og utenriksminister i den nye regjeringen.
Denne regjeringen vil ha støtte fra 83 av de 120 representantene i Knesset.
En slik regjering vil ha et sterkt mandat til å inngå en fredsavtale med palestinerne, noe Baraks regjering aldri hadde.
Imidlertid er det mye som tyder på at Arbeiderpartiet kommer til å avvise Sharons tilbud.
Dermed må Sharon satse på en ren høyre-regjering, som trolig får støtte fra 63 representanter i Knesset.
Denne regjeringen er svært sårbar, og kan raskt få problemer når egenrådige koalisjonspartnere skal samarbeide med den ikke mindre egenrådige Sharon.
Likud-kilder har antydet at Sharon vil lede en slik regjering midlertid, mens han samtidig forhandler videre med Arbeiderpartiet.
Netanyahu
Sharon har 45 dager på seg til å danne ny regjering, men han har det likevel travelt. Innen utgangen av mars må Knesset ha blitt enige om nytt statsbudsjett, ellers blir det nyvalg.
Og blir det nyvalg, lurer den tidligere statsministeren Benjamin Netanyahu i kulissene. Han kan godt komme til å bli Likuds nye statsministerkandidat hvis Sharon mislykkes nå.
Sharons politikk kommer til å bli avhengig av hvilke alliansepartnere han må støtte seg på.
Hvis Arbeiderpartiet går med på å støtte Sharon, vil han måtte moderere den tøffe og kompromissløse linjen han tidligere har gått inn for.
Dette kan bli oppfattet som å bryte et valgløfte av flere som stemte på Sharon som ny statsminister.
Hvis han støtter seg til høyrepartiene, vil politikken bli mer kompromissløs, men Midtøsten-eksperter spår at en slik regjering vil få kort levetid.
Press utenfra
Og det er ikke bare innad i Israel at Sharon presses.
Opprøret i de palestinske områdene fortsetter med uforminsket styrke etter statsministervalget.
- Dersom israelerne virkelig tror at Sharon skal gi dem sikkerhet, så kan vi fortelle dem at de ikke vil få sikkerhet i det hele tatt, heter det i en kunngjøring fra Fatah-bevegelsen.
Ariel Sharon er akkurat nå den store seierherren i Israel. Men et gammelt ordtak sier at etter den søte kløe kommer den sure svie.
Sharon kan fort erfare at det er mye sant i dette.