Stemmene fra et kriserammet Spania

NRKs Europa-korrespondent får hver uke meldinger fra folk i krise. Ukens korrespondentbrev er postlagt i Brussel.

Beatriz Campos' datter Natalia

Beatriz Campos' datter Natalia i den grønn- og hvitprikkete Sevillanas-kjolen. - For en mor er det å ikke kunne gi det mest nødvendige til sitt eget barn, noe som ikke kan beskrives med ord, skriver Beatriz Campoz til Hege Moe Eriksen.

Foto: Privat

Til Beatriz

Brussel: Hege Moe Eriksen

Hvem er du egentlig, kjære Beatriz? Hvorfor ble alt så vanskelig? Og hvordan fant du på å skrive til meg? Jeg leser ordene dine, hamret ut i e-posten du har sendt meg. Lange setninger, halve setninger. Utropstegn og parenteser. Avsnitt i ditt liv.

Historien om din kamp.

Men, kjære Beatriz, hvem er du?

Beatriz Campos

Bildet som Beatriz Campos har lagt ut på Facebook.

Foto: Privat

Søndag 13. januar klokken 17.47: God ettermiddag. Mitt navn er Beatriz Campos. Jeg er 31 år og har en liten jente på ti år som heter Natalia, og som ikke fortjener å gjennomleve det vi gjør nå.
For en mor er det å ikke kunne gi det mest nødvendige til sitt eget barn, noe som ikke kan beskrives med ord.

For to uker siden så jeg noe som kanskje kan endre livene våre, slik at jeg kan gi min datter det hun fortjener.

Jeg så at norske familier hjelper spanjoler i nød. Og jeg lurer på om du kan sette oss i kontakt med noen som kan få oss ut av denne forferdelige situasjonen.

Slik at vi kan sove rolig om natten, uten å lure på om vi har nok å spise dagen etter og uten å frykte at vi kommer til å miste huset. Natalia blir dårligere med kulda på grunn av sykdommen hennes, og vi har ikke råd til å betale for strøm.

Kjære Beatriz, dette skriver du til meg, har du ingen andre? Jeg søker etter deg på Facebook. Bildet ditt dukker opp. Jeg ser en ung, vakker kvinne. Brunt, oppsatt hår og et blendende smil.

Bor i Malaga, Spania, står det i profilen din. Fra Madrid. Jeg søker videre. Et annet bilde kommer til syne: det av en liten jente i grønn- og hvitprikkete Sevillanas-kjole. Håret er oppsatt med grønn blomsterpynt, et grønt kjede ligger om halsen. Hun smiler sjenert. Det er lille Natalia, datteren din. Hun er tynn og drukner i kjolen.

Hør hele brevet her (artikkelen fortsetter under):

Jeg leser historien din, Beatriz. Og jeg blir plutselig fylt av motløshet. For innboksen til e-posten min er full av historier som din.

Nesten hver uke mottar jeg nye vitnesbyrd. Fortvilte stemmer som roper om hjelp fra et kriserammet Spania.

José

– Hver dag går jeg ut døren, pen i tøyet og med min lille koffert, slik at ungene ikke oppdager at jeg er arbeidsledig, og slik at mulige bedrifter fortsatt vil se på meg som aktiv og verdifull, skriver José.

Foto: Privat

Aldri kunne jeg forestilt meg at reportasjen vi laget for halvannet år siden skulle utløse dette skredet. Det var i november 2011, og vi dekket en brutal husutkastelse i Madrid. En kvinne og hennes 3 små barn, hennes mor og bestemor, klarte ikke lenger betale gjelden på huset.

En bitende kald morgen ble de kastet ut. Men norske familier kom til unnsetning og begynte å sende penger for å redde dem unna gata.

Siden laget jeg flere reportasjer på denne historien. Etter hvert gjorde også spansk presse det, Og siden den gang sender mange spanjoler meg sine fortvilte historier.

Bare denne uka i det nye året 2013 har jeg fått fem e-poster fra fremmede, halvannet år etter at saken ble publisert. Og historiene tar ingen ende.

  • 2. januar 2013, klokken 01.49: Hei Hege Moe Eriksen. Jeg heter José. Jeg har sett på tv hvordan nordmenn hjalp spanjoler. Og jeg vil fortelle deg at vi er i akkurat samme situasjon nå. Jeg har kone og to sønner og har vært arbeidsledig siden 2010. Nå har jeg ikke lenger penger til å betale leien og de vil kaste oss ut. Hver dag går jeg ut døren, pen i tøyet og med min lille koffert, slik at ungene ikke oppdager at jeg er arbeidsledig, og slik at mulige bedrifter fortsatt vil se på meg som aktiv og verdifull. Hvis jeg bare kunne få meg en jobb, er jeg villig til å flytte hvor som helst.
  • 4 januar 2013, klokken 04.20: Hei, jeg heter Cinta. Jeg er alenemor med en gutt på 9 måneder. Jeg har vært arbeidsledig i 4 år nå, og jeg trenger hjelp. Jeg er helt fortvilet. Jeg bor i Huelva, og vet ikke lenger hvordan jeg skal få betalt huset eller gitt ungen min mat.
  • 7. januar 2013, klokken 03.15: Hei Hege. Jeg er alenemor på 28 år med en baby på 5 måneder. Da han var 2 dager gammel oppdaget de en hodeskade, og han må nå opereres. Men jeg bor hos min mor som er alkoholiker, og jeg har ikke råd til å skaffe meg mitt eget hjem. Vær så snill, jeg kan ikke tillate at sønnen min lever slik.
  • 14 januar klokken 05.52: Hege, jeg heter Yoli og er helt fortvilet. Kan ingen hjelpe oss? Jeg klarer ikke lenger betale regningene. I morgen må jeg betale en strømregning på 790 euro, hvis ikke kutter de strømmen, og vi har ingen penger. Jeg har 4 barn.

Kjære Beatriz, så mange skjebner lik som din. Og jeg tenker over hva det betyr at så mange skriver til meg, en journalist 2000 kilometer unna, i håp om å finne frem til norske velgjørere.

Hva sier det om situasjonen at det er jeg får alle disse e-postene. Hvorfor er ikke mottakerne foreldre og familie i Spania? Eller spanske myndigheter? Sosialkontorene rundt om i landet? Eller spanske hjelpeorganisasjoner?

På en måte svarer du på det selv, Beatriz. For mange er det ikke annen hjelp å få.
Du skriver til meg at krisa rammet Marbella med full kraft i 2008.

Arbeidsmarkedet ble lik en ørken, og selv om folk tørstet etter arbeid, var det umulig å oppdrive. Men foreldrene dine visste råd. De tok opp lån slik at du kunne starte en egen bedrift, en liten bar for deg selv. Men etter bare ni måneder måtte du stenge. Nå sitter du og foreldrene dine fast i et jerngrep av gjeld med et lån på 15.000 euro.

Kanskje mister ikke bare du, men også foreldrene dine huset på grunn av det. Og du klandrer deg selv for elendigheten som er påført dere. Fra staten får du nå bare 300 euro i måneden i sosialpenger. Det er rundt 2200 kroner. Det rekker ikke til å dekke strøm, husleie og mat.

Og datteren din, som lider av Raynauds syndrom, tåler kulda dårlig. Hun har betennelse i leddene, og smertene blir verre når det er kaldt. Men hvordan sette på varmen, når man ikke engang har råd til mat?

Artikkelen fortsetter under bildet.

Familie i Spania

Mannen og tre av de fire barna til Yoli ved middagsbordet. Mandag denne uken skrev hun at strømmen ville bli kuttet dagen etter.

Foto: Privat

Jeg har dekket så mange historier som din, Beatriz I min tid som korrespondent har jeg vært en reisende i krise, og måned etter måned har jeg rapportert om den voksende fattigdommen.

Det er nesten jeg tror folk har gått lei eurokrisa og å høre om dens konsekvenser. Likevel er jeg usikker på om folk virkelig forstår; hva det vil si å bli fattig etter å ha hatt alt. Hva det si å se barnet ditt lide, uten å kunne hjelpe. Hva det vil si å stå midt i de tunge takene, uten å se noen ende på det.

Yoli med datteren

Yoli med datteren

Foto: Privat
Beatriz Campos med datteren Natalia.

Beatriz Campos med datteren. Natalia har betennelse i leddene og tåler kulden dårlig.

Foto: Privat

Jeg vet ikke om jeg selv heller kan forstå det fullt ut. Men det gjør inntrykk å få disse e-postene, uke etter uke, fra folk som ikke kan noe annet, enn å lete etter en vennlig sjel i et annet land. For i Spania er dørene stengte.

Krisa nå vart så lenge, at den tærer på lagrene til den spanske velferdsstaten. Arbeidsledighetstrygd utbetales bare i 2 år. Deretter er det over på sosialtrygd- som nærmest er for en fattigkasse å regne. De som er alene, uten ektemenn eller velstående foreldre, er de som nå er på bunn. Og det er langt ned, mye lengre enn før.

For noen måneder siden kjørte jeg gjennom gatene i Paris med statsminister Jens Stoltenberg ved siden av meg. Sosialøkonomen Stoltenberg vet å tolke de økonomiske tegnene i Europa.

Arbeidsledigheten blant unge er noen steder opp mot 60 prosent, høyere enn under den store depresjonen på 1930-tallet. Det er resesjon og nedgangstider.

– Sammenbruddet vi fryktet i Eurosonen kom aldri, nå er det seigpiningen som begynner, sa Stoltenberg. Heller ikke han tror at nordmenn egentlig har tatt alvoret inn over seg.

Beatriz, du står midt i seigpiningen. Hvor lenge holder du ut? Du skriver at noe inni deg dør hver morgen, når du ser betennelsessmertene til datteren din, og du ikke har råd til å skru opp radiatoren.

Du skriver at jeg ikke kjenner deg, men at du håper jeg kan hjelpe. Men jeg må bare beklage. Jeg kan ikke det. Jeg vet ikke om flere norske velgjørere, og jeg er bare en journalist. Det eneste jeg kan er å fortelle disse historiene.
Og kjære Beatriz; det er det jeg gjør nå.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt