NRK Meny
Normal

Spørsmål og svar om Syria

Syria er et av de viktigste landene i Midtøsten, men også ett av de vanskeligste å få innsyn i.

Bashar al-Assad

Libyere i eksil demonstrerer til støtte for president Bashar al-Assad.

Foto: Valentina Petrova / Ap

Hvorfor er Syria så viktig strategisk?

Syria grenser til Libanon, Israel, Irak, Jordan og Tyrkia, og har sterke bånd til Iran.

USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger uttalte i sin tid at «araberne ikke kan gå til krig uten Egypt og ikke lage fred uten Syria».

Under den kalde krigen var landet alliert med Sovjetunionen og Øst-Europa, og hadde et nært militært samarbeid. Dette gjorde at forholdet til Vesten var svært kjølig, og man strever fortsatt med relasjonene, selv om EU har blitt landets viktigste handelspartner.

Selv om Syria fortsatt står på USAs liste over land som støtte terrorisme, er Syria viktig for amerikanerne, både i forhold til å få løst konflikten mellom Israel og palestinerne, og som en påvirkningsagent i forhold til Iran.

Israel

Formelt råder det krigstilstand mellom Syria og Israel, som erobret Golanhøydene under Seksdagerskrigen i 1967. De strategisk viktige og ikke minst fruktbare høydene er fortsatt betraktet som rettmessige syriske av verdenssamfunnet, og Syria forlanger full tilbaketrekning fra Israel.

Golan-høyden på grensen mellom Israel og Syria

En FN-kontrollpost på Golanhøyden mellom Israel og Syria.

Foto: NIR ELIAS / Reuters

Landet har vært flaggbærer for den panarabisk motstanden mot Israel, og var sterkt imot fredsavtalene Egypt og Jordan inngikk med den jødiske staten og fredsprosessen mellom israelere og palestinere – selv om landet var involvert i fredsbestrebelser mellom 1991 og 1996.

Syria har i tiår støttet grupper og organisasjoner som ikke anerkjenner Israels eksistens og som boikotter fredsprosessen, inkludert Hamas og Hizbollah. Hamas sin politiske leder Khaled Mishaal er bosatt i Damaskus.

Den siste runden med hemmelig kontakt mellom de to fiendene ble innledet i 2007 og avbrutt i 2009, da Israel gikk til krig på Gazastripen.

Til tross for den formelle krigstilstanden har det vært fredelig på grensen mellom Syria og Israel, og Syria har aldri utfordret Israel direkte.

Dette er også bakgrunnen for at Israel ser med uro på et regimeskifte i Syria, forholdet til Assad-regimet har vært fiendtlig men forutsigbart.

Libanon

Syria og Libanon har vært allierte og fiender.

Syriske styrker rykket inn i Libanon i 1976, under den libanesiske borgerkrigens andre år, for å hindre at den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO og deres libanesiske allierte vant over de kristne militsene i Øst-Beirut.

Daværende president Hafez al-Assad fryktet at Israel skulle få en unnskyldning for å invadere nabolandet.

Syria fryktet at et Libanon styrt av den såkalte venstresiden sammen med PLO, ville være en unnskyldning for en israelsk invasjon. Det var allment kjent at israelske ledere helt fra statens dannelse hadde ambisjoner om å få kontroll over Sør-Libanon.

Israel tok da også Sør-Libanon i 1982. Men selv etter at borgerkrigen var over og israelerne ble tvunget til å trekke seg ut, ble syriske styrker stående nord og øst i landet.

Syria, sammen med Iran, har finansiert og bygget opp sjiamilitsen Hizbollah, som har vokst til å bli både en mektig politisk kraft i Libanon. Analytikere mener Hizbollah har langt større væpnede ressurser enn den det offisielle libanesiske forsvaret.

Libanon ble etter hvert splittet i to politiske fløyer, de som var pro- og anti-Syria.

Da tidligere statsminister Rafik Hariri, som var blitt svært kritisk til den syriske innblandingen i libanesisk politikk, ble drept i et bombeattentat i 2005, utløste det full krise gitt at attentatsporene pekte mot Syria.

Demoinstrasjoner LIBANON SYRIA

Folket i Libanon krevde i 2005 at Syria trakk seg ut av landet i 2005 i store gatedemonstrasjoner.

Foto: STR / AP

I april 2005 forlot de syriske soldatene nabolandet, etter internasjonalt press og voldsomme gatedemonstrasjoner.

Siden har de to landene opprettet fulle diplomatiske forbindelser, selv om attentatet mot Hariri fortsatt kaster skygger over forholdet og har utløst regjeringskrise i Libanon, fordi også Hizbollah er trukket inn i drapsanklagene.

Man frykter også smitteeffekt i Libanon, som i likhet med Syria har en svært sammensatt befolkningsgruppe. Frykten er at sunnimuslimene også der kan la seg inspirere til opprør dersom det syriske regimet faller, og da kan det igjen være duket for borgerkrig i Libanon.

Iran

Siden den islamske revolusjonen i 1979 har Syria vært Irans nærmeste allierte i regionen, først og fremst fordi de hadde felles syn og interesser i forhold til Irak under Saddam Hussein, Israel og Libanon.

I krigen mellom Iran og Irak stilte Syria seg på Irans side, og landet deltok i den FN-støttede alliansen som drev Iraks militære styrker ut av Kuwait etter invasjonen i 1990.

I 1998 ble forbindelsene mellom landene gjenopptatt, og i forbindelse med den amerikanskledede invasjonen i 2003 og den etterfølgende krigen åpnet landet grensene for Saddam-tilhengere og irakiske flyktninger, blant dem mange kristne.

Alliansen med Iran har gitt Syria større innflytelsen i regionen, blant annet har de utfordret den etablerte maktposisjonen til Egypt, Jordan og Saudi-Arabia.

Tyrkia

Forholdet til Tyrkia var i mange år svært spent, blant annet på grunn av Tyrkias NATO-medlemskap, anerkjennelse av Israel, kurderproblematikken og vannforsyninger.

Tyrkias militære samarbeid med fienden Israel har vært sett på som en trussel, det samme med naboens NATO-tilknytning.

Tyrkia beskyldte i mange år Syria for å støtte den kurdiske separatistorganisasjonen PKK, som har mål om en egen kurdisk stat som inkluderer områder i både Syria, Irak og Tyrkia. Selv om Syria i perioder har forholdt seg ambivalent til sin egen kurdiske befolkning, anså regimet ikke PKK som samme trussel som Tyrkia, hvor separatistgruppen i tiår var regnet som statsfiende nummer 1.

I 1998 endte den spente situasjonen i en væpnet konflikt, men etter at Syria utviste PKK fra syrisk jord etter amerikansk press ble forholdet noe bedre. Tyrkia har likevel gjentatte ganger bedt om reformer innad i Syria for å få stabilisert situasjonen i de kurdiske områdene.

Syria har også anklaget Tyrkia for å strupe vanntilførselen for å skaffe vann til tyrkiske vanningsanlegg.

De siste årene er forholdet blitt merkbart bedre, og Tyrkia har forsøkt å megle mellom Israel og Syria.

Bashar al-Assad

Syrias president Bashar al-Assad arvet makten etter sin far, Hafez Al-Assad, i 2000.

Foto: KHALED AL-HARIRI / Reuters

Hvem styrer?

Al-Assad-familien har styrt Syria siden 1970, da forsvarsminister Hafez al-Assad grep makten i et kupp. Da hadde den militære fløyen seiret over den sivile i maktkampen om det arabisk-sosialistiske Baath-partiet i tiåret før.

Al-Assad, som tilhørte den islamske minoriteten alawitter som utgjør kun ca. 11 prosent av befolkningen, brukte minoritetstilhørigheten som grunnlag for å bygge opp regimets makt, ved å være et kompromiss for flere av de langt sterkere gruppene som knivet om makten og førte til et svært ustabilt Syria, med kupp og motkupp.

Arabiske sunnimuslimer er den største befolkningsgruppen, deretter kommer syriske kurdere. I tillegg finnes det mindre grupper av armenere, tsjerkessere, assyrere, turkmenere. Det finnes også en vel en halv million palestinske flyktninger og rundt 750.000 irakere.

Kun et fåtall allierte partier utenom Baath-partiet er tillatt, alle må være godkjent av regimet.

Det er heller ikke noe distinkt skille mellom regimet og det syriske forsvaret, slik det var i Egypt og Tunisia. Spesielt presidentgarden er en svært mektig spesialstyrke.

Hafez Al-Assad var president i Syria i 29 år. Han ble gjenvalgt fire ganger, i valg uten motkandidater. Da han døde i 2000, ble han etterfulgt av sin sønn Bashar, både som president og som leder av Baath-partiet.

Posisjonene ble bekreftet gjennom en folkeavstemning året etter og Bashar ble gjenvalgt i 2007 – tradisjonen tro uten motkandidat.

Også andre familiemedlemmer har og hatt sentrale posisjoner, blant annet Hafez sin bror, den nåværende presidenten sin onkel.

Far Hafez styrte landet med hard hånd. Han bygget ut militæret og moderniserte samfunnsstrukturen. Sønnen Bashar har i en viss grad modernisert og liberalisert det syriske samfunnet, men det meste har handlet om økonomi og velferdsreformer.

Han har også flere ganger har uttrykt planer om politiske reformer, men disse har latt vente på seg.

I hans første år ble en rekke politiske fanger som hadde vært fengslet under faren løslatt. Samtidig som andre nye opposisjonelle ble arrestert, slik at det ikke kan betegnes som noen «ny start».

Det spekuleres i om presidentsønnen holdes tilbake av en eldre mektig garde, inkludert onkelen, fordi hans reformønsker kan true deres interesser, men fordi syrisk politikk er vanskelig å få innsyn i, er det vanskelig å få en reell vurdering om dette medfører riktighet.

Det er fortsatt misnøye i befolkningen over utbredt korrupsjon, og igangsatte antikorrupsjonskampanjer har møtt motstand og trenering i byråkratiet.

Regimet kritiseres fortsatt for omfattende brudd på allmenne menneskerettigheter.

Hvem gjør opprør?

Fordi landet er så lukket for utenlandsk media, er det vanskelig å gi en bekreftet beskrivelse av hvem opprørerne er.

Men de ser ut til å være en blanding av kjente menneskerettighetsaktivister og utdannet middelklasse som forlanger politisk frihet, elementære borgerrettigheter og løslatelse av politiske fanger, unge menn fra fattigere lag som er rammet av arbeidsledighet og uten utsikter til en bedre fremtid samt medlemmer av Det muslimske brorskap.

Syrias forfatning garanterer landets borgere frihet, rettssikkerhet og ytringsfrihet, tortur og fengsling uten dom er uttrykkelig forbudt. Men dette er kun på papiret. I realiteten har Syria vært og er ett av Midtøstens hardeste diktaturer.

Titusenvis sitter i fengsel for sine meninger, blant annet personer som har undertegnet den såkalte Damaskus-erklæringen i 2005 og Beirut-Damaskus-erklæringen i 2006.

Den første erklæringen er et politisk opprop som forlanger politisk dialog og reformer innad i Syria. Den andre krevde respekt for Libanons suverenitet og retten til å styre sitt land uten syrisk innblanding.

Da president Bashar al-Assad arvet makten etter sin far i 2000, lovet han reformer og han har siden snakket om det samme, senest da opprøret startet. Men presidenten har ikke innfridd – selv om han i forrige uke hevet de forhatte unntakslovene som har vart i 48 år og skiftet ut deler av regjeringen og lokale ledere.

Det muslimske brorskap stod i 1982 bak det sterkeste opprøret mot regimet inntil det nå. Da ble byen Hama som islamistene erklærte som frigjort regelrett knust og befolkningen massakrert. De gjenlevende fra brorskapet flyktet ut av Syria og brorskapssympatisørene har siden ligget lavt – selv om interessen for islam generelt har vokst i den syriske befolkningen.

Opprørerne selv understreker at de har en ikke-sekterisk, ikke-klan og ikke-volds agenda, men kun ønsker et mer åpent og demokratisk land.

Denne uken undertegnet 100 syriske intellektuelle et opprop som fordømmer regimets brutale fremferd. Disse inkluderer både sunnier, alawitter, kristne, drusere og kurdere.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt