Smil til verden...

Hei! God formiddag! Hvordan har du det? Hvordan står det til? Tusen takk for at du hører på, ja tusen takk! Håper det passer med korrespondentbrev nå! Vær vennlig og sett deg godt til rette.

OK, det er kanskje nok?

Denne lille kanonaden av høflighetsfraser er et lite utsnitt av en helt vanlig dag her i øyriket. Som kjent er briter svært høflige av seg, iallfall tilsynelatende. Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang.

Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.

«Good morning!»

Dagens første høflighet er enten naboen eller, hvis du er mann i 40-årene, på en tidlig joggetur før arbeidet.

Jeg bor rett ved et av Londons største friområder som er populært for rekreasjon og trening, og du har ikke snublet deg langt av gårde før et muntert «good morning» siver gjennom øreklokkene og forbi BBCs morgensending eller lydbok eller hva det nå er som er der.

Da gjelder det å gjengjelde kjapt, en vil jo ikke være uhøflig. Og så kan det bli en hel bukett til den neste timen, eller kanskje bare noen smil, men en anerkjennelse av at du møter noen. Litt som når du møter folk i fjellet hjemme, men jeg har aldri opplevd utpreget hilsing på joggeruten langs Akerselva i Oslo. Selv kjentfolk kan overse deg fordi de jogger, er svette og vil helst være i fred. Men ikke briter, og iallfall ikke her jeg bor.

Takker bussjåføren

Neste høflighetsfrase utveksles som regel i forbindelse med transport, drosje selvsagt, men i denne delen av byen, Wimbledon, er de også opptatt av både å hilse på og i enda større grad takke bussjåføren for turen eller at han åpner døren for den når de har trykket på stoppsignalet.

Jeg har tatt en solid dose med buss i London opp gjennom årene, men å rope takk når jeg går av bussen ser ut til å være ganske lokalt. Men jeg gjør det nå også selv, hver gang. Ikke når jeg går av ved jernbanestasjonen eller tuben, men på vei hjem, ved mitt busstopp.

Da roper jeg «thank you» når jeg går av.

Behersket selv i rushtiden

Hvis du skal inn til sentrum i rushtiden, for min del blir det tog eller tube, altså t-bane, og det frem til ni, halv-ti tiden, er det en studie i hvor mange mennesker du klarer å stappe inn i en vogn, særlig på toget.

Mange kommer utenbys fra, og når vi som bor innenfor bygrensen skal være med de tre-fire stoppene inn til sentrum, så er det mildt sagt trangt om plassen. Det må noen runder med «sorry» og «excuse me» til, mens du med et skohorns presisjonen jekker deg og eventuell bagasje, i mitt tilfelle ofte en stor kamerabag eller en sekk med laptop i, inn i mellom alle de andre som fyller opp de siste milimeterne med plass.

Det blir noen dyttinger, det blir noen tær du tråkker på, bokstavelig talt. Men med så ektefølt stemme som mulig dekkes det over, og det er greit, selv om det nok kan koke litt på innsiden hos folk. Men det blir som regel der.

Britisk oppdragelse

Briter tipper sjelden over, de er oppdratt til ikke å gjøre det. På sitt beste kan du få en ytterst unnskyldende «beklager å forstyrre deg, men du står på foten min, og jeg skulle så gjerne gått av her».

På det verste litt himling med øynene hos noen hvis du virkelig har deljet til noen. De behersker seg, og sånn må det nesten være når så mange millioner mennesker skal klare å klatre rundt på hverandre til enhver tid, slik de gjør her i London.

Som en venn som er innfødt Londoner sa, «Når vi har så liten plass til så mange mennesker, så må vi bare holde på med alle våre «please» og «thank you»s, og så kan vi more oss med å drive noen av dere utlendinger til vanvidd noen ganger også».

Nær vanvidd

Og nær vanvidd kan det føles, jeg tror jeg først etter noen år lærte meg til å like det, for å se at det virker. Skjønt, jeg kunne hatt et like langt korrespondentbrev om når høflighet snur til ironi og sarkasme, det får bli en annen gang.

Har du overlevd turen inn til sentrum, skal du ofte stå i en kaffe-kø, enten før avtalen, eller senere på dagen til lunsj. Husk for all del å legge til en værsåsnill når du ber om det du skal ha, etter at du har hilst. Avhengig av type sted kan det også bli utvekslet en runde hvordan har du det, eller hvordan står det til.

Vi utlendinger er litt utrent der, og glemmer lett at vi bare skal svare at alt er bra, og spørre om det samme, uansett hvor begredelig du føler deg. Ingen har lyst til å høre at du ikke har det bra, iallfall ingen som egentlig bare skal selge deg en cappuccino.

Kan vanke go'biter

Men vi skal være høflige med hverandre, og vi skal si «ja, værsåsnill» til spørsmål om sjokoladedryss, og takke skikkelig når vi får både kaffe og vekslepenger.

Gjerne spandere på en «ha en god dag også».

Etter et radiointervju på British Museum smatt jeg innom en kjede som tapetserer mye av London sentrum for å kjøpe lunsj og kaffe. Kvinnen bak disken spurte smilende hvordan jeg hadde det. Jeg liker å bli smilt til når jeg skal kjøpe noe, og svare blidt at jeg hadde det riktig så godt.

– Har du det RIKTIG så godt? spurte hun, og jeg bekreftet. Da får du cappucinoen på huset, sa hun og smilte.

Jeg betalte kun for sandwichen og gikk fornøyd ut i det grå øspøs været utenfor for å komme meg på banen. Som regel er det mest fraser, men noen ganger vipper det over i skikkelig service.

Jeg liker det.

Gleden ved å hjelpe

I denne begeistringen må jeg legge til gleden ved å hjelpe til. Kommer noen drassende på en tung koffert eller vogn, går det ikke mange sekundene før noen er der for å hjelpe.

Det bys frem seter til eldre og til kvinner, selv om noen muligens føler det er gammeldags. Kanskje blir det bare svart smilende at de skal av på neste stasjon, men det gir god stemning.

Selv drar jeg tidvis rundt på en noe ruvende kamerabag på ryggen, som veier 16 kilo dersom jeg har full pakke.

Nå er ikke det noe problem, men det kan muligens se tungt ut, og jeg har muligens heller ikke for vane å se ut som en muskelbunt fra naturens side. Så på vei hjem fra et opptak i august da vi hadde oppunder 30 grader på dagtid, med en ellevilt høy luftfuktighet, sto jeg på bussen og skulle av. Jeg skulle også manne meg opp til et takk til bussjåføren som jeg skjønte var kutyme her i strøket.

Unge kvinners omsorg

Da jeg halte sekken på ryggen ilte det til en ung kvinne, ung som tidlig i 20-årene, altså yngre enn meg. Jeg sto i dress, skjorte og slips, og var som alle andre en anelse svett.

Hun spurte om jeg trengte hjelp med sekken. Jeg takket pent nei da jeg hadde drasset den opp til tv-opptaket og mesteparten av veien hjem igjen. Så takket jeg bussjåføren, det hørte jeg hun også gjøre før jeg gikk av og krysset veien, snart hjemme.

Men hun var stadig litt tvilende til om hun skulle la den svette, blonde 40-åringen med bag i familiestørrelse på ryggen gå på egen hånd, så hun kom bort til meg igjen.

Er du helt sikker på at du ikke trenger hjelp? Jeg følte meg nærmere 30 år eldre, men bet tennene sammen, og takket igjen for tilbudet. Det var ikke lenge før jeg var hjemme. Hun smilte, og våre veier skiltes.

La gå at det føltes litt sårende at jeg åpenbart så ut som en som ikke klarte å bære min egen bag eller sekk, men det var jo veldig omsorgsfullt å spørre. Jeg liker det.

Lar neven hvile

Avhengig av hvor du bor i landet, så kan Oslo-trafikken for mange nordmenn fremsto som noe kaotisk, med en del aggressive 40-50 år gamle herrer med tynn manke og evig dårlig tid i sine tyske biler. Det tutes, gasses og hyttes med nevner på morgen og ettermiddagen.

Du kan gange den bilmengden en rekke ganger, så nærmer du deg London-trafikken. Det er nesten alltid stappfullt med biler gjennom dagen.

Like fullt hører jeg knapt tuting, ser knapt en neve eller finger. Det siste har jeg sett en gang siden siste overflytting, selv om det er trafikkert, kø og rundt her jeg bor, noen imponerende trange gater.

Gater som ikke er laget for den litt brede svenske bilen jeg farter rundt i, de gangene jeg må kjøre bil. I stedet slipper Londonerne hverandre frem i et slags system. Mange veier har ikke plass til to i bredden fordi det står parkerte biler på begge sider, da slipper vi hverandre frem. Og hilser eller blunker med lysene til takk etterpå. Og sakte men sikkert kommer vi oss frem.

Irritert på høflig vis

Jeg kan ha vært over normal kroppstemperatur fordi jeg er sent ute til en avtale, til barnas skole eller hva det nå er, men noen blink og hils senere er hvilepulsen snart der igjen.

De fleste briter er oppdratt til å være høflige, og holde på sinnet sitt. Ikke alle selvsagt, men etter å ha tilbragt nærmere fire år av mitt voksne liv her, vil jeg hevde de fleste. De blir til og med irritert på en høflig måte. Jeg liker det og, for det tirrer ikke tilbake.

Sist jeg flyttet fra London og hjem til Norge, brukte jeg lang tid på å venne meg til sniking i køer, dører som ble sluppet rett foran fjeset mitt og grynt til svar ved kassen. Det er sånn vi er, ofte iallfall nordpå.

Vi tråkker ikke oppå hverandre, selv ikke i de såkalte store byene våre. Og jeg skal ikke konkludere med noe nedsettende om nordmenn heller, det ville forsåvidt være uhøflig overfor deg som har hørt på alt dette også.

Men, i et stresset og hektisk korrespondentliv gjør det utvilsom dagene lettere med smil, takk og unnskyld.

Og for å si det slik, hvis man hadde klart å finne opphavspersonen til uttrykket smil til verden og verden smiler tilbake, så er jeg temmelig sikker på at han eller hun var britisk. Her virker det nemlig.

Takk for at du hørte på. Ha en god dag!