Klokken er 8.45 og begge barna er logget på PC-ene sine. For 4-åringen starter det med litt sang og dans, og selvsagt «Pledge of allegiance». Med høyre hånd trygt plassert på hjertet avlegges troskapseden, som også Kongressen bruker hyppig, foran skjermen, sammen med klassen han aldri har møtt i virkeligheten. Det tar ikke lang tid før han ønsker å løpe rundt i stua, eller bygge lego med pappa.
Like bortenfor sitter mamma og skriver på ukens korrespondentbrev.
Også var det 8-åringen, da. Hun lukker døren til rommet sitt og sitter pliktoppfyllende og følger undervisningen foran skjermen sin fram til lunsjpause klokken 12. En liten pause før er det vel forresten innimellom der også. Og så er det i gang igjen fra 13 og fram til rundt 15.
Skoler har vært stengt siden mars i fjor
Stengte skoler har vært hverdagen til svært mange amerikanske barn siden mars i fjor. Vår er dessverre blant dem.
For orden skyld: Vi tilhører de privilegerte. Her i landets hovedstad har alle barna fått utdelt PC fra skolen. Det har de ikke andre steder i landet. Mange er bekymret for at mangel på bredbånd i rurale strøk, og tilgang på PC, gjør det umulig for enkelte barn å få den elementære opplæringen de har krav på.
Akkurat pågår det en intens debatt om skoleåpning i USA. For mens noen skoler har holdt åpent lenge, holder andre fortsatt stengt. President Joe Biden lovet å åpne skolene 100 dager etter at han tiltrådte. Lærerorganisasjonene har mange steder jobbet mot. Nå snakkes det om hybridløsninger, men også mange foreldre er skeptiske til å sende barna tilbake. Selv har vi liten tro på at i hvert fall minstemann kommer til å få et skoletilbud i en skolebygning dette året. Vi håper. Men det har vi gjort siden sommeren…
Nannyene har kontrakter der skjermtid ikke er lov
Men tilbake til skjermbruken. Jeg husker tilbake til da jeg flyttet hit til USA for tre år siden. Da hadde New York Times en interessant sak fra Silicon Valley om hvordan familier i tekno-bransjen der fikk inn en klausul i kontraktene med au pairene og dagmammaene sine om at skjermtid ikke var lov. «Noen foreldre mener at til og med litt skjermtid kan bli så dypt avhengighetsskapende at det er best for et barn at det aldri tar på eller ser noen av disse glitrende rektanglene. Disse spesielle foreldrene forstår, tross alt, dypt deres lokkegenskaper, skrev avisa.
Jeg tilhører dem som alltid har forsøkt å begrense skjermbruk og har det mine barn nok vil kalle "veldig urettferdige regler". Jeg vil at barna mine skal ut og leke i gata. Klatre i trærne. Sosialisere. Og jeg må si jeg ble svært positivt overrasket da jeg flyttet hit. I gata mi løpte barna vanligvis fra hus til hus og leker utendørs store deler av dagen. Jeg synes de skal tilbringe minst mulig tid foran skjerm.
Oppgaven min 2.-klassing fikk i starten av skoleåret. Da hadde skolene her vært stengt siden mars.
Foto: Veronica Westhrin / NRKMen noe har skjedd det siste året. Korona har ført til at barna våre tilbringer mer tid foran skjermen enn noensinne. Nylig så jeg animasjonsfilmen Wall-E med barna mine. Den tegner et dystopisk bilde av en framtid der alle er avhengig av skjermen sin. Heldigvis er vi ikke der, men jeg ser at flere og flere av barna rundt oss sitter inne i husene sine. Mange av dem foran skjermen. Og foreldre forteller at de er bekymret for barnas skjermbruk. Men de ser ingen annen utvei. Når mor og far begge skal jobbe hjemmefra, gjerne timer etter at undervisningen foran skjerm er over, er det nok lett å ty til skjermen da også. Hvor mange foreldre kjenner seg ikke igjen i ungen som bare: - Please, mamma. Kan jeg bare se EN episode til. Da er det lett å si ja, i hvert fall når alt du trenger er fred til å fullføre akkurat den oppgaven du holder på med på hjemmekontoret ditt. Og de foreldrene er de heldige. Mange foreldre kan ikke jobbe hjemmefra. Første måneden etter sommerferien var over, i september, var det fire ganger flere kvinner enn menn som forlot jobben sin her i USA. De måtte støtte barna som hadde hjemmeskole hjemme.
Amerikanske familier dypt preget av pandemien
Heldigvis har dattera mi endelig fått tilbud om å gå fysisk på skolen. Denne måneden startet hun opp med å kunne være på skolen 3 timer 4 dager i uka. Det er fantastisk at hun endelig kan møte klassekameratene sine i virkeligheten. Vel, det har ikke blitt mange dagene, for ettersom det har kommet noen cm med snø har flere av dagene allerede blitt til «snowdays» som gjør at skolene holder stengt. Denne uken har det f.eks. ikke blitt en eneste dag i skolebygningen. Alt har foregått på skjerm. Foreløpig er de kun 11 elever i klassen. De sitter med god avstand, får en temperatursjekk på vei inn og må alle bære masker. Læreren har nettopp fått sin andre dose med vaksine og vi føler oss veldig trygge på å sende henne tilbake. Det er verre for 4-åringen. Han må fortsatt ha undervisning hjemme foran skjerm. Flertallet av skoleelevene på barneskolen vår har fortsatt undervisningen på nett.
Amerikanske familier er allerede dypt preget av koronapandemien. Over 500.000 amerikanere er døde. Når vi snakker med naboer om hvordan det går, svarer de ikke lenger, jo takk, bare bra, slik vi er vant til at amerikanere flest gjør. Responsen er nå: Oh well, hanging in there. Eller: Det går. Eller noe i den dur. Noen av dem har mistet en mamma, andre har ikke sett familiene sine på over et år. Jeg tror denne perioden kommer til å prege USA i mange tiår fremover. Og for mange blir skjerm en velsignelse i denne perioden. Men også en forbannelse.
Barna mine tilhører en generasjon som har vokst opp med nettbrett. Selv har mine barn hatt tilgang på det fra før de kunne snakke og gå. Ingen vet hvordan perioden vi nå er inne i vil påvirke dem i framtiden. Forskning fra NTNU har vist at høy skjermbruk kan hemme barns utvikling. Mange foreldre har ikke engang oversikt over barns skjermbruk.
Og skjermbruken bekymrer også meg. Jeg skal innrømme det: Jeg er ikke noe godt forbilde, selv. Jeg hater rapporten som ukentlig kommer om skjermbruk og tør knapt se på den. Men barna mine? Nei, jeg vil ikke at de skal bli sånn. Hadde de selv fått bestemme hadde de sittet foran skjerm store deler av sin våkne tid. Derfor ser jeg det på mitt ansvar som forelder å begrense bruken. Men nå har jeg fått et problem. Nå er det skolen som initierer den.
Frykter konsekvenser av skjermbruken
Også grunnleggeren av Microsoft, Bill Gates har tidligere snakket åpent om hvordan han har lagt begrensninger på barnas skjermbruk. Blant annet fikk ikke barna hans lov til å få mobiltelefon før de er 14 år.
Det er forresten en av de tingene jeg gruer meg mest til med å flytte hjem. For dattera mi på 8 har telefon aldri vært et tema her. Jeg vet ikke om en eneste elev på barneskolen her som har det. Men hver gang vi er hjemme blir det et tema for der har de jevnaldrende telefon som den naturligste ting. Mye av dette henger sikkert sammen med at barn i Norge får lov til å være alene hjemme på den alderen, i motsetning til her, men jeg er likevel skeptisk til det. Å gi et så lite barn fri tilgang til det en mobiltelefon kan tilby frykter jeg konsekvensen av.
Men mest av alt frykter jeg konsekvensene av all den tiden barna i USA har brukt på skjerm dette året. Hvilke konsekvenser har det for utviklingen deres? For læringsutbytte? Den sosiale utviklingen? Det vil tiden vise.
Og så velger jeg enn så lenge å være en av de kjipe foreldrene som begrenser skjermbruken. Og ikke gir dattera mi telefon. Så lenge jeg klarer å motstå presset.
I hvert fall inntil vi flytter til Norge.
