NRK Meny
Normal

Angivelig Yorkshires beste øl - i hvert fall de beste kildene

LONDON (NRK): En rask advarsel i starten: Dette korrespondentbrevet er skrevet på en pub, forherliger til dels pub som institusjon og vil også omhandle øl. Greit?

O'Neills pub

Pubkulturen står sterk i Storbritannia.

Foto: LEON NEAL / Afp

Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.

Brevet er stilet på en helt vanlig torsdag, et sted midt mellom lunsj og middag, et ganske rolig tidspunkt pubmessig sett. De som har spist og/eller drukket lunsj er tilbake på jobb, og de som skal ta en øl etter jobben er ennå noen timer unna.

Kommer tett på folk

Men det er sjeldent tomt, med mindre du forsøker deg på en pub på vei til eller fra en småby. Da kan du komme til stengt dør, men som oftest henger det et telefonnummer der du kan ringe dersom du er tørst, og så kommer verten likevel.

Jeg går ofte på pub, eller når sant skal sies prøver jeg vel mer å gå ofte på pub, enn jeg strengt tatt gjør det, men liker å få det til. Ikke fordi jeg er opptatt av å drikke, men fordi jeg er opptatt å treffe folk, noe som er nyttig og avgjørende i korrespondentjobben.

Laster Instagram-innhold

Det er utvilsomt et av de stedene hvor du kommer tettest på vanlige folk. Nå er min opplevelse at briter generelt sett ikke er så vanskelig å komme i snakk med uansett, men på puben er det åpne armer. Ikke det at alle du treffer på puben nødvendigvis representerer et «tverrsnitt av befolkningen» som det heter, men du blir alltid klokere enn før du snakket med vedkommende, og garantert i bedre humør også.

Puben dette brevet er skrevet på, ligger i en småby i Yorkshire, i Nord-England, og er av den ekte sorten. Ekte interiør, og den har en slags genuin toalett-duft som jeg har forsøkt å overbevise meg selv om kommer fra de blokkene i urinalet, og ikke fra det lukten minner aller mest om. Og så har stedet ekte øl.

For det er et tegn i tiden at store kjeder har tatt over mange puber i dette landet. De installerer det samme interiøret, serverer de samme ølsortene, har de samme menyene og ansatte i turnus som aldri blir helt kjent med gjestene.

Storbritannias statsminister David Cameron tok med seg Frankrikes president Francois Hollande på pub

Da Frankrikes president Francois Hollande var på besøk i England januar tok David Cameron han selvfølgelig med på pub.

Foto: POOL / Reuters

Borte er pubverten som har bodd der hele livet, som vet alt om alle og som lar stamkundene krite den siste pinten fordi lommene er tomme og stedet ikke tar kort.

Pint, half-a-pint eller third-of-a-pint

Pint ja, det er stadig det vi ber om her, selv om det internasjonale standardmålesystemet omsider har vunnet i frem i det britiske samfunnet ellers, så måles fortsatt øl, melk og blod i pint og fluid ounces (en pint = 20 fluid ounces). Du ber om en pint, eller en half-a-pint eller til og med third-of-a-pint. Mer om det senere.

Når jeg kommer inn i denne puben, sitter en kompisgjeng tilhørende generasjonen over meg innerst i lokalet.

En av dem hoier til meg at hun, altså personen som skulle stått bak bardisken, bare er oppe en tur, hun kommer nok snart ned.

– Ser deg sikkert på overvåkningskameraet, forslår han blidt. Og alle nikker og smiler, med et godt tak i hver sin pint med mørkt, dovent, lunkent, bittert og deilig engelsk øl.

Enda en kunde kommer inn, stiller seg opp ved siden av meg, han får samme smilende velkomst og ser ut til å kjenne gutta fra før. Plutselig piper det i en velbrukt Nokia-telefon hos en av stamgjestene.

Han drar brillene ned på nesen, holder telefonen på en armlengdes avstand og leser høyt meldingen fra pubeieren: «Kommer snart», står det. Så brøler de alle av latter, og jeg og den andre nyankomne ler med. Vi er visst observert slik de foreslo.

George Osborne

Også Storbritannias finansminister George Osborne har tappet sin pint.

Foto: KIRSTY WIGGLESWORTH / Afp

Med riktig «hode»

Vertinnen heter Fiona og hun driver stedet. På en god dag vil jeg tippe hun er i slutten av 20-årene, med hennafarget hår og en, skal vi si interessant, kolleksjon med tatoveringer på armer og hender.

Superhyggelig og blid, flørter litt med de gamle gutta før hun spør hva vi vil ha. Jeg ber om noe lokalt øl, og min hyggelige sidemann foreslår en sort.

Fiona bak disken tryller frem et kjøkkenglass og byr på en smaksprøve så jeg kan bestemme meg.

Mørkt, tykt, bittert og deilig, og jeg vender tommelen opp. Noen strakser senere står 0,568 liter på disken, med «hode» eller «topp». En skikkelig engelsk pint har nemlig noen millimeters «topp» (britene kaller det «head») over glasskanten, det skal sikre at det er nøyaktig en pint, slik britisk lov krever. Det er strengt forbudt å servere mindre.

Sidemannen er fornøyd over at jeg likte anbefalingen hans, og lurer på hvor i London jeg kommer fra.

Han gliser og sa at han gjenkjente London-aksenten med en gang. Før jeg litt stolt skal jeg til å avsløre at den er tillært, og at han om bare noen setninger vil ha avslørt at jeg er utlending, er min nye venn for lengst forsvunnet inn i en forklaring om hvorfor han kjenner igjen London-aksenter, fordi datteren bor i Hackney, nordøst i byen.

– Har du vært der?

– Jada.

– Ja, var det ikke rufsete der før?

Men han er ikke redd fordi han er en sterk, seig gammel stålarbeider, men ryggen er ødelagt. Ja, ryggen ja. Plutselig unnskylder han seg, og sier han må gå og sette seg ned, fordi smertene er for store. Før han har vagget av sted med pinten sin, har samtalen fortsatt med en tidligere budbilsjåfør som også kjenner London, og er en del av kameratgjengen. Han er forresten bare innom for en pint mens kona handler klær, han må snart gå for å møte henne.

Pubkultur – kulturpub

Pub er kultur i Storbritannia, og det er vanlig å dra på puben. Enten alene, sammen med kolleger, kompiser eller dra dit på søndag med familien for å spise.

I London hvor jeg bor, skal du ifølge myten skal du aldri måtte gå mer enn 400 meter før du støter på en pub. I Wimbledon, sørvest i byen hvor jeg holder til, er det om lag slik. Vi har fem puber i umiddelbar nærhet, fem utmerkede puber, som alle ligger noen hundre meter fra hverandre og hvor stemningen alltid er god. Et par av dem har også svært god mat.

Som nordmann opplever jeg stadig londonere som svært imøtekommende folk. Både i det daglige, og selvsagt på puben. Når jeg reiser utenfor London, som denne dagen, hører jeg alltid historier om hvor lite åpne hovedstadsfolket er, sett utenfra. Og for all del, på mindre steder som dette er det de nok enda mer opptatt av at du skal føle deg velkommen, skikkelig velkommen.

Pinten min er drukket opp, stemningen er stadig god, med gjester som kommer og går. Fiona bak disken spør om jeg vil ha mer. Jeg drar litt på det, i min jobb kan jeg ikke drikke noe særlig, fordi alt kan skje, og jeg må være klar til å rykke ut.

Men jeg befinner meg tross alt et sted ute i ingemanns land, og har kun konsumert én, så la gå. Fiona foreslår at jeg tar tre småglass, tre «third-a-pint»s, så får jeg smakt flere av de lokale sortene.

Størrelsen på ølglass skal ikke kimses av, det er alvorlige saker. Tradisjonelt sett skal herrer drikke av store pint-glass, kvinner drikke half-a-pints, selv om dette er i ferd med å vannes ut. Selv har jeg likevel nesten sluttet å bestille half-a-pints, selv om det ofte er en bedre størrelse. I mange tradisjonelle puber rister de fortsatt litt på hodet når en herre bestiller «damestørrelse», og omvendt.

En kamerat nekter konsekvent å kjøpe et halvt glass til meg, fordi han da må sitte ved siden av meg mens jeg drikker av det han anser som et dameglass. Det er mye å passe på.

Men disse enda mindre glassene jeg nå blir tilbudt, er godtatt, de er blitt vanlige i puber som spesialiserer seg på godt øl. Etter høylytte anbefalinger fra alle mine nye bekjentskaper har vi valgt tre.

Den første kalles bare en mørk djevel, men det viser seg at fatet er nesten tomt, og hun er ikke fornøyd med fargen, så hun gir den heller bort til en ny kunde som hadde kommet bare for å smake akkurat den typen.

Han forklarer at han er en «listekrysser», altså han fører opp alle øltyper han smaker. Kona hans er også bare og handler noe, så han stakk innom for å si «hei». Han bryr seg ikke om fargen, sier det smakte supert, og slipper å betale for den siden Fiona ikke var helt sikker på hvor god den var.

Spander-runder

Samtalene i en engelsk pub er mange og gode. Etter jeg avslørte mitt opprinnelsesland, har omtrent alle rundt disken fortalt sin norgeshistorie. Ingen har vært der, men det gjør da ingenting. Jeg får også gjort et ekstra opptak til reportasjen jeg hadde reist hit for å lage.

Og det slår meg at hadde noen av disse gutta på denne puben slått opp samtaledøren på samme måte på mitt stamsted i Oslo, har jeg følelse av at vedkommende ville blitt møtt med et stort, spørrende blikk, før den var blitt snakket til hadde mumlet noe og gått. Men faren for at den hendelsen vil finne sted, er mikroskopisk.

Min venn stålarbeideren kommer også stavrende bort og ser litt bekymret ut. Ikke på grunn av ryggen, men fordi han ikke hadde tilbudt å spandere øl på meg i sted. Dette beklager han veldig, men vil veldig gjerne kjøpe en til meg nå. Det er aldri noe hyggelig å måtte avslå en slik gest, men jeg har over tre timer med togreise foran meg, og jeg har bestemt meg for at de skal brukes til å jobbe. En tredje pint øl vil neppe berike innsatsen særlig.

Han blir lei seg, mest over at han ikke hadde spandert tidligere, så jeg spør om ikke jeg kan få spandere enn på ham i stedet? Nei – det går ikke altså, jeg er jo her på besøk.

Spander-runder er viktige, uansett om folk har mest kobbermynter i lommeboken, skal det spanderes. Er du ikke oppmerksom, så kommer det et jevnt sig av pints når du er ute. Særlig rett før stengetid. Jeg har vært ute med engelskmenn, som i det ringes for siste runde i baren, jumper opp og kommer tilbake med et fat med ølglass som vi skal konsumere på en halvtime, gjerne to-tre til hver. Med påfølgende hjerne og hodeskalle som ikke kommer til å passe i hverandre dagen etter selvsagt.

Min nye venn som så gjerne ville spandere en øl, har lovet å stikke innom Wimbledon neste gang han er i London og besøker datteren sin. Riktignok bor hun helt på andre siden av byen, og innbefatter en reise med ikke mindre enn tre forskjellige baner. Jeg tror nok kanskje ikke vi møtes igjen, hvis jeg skal være helt ærlig. Men jeg vet at hans oppriktighet i ønske om å få spandere en øl var det.

Heldigvis fikk jeg gjort noe til gjengjeld, nemlig tipset ham om noen øltyper som brygges i London som han kan se etter på neste besøk i hovedstaden. Han var en anelse skeptisk til lyst importøl. I mellomtiden blir det helt sikkert mange besøk på den fantastisk trivelige Yorkshire-puben. Hvor alle passer litt på hverandre, uansett hvilken side av disken de befinner seg.

Har du ikke opplevd en ekte engelsk pub-atmosfære, så gjør det. Kanskje ikke midt i London sentrum, selv om det i aller høyeste grad er hyggelig puber der også, men forsøk gjerne en med et litt lokalt tilsnitt. Du får kanskje ikke noen ny venn for livet – men du får garantert minst én for det besøket. Skål.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt