Obama oppe til deleksamen

Hvert fjerde år velger USA ny president, men hvordan han skjøter jobben sin blir gjerne etterprøvd annet hvert år. Da er alle de 435 kongressrepresentantene og én tredel av de 100 senatorene på valg.

Det er ingen formell sammenheng mellom Det hvite hus og Kongressen i denne sammenheng; men når det regner på presten så drypper det på klokkeren.

En effektiv, populær og sterk president vil ofte kunne gi drahjelp til kandidater fra sitt eget parti; mens en president med lav oppslutning på meningsmålingene like gjerne kan være en belastning for politikere som ønsker å bli valgt eller gjenvalgt til Kongressen.

Etter at Bill Clinton skandaliserte presidentembedet med sitt forhold Monica Lewinsky var det mange «family values»-demokrater som avsto fra å få «hjelp» fra Bill Clinton i valgkampen i 2000.

Det samme skjedde i en krigstrett nasjon i 2008. President George W. Bush var ikke spesielt velsett på republikanske arrangementer i valgkretser der demokratiske krigsmotstandere seilte i medvind.

I disse dager skrives Obamas karakterkort. Hvordan han blir vurdert er helt avhengig av juryens politiske ståsted.

Uomtvistelig

Obama har «levert» på to felt: Han har fått en helsereform gjennom Kongressen og det er blitt vedtatt nye retningslinjer for Wall Street gjennom finansreformen.

Det kan ingen ta fra ham, selv om det er snakk om «sveitserost» i begge tilfellene.

Han ville i utgangspunktet gjøre så mye mer, men reddet seg i land ved å redusere ambisjonene og inngå kompromisser.

Begge disse triumfene appellerer til de som kan tenke seg å stemme på demokratiske kandidater: Kamp mot de rike og støtte til de fattigste gir ham et slags Robin Hood-image.

Uvesentlig

Før han hadde sittet trekvart år i Det ovale kontor, ble han tildelt Nobels fredspris.

I løpet av kort tid hadde Barack Obama endret USAs utenrikspolitikk og gitt omverdenen ett annet USA:

• En stormakt som søkte dialog, som satset på diplomati og som ikke raslet med sablene støtt og stadig.
• Han har gått i bresjen for klimaavtaler og atomnedrustning.
• Forholdet til Russland og FN er bedret og han utviser kløkt og tålmodighet i de permanente konfliktene med Iran og Nord-Korea.

Men ingen blir populær i USA av å være populær utenfor USA. Der er det hans omsorg for amerikanske velgere og skattebetalere som gjelder.

Sånn sett har hans overbevisende opptredener i internasjonale fora som statsmann ingen innvirkning på kongressvalget i november.

Uforståelig

Millioner av amerikanere nærer et intenst hat til Barack Obama. Å lytte til innringere og programledere på såkalt «conservative talk radio» er tankevekkende. Dessverre er det også representativt for store velgergrupper.

En ting er at om lag halvparten av alle amerikanere i dag sier at de synes at presidenten gjør en dårlig jobb.

Noe ganske annet er de æreskrenkende utskjellingene, de nedsettende bemerkningene og de injurierende beskyldningene som rettes mot den sittende presidenten i slike radioprogrammer.

Dette er en verden som står sosiale og politiske lysår fra de følelsesladde bildene av gråtende støttespillere valgnatten i 2008 og ved innsettelsesseremonien 20. januar 2009.

Da han avla eden som USAs første, svarte president ble det skrevet historie.

Det er uvisst i hvilken grad det intense hatet mange føler mot Barack Obama, er rasistisk basert eller om det bare er fordi han er «sosialist». Men trusselbildet mot USAs 44. president er mye større enn det var mot hans forgjengere.

Uforsonlig

Barack Obama gikk til valg med «change» som bærende budskap. Forskjellige grupper la det de ønsket i begrepet, men ett var sikkert: Han skulle forandre det politiske Washington.

Aldri har stemningen i Kongressen vært så bisk og angstbitersk som under George W. Bush og Irak-krigen.

Obama hadde som mål å bygge opp igjen broene, åpne for samarbeid over partigrensene og gjenskape en grunnholdning der de folkevalgte spurte seg: «Hva er viktigst for Amerika? – og ikke: Hva er viktigst for meg og mitt parti?»

På dette punkt har han feilet «big time», som det heter. Det republikanske partiets representanter er bare forlengelsen av sine velgere.

Det enorme folkelige engasjementet mot bruk av offentlige midler til helsereformen mobiliserte og aktiviserte ytterste høyre i amerikansk politikk – i stor grad GOP-velgere, altså tilhørende opposisjonen.

Det har gitt Kongress-representantene friere spillerom og legitimerer en avvisende linje i nasjonalforsamlingen.

I øyeblikket er «Tea Party»-bevegelsen på det republikanske partiets høyrefløy den toneangivende premissleverandøren for konservative velgere før november.

Utrolig!

George Gallup ble født i 1901, og USA følger daglig opp tradisjonene etter de moderne meningsmålingers far. Seriøse institutter som Harris Interactive kunne tidligere i år melde at hver fjerde republikaner tror Obama er anti-krist, mens 67 prosent av dem tror han er sosialist.

32 prosent av alle spurte amerikanere tror at han er muslim, mens hver fjerde amerikaner – uansett partipreferanse – tror Obama (som har kenyansk far, er født på Hawaii og er delvis oppvokst i Indonesia) ikke er født i USA og av den grunn aldri skulle ha vært presidentkandidat – slik at hans «presidency» er grunnlovsstridig.

Obama har - med andre ord – en særdeles skeptisk velgermasse å slite med, samtidig som Det hvite hus og det demokratiske partiet ikke kan ha vært spesielt flinke til å overbevise opinionen om hvem Obama faktisk er og hva han virkelig står for.

Uløst

President Obamas største utfordring er fremdeles økonomien. Det er en viss enighet om at det er et svakt lysglimt i enden av tunellen, men så lenge gjeldsofre og arbeidsledige ikke merker noe til dette har det liten eller ingen positiv effekt for Obama og hans partifeller.

Samtidig er handelsunderskuddet med China i all hovedsak uendret, og kineserne har vist liten vilje til å justere vekslingskursen på sin valuta til fordel for dollaren og dermed en viss utjevning i det som i dag på ingen måte er en handelsbalanse.

I tillegg fortsetter iranerne med sitt atomprogram, til USAs store bekymring. Dernest rasler Nord-Korea jevnlig så høyt med sablene at det gir gjenklang i Washington DC og skaper problemer for den sittende presidenten.

Han satser på dialog og diplomati, et språk Pyongyang verken forstår eller respekterer, noe som gir haukene i Pentagon og det republikanske parti blod på tann.

Uvisst

Håndtering av oljesølet i Mexicogulfen - etter at oljeplattformen Deepwater Horizon forulykket i april - vil kunne få konsekvenser for Obamas omdømme.

Han oppfattes av mange som svært «hands on», men har en tendens til å respektere ansvarsfordeling, kommandolinjer og delegering av oppgaver. I enkeltes øyne fremstår han da som tilbakelent og handlingslammet.

Han blir nå – av de samme mediene og skeptikerne – kritisert for at han ikke var raskt nok ute med tiltak da oljesølet begynte. At han var rasende på BP, som har ansvaret, er bra, men hjelper lite. Deler av kritikken er basert på frustrasjon og følelser.

I realiteten er det lite presidenten i Washington kan gjøre, men symbolpolitikk er viktig og kanskje har Obama undervurdert betydningen av den type virkemidler. Eller så har han valgt det.

Uventet

Da den 45 år gamle senator Obama lanserte sitt kandidatur i januar 2007 ble han umiddelbart en medieyndling. Og han har fortsatt å være det. Men det skjer stadig oftere på hans premisser.

Mens han tidlig i presidentperioden var på TV daglig og ble beskyldt for å være PR-kåt, får han i dag kritikk for å unngå pressen. At han skal ha blitt mediesky medfører imidlertid ikke riktighet.

Han forholder seg til mediene omtrent som sine tre forgjengere, men har valgt en annen mediestrategi enn for eksempel George W. Bush.

Der «W» tok spørsmål på sparket og ga korte og greie svar, men relativt få intervjuer; foretrekker Obama intervjuformen der han kan gi lange og velformulerte svar, basert på analyse og resonnementer.

Dette ble klarest påvist på forsiden av New York Times i september i fjor, da Obama hadde behov for å få frem sitt budskap om helsereformen.

Avisen hadde fire helt like bilder av Obama i intervjusituasjon. Dressen, stolen og bakgrunnen var den samme. Eneste forskjell var reporterne. De tre store «networks» – ABC; CBS og NBC – samt CNN foretok hvert sitt serieintervju til hvert sitt nyhetsprogram søndag formiddag.

Så presidenten er tilgjengelig, men han bestemmer i større grad enn tidligere tid og sted selv, veid opp mot egne og velgernes behov – og ikke journalistenes.

Uavklart

Amerikanske mid-term valg er en sammensatt affære og det er vanskelig å spå. De 50 delstatene er svært ulike, det samme er kandidatene.

De er ofte nominert i kraft av sin egen posisjon, partiene er i større grad enn hos oss et valgteknisk støtteapparat og ikke en bevegelse med et politisk program som kandidaten forholder seg til.

Velgerne er lite ideologisk orientert, men har sterke synspunkter i enkeltsaker, det være seg abort eller miljø, likekjønnet ekteskap eller dødsstraff, skatt eller retten til å bære våpen.

Utfordringen er at de to partiene overlapper og en liberal republikaner kan i sosial spørsmål fremstå som mer «venstreorientert» enn en konservativ demokrat der de i skatte- og forsvarsspørsmål kan være mer «tradisjonelle».

Det blir ofte kandidatens pondus, appell og talegaver (samt ektefelle og bankkonti!) som blir utslagsgivende.

Med det for øyet er det umulig å si om Obama også i de kommende to år vil få et demokratisk flertall å forholde seg til i Senatet og Representantenes Hus; noe som igjen vil være avgjørende for hvor mye han får gjennomført og dermed sannsynlighet for gjenvalg om to og et halvt år.