Norsk lege jobbet ved stålverket: – Det var et apokalyptisk sted

– Vi kom etter hvert til Mariupol, og kjørte gjennom sentrum, sier Fridtjof Heyerdahl til NRK.

Den norske legen landet på Gardermoen lørdag ettermiddag, etter fem uker i Ukraina.

– Det så ikke ut. Alt var borte. Jeg så ikke et eneste helt hus. Det var mennesker der. En del sto i kø, andre bare gikk rundt i gatene.

Han er til daglig lege i Norsk Luftambulanse, og ansatt ved Oslo universitetssykehus.Der var han på jobb for det Internasjonale Røde Kors (ICRC) i en felles aksjon med den internasjonale komiteen for Ukraina og FN.

– Oppdraget var å prøve å få folk ut, både fra områdene hvor det foregår krigshandlinger rundt Mariupol og Berdiansk, og ut av stålverket Azovstal, sier Heyerdahl.

Avtalen ble forankret på helt øverste nivå i FN, hos ukrainerne og på russisk side. Da den var nærmest klar, gjorde teamet seg klare til å kjøre inn mot byen.

Det som møtte dem der, var uvirkelig.

Et apokalyptisk sted

Stålverket i Mariupol er det siste området i den strategisk viktige byen der ukrainske styrker fortsatt gjør motstand.

– Nede i sentrum, hvor det var to-tre meter med litt gress mellom fortauet og veien, var det graver. Det var et apokalyptisk sted, ødeleggelsene var ufattelige. Det er bare så helt absurd. Sånne scener ser du bare på apokalyptiske filmer og TV-spill. Du mister kontakten med egne følelser, sier Heyerdahl.

Alle sivile er nå evakuert fra det beleirede og delvis utbombede området.

Veien inn

– Vi dro inn til området med tre biler fra FN, to biler fra ICRC, og vi var 13 mennesker i det teamet. Det var 50 busser og 20 ambulanser fra ukrainsk side. Det var en kolonne på flere kilometer når den var i bevegelse. Vi satte kurs over grensen inn fra Zaporizjzja, og eskortert av ukrainsk politi frem til ingenmannsland, forteller Heyerdahl.

Derfra var avtalen at kolonnen skulle geleides både foran og bak av russiske soldater. Turen fra grensen til Mariupol tok to dager, med mange utfordringer og stopp underveis.

Forhandlinger og atter forhandlinger

Målet for kolonnen var en landsby et lite stykke fra Mariupol, øst i Ukraina, mot Russland.

– Der hadde vi møter med den dominerende parten i konflikten der, om hvordan vi skulle gjøre det i praksis. Selv om avtalen var godkjent helt fra toppen, var det mange praktiske ting som måtte forhandles om. Sånn var det hele veien. En ting er enigheten mellom partene. En helt annen ting er å overføre og forklare avtalene som er lagd på toppen til de som er på bakken, der hvor selve jobben skal skje. Alt tok tid, mye tid sier Heyerdahl.

Det tok to dager før de var klare til å hente ut folk fra stålverket. Også der måtte det forhandles, det skjedde mellom de stridende partene.

– Da var ICRCs oppgave å stå og være trygge, stå og vifte med flagget rett og slett.

Alltid ha kontroll

Så, etter flere timer, kom de første sivile ut av Azovstal.

– Det vare bare 20 stykker som kom ut første dagen. Mange hadde sittet 60 dager i skjul. De hadde jobbet knallhardt hver dag for å klare å besørge helt basale behov, som vann, mat og luft, sier Heyerdahl.

Han forteller at de som kom ut var veldig preget og engstelige. Og de måtte gjennom flere kontrollpunkter på vei ut.

– En kombinasjon av at Røde Kors står der og er garantisten, og ellers er alt dominert av en av partene i konflikten, som har all makt. Det er en setting som er vanskelig å forestille seg, sier Heyerdahl.

– Vi måtte holde øye med dem hele tiden. Da de kom om bord i bussen måtte vi sørge for at alltid minst en av oss hadde dem under oppsyn. Aldri miste noen av syne mens de gikk gjennom avhør, gjennom kontrollstasjonene vi passerte. Vi sov sammen med dem i teltene da vi var tilbake i leiren.

Omsorg og trygghet

Heyerdahls jobb var å sørge for den fysiske og psykiske formen til menneskene de hadde med seg.

– Jeg som lege måtte sørge for å støtte dem på medisinske ting. Det var veldig mange mennesker som hadde diabetes eller høyt blodtrykk, som ikke hadde medisiner tilgjengelig. De hadde med seg medisiner for en måned, men det hadde gått to, så de hadde vært uten medisiner og helsehjelp i en måned.

– Min jobb var å gå rundt i teltene og se til de som trengte hjelp og vise omsorg. Det var ikke vanskelige medisinske ting i det hele tatt. Men det var viktig å bruke tid på hver enkelt, måle blodtrykk, høre historien, og bare vise at «vi er her, og dere er trygge», sier Heyerdahl.

Totalt fikk de 100 personer ut av stålverket Azovstal. 30 av dem valgte å bli i området, de ønsket ikke å reise.

– 69 ble med oss, så tok vi med noen fra et område vest for Mariupol som var klarert av Russland, som hadde kontroll der. Vi hadde totalt med oss 127 personer ut, 5 av de 50 bussene ble fylt opp.

Veien ut

Det tok sin tid å snirkle seg ut av disse områdene. Dette var noe begge partene i konflikten var enige om.

– Det lå i avtalen at den som hadde kontroll i området skulle sørge for vår sikkerhet og følge oss. Russerne hadde kontroll fram til et visst punkt, og så skulle ukrainerne ta over sikkerheten for neste område. Det var veldig klart og tydelig hvem som hadde ansvaret, og på den måten kunne vi bevege oss raskere over checkpoints. For det er mange av dem på vei fra Mariupol til Zaporizjzja, sier Heyerdahl.

Selv om de fikk hjelp til å komme raskere fram, tok alt tid.

– En av bussene punkterte, en fikk motorstopp og måtte taues. En buss kunne ikke stå stille lenge for kolonnen rullet bare videre, og vi måtte finne løsninger. I en slik krigssone er det risiko for eksplosiver og miner, og vi måtte passe på at alle holdt seg i veibanen når vi stoppet. Skulle du tisse måtte du gjøre det mellom bussene.

– Vi måtte overnatte på en skole på veien tilbake.

Stein på stein

Tidsbegrenset våpenhvile setter grenser for hva som er mulig å få til. Men Heyerdahl sier at nye aksjoner er i gang.

– Vi ønsker å gjøre mer av det samme. Arbeidet er vanskelig. Det er så mange kompliserende faktorer. Men enigheten mellom de stridende partene er grunnleggende. Det er derfor det er så viktig med en nøytral organisasjon for å få til denne type aksjoner.

Heyerdahl sier at man må manøvrere klokt og bruke tiden som er avsatt til våpenhvile godt.

– Det er viktig å prioritere riktig, og velge sine kamper. Det er enkeltmennesket vi skal beskytte. «Vi tar et skritt nå, og et i morgen», sånn er jobben hele tiden.

Han merker hvor mye frustrasjon som kan bygge seg opp på ting man ikke får til. At man kan bli skuffet og fortvilet.

– Men så får jeg litt avstand fra det, så ser jeg at vi fikk til noe som er veldig, veldig viktig. Vi reddet flere mennesker.

Neste aksjon får ut flere.

– Det er sånn vi må jobbe. Legge stein på stein.