NRK Meny
Normal

FN-uka i New York: Politisk karneval

Diktatorspotting og historiske øyeblikk hører til når FN innkaller til toppmøte.

Palestinernes president Mahmoud Abbas i FNs hovedforsamling

Palestinernes president Mahmoud Abbas leverte søknaden om anerkjennelse og medlemskap i FN i FNs hovedforsamling denne uken.

Foto: STAN HONDA / Afp

Ukas korrespondentbrev er postlagt fra FNs hovedforsamling i New York.

Anders Tvegård (USA)

Det er politisk karnevalsuke i New York, men vanlige folk merker lite til det.

Hvis ikke du vil ha et hotellrom nær FNs hovedkvarter da, forsøker på å ta deg fram med bil, skal ha din daglige morgen-jogg langs East River eller oppholde deg i nabokvartalene til det internasjonale samfunnets eiendom og hus midt på østlige Manhattan.

«Helvetesuka»

Helvetesuka har en amerikansk diplomat, mest humoristisk, men med et snev av sannhet, kalt FNs hovedforsamling.

Døgnville statsledere kommer hit for å få en bit av Obama eller Clinton. Gjerne et håndtrykk eller et bilde de kan ta med til sitt hjemlige publikum.

Hele verden forventer at USA lytter til, og helst engasjerer seg i, lokale bekymringer og frustrasjoner.

Hør korrespondentbrevet i lyd:

Alltid er det en komplisert, omstridt, belastende og/eller splittende sak som overskygger resten av agendaen. I år turnerte palestinerne manesjen. De holdt hoff i 31. etasje på et hotell rett overfor FN.

Amerikanske trusler om å kutte pengestøtte dersom de søkte om fullt medlemskap, var fjernt akkurat denne uka.

Streng kontroll

Mahmoud Abbas i New York

Mahmoud Abbas var omgitt av sikkerhetsvakter under oppholdet i New York.

Foto: DAVID KARP / Ap

Secret Service og bombehunder passet på delegasjonen. Uten avtale var det nesten umulig å nærme seg hotellet eller stanse for å se opp på den høye skyskraperen.

Kontrollene begynte i et veikryss, deretter var det nye ved inngangen til hotellet, så ved heisen opp til røykeetasjen, og også en ny sjekk idet man kom inn i den dårlige lyssatte korridoren, der servicepersonalet hadde nok med å tømme askebergerne og fylle på i juiceglassene.

Presidenten satt i en suite med gardinene trukket for og det palestinske flagget plassert i et hjørne.

Gro Harlem Brundtland møter Mahmoud Abbas

Gro Harlem Brundtland var blant dem som møtte Mahmoud Abbas i hans suite, sammen med erkebiskop Desmond Tutu og USAs tidligere president Jimmy Carter.

Foto: STAN HONDA / Afp

Gjestene ble geleidet inn. 20 minutter til hver. Mahmoud Abbas var den som hadde størst press på seg under hele uka. Dignitære jeg møtte, sa han virket rolig og selvsikker, overbevist om at søknad om medlemskap var det eneste riktige.

Hovedforsamlingen møtte ham med langvarig og stående applaus da han trosset USAs innstendige ønske og ba om anerkjennelse.

På sidelinja løp politiske aktører rundt som hodeløse kyllinger, men med en klar misjon: finne ut, eller snuse fram, neste trekk og posisjon i det langvarige diplomatiske spillet. De kommer utenom forhandlinger.

FNs toppmøte er som alle høytider samlet under ett for diplomater, politisk interesserte og ikke minst flaskepanterne på Manhattan.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Applaus i FNs hovedforsamling

Palestinernes president Mahmoud Abbas ble møtt med stående applaus av mange av delegatene i FNs hovedforsamling. Israels delegasjon klappet ikke.

Foto: DON EMMERT / Afp

Filminnspilling eller politisk basar?

Invasjonen betyr trafikkaos, ekstra sikkerhetstiltak, restauranter som ettertrykkelig noterer hvilken sum du bør tipse på regningen og fuktige dresser i et høstlig, klamt New York med over 20 grader.

Regning med anbefalt tips

Sjeldent tydelig anbefaling fra servitøren.

Foto: NRK

Å komme seg på tvers av byen annet enn til fots er nesten umulig. Telefonnettet er mer overbelastet enn vanlig, og ofte er det ikke dekning i det hele tatt. Walkie-talkie ville vært et sikrere kort.

Men går du opp i grønne Central Park, rundt ti kvartaler nord for avsperringene, eller oppholder deg i nedre del av sentrum, eller bare følger amerikanske medier, kan du nesten gå gjennom uka uten å vite om sirkuset.

Jeg bodde nær Times Square. Der spurte turister, når de så NRK-kameraet mitt, om jeg visste hvorfor det var så mye politi, tidvis kork og så mange limousiner. Politiet har fortsatt kontrollposter i New York etter terrortruslene tidligere denne måneden, der de sjekker varebiler for mulig sprengstoff.

I tillegg arrangerte Bill Clinton et konkurrerende arrangement i midtre Manhattan, som gjorde at skytteltrafikken mellom hans hotell ved Times Square og FN-hovedkvarteret åtte avenyer lenger borte, stod i stampe. Tuting og larm overdøvet selv helikoptrene som hang over New York.

Mange ville nok høre at det var en filminnspilling heller enn en politisk basar.

Skoene var ikke blanke nok

Jeg har allerede levert dressjakkene til rens etter å ha småløpt med kamerautstyr flere ganger om dagen tvers gjennom byen for å rekke avtaler og møter.

Kleskoden er jeg heldigvis inneforstått med. Den brant seg virkelig fast da jeg skulle til børsen på Wall Street. Slips og jakke er alltid med. Også litt mer praktisk fottøy enn tynne, steinharde dressko når det blir så mye gåing.

Men Wall Street ignorerer hva som er praktisk for utegående reportere. De vil ha stil. Jeg fikk ikke slippe inn til mediesenteret uten en penere bukse og blankere sko.

Når tidsmarginen ikke er på din side, er det ikke moro å bli sendt til en klesbutikk med dagdrømmende turister i feriemodus. Men jeg har altså lært; innsett at tidsplaner ofte sprekker og at såre bein må være en del av gamet under store begivenheter.

Vaktene på Wall Street sluset meg til slutt gjennom slik at jeg var klar på børsgulvet 90 sekunder før jeg skulle rapportere i Dagsrevyen.

Nå planlegger jeg så godt jeg kan for å hindre at akkurat skoene skal bli et stresselement.

Rop i det fjerne

Men tilbake til sirkuset. Det er nok av påkjenninger der også for enkelte aktører. Tenker ikke på demonstrasjonene, som få hører eller legger merke til.

Demonstrasjoner utenfor FN

Det var satt av en kontrollert demonstrasjonsplass utenfor FN-bygningen.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Falun Gong har stille markeringer, mens Iran-aktivistene har med megafoner. De står inngjerdet side om side på et eget område utenfor FN.

Det er selvfølgelig begrensninger på hvor mange de kan være. Ropene kan ikke engang høres på andre siden av gaten, rett på innsiden av sikkerhetskontrollen.

Var nær ved å snakke seg selv til døde

Ofte er talene i FNs hovedforsamling rutinepregede, tørre og uten nyheter. En stadfesting av kjent politikk. Men enkelte ganger glimter noen til. Det kan bli følelsesladde eller provoserende utbrudd som går inn i historien. Akkurat som palestinernes forsøk nå på å bli fullverdig medlem.

Bladet Foreign Policy har lagd en liste over de ti vanvittigste eller sprøeste opplevelsene i FNs hovedkvarter. Her er noen få utvalgte øyeblikk:

En indisk diplomat var nær ved å snakke seg selv til døde. Saken gjaldt Kashmir. Året var 1957. Diplomaten ville trenere. Han holdt det gående i åtte timer, men uthalingstaktikken tok på. Han kollapset av utmattelse, ble sendt til sykehus, men kom tilbake og fortsatte en time til med doktoren ved sin side.

Khrisna Menon har rekorden i å oppholde FNs Sikkerhetsråd.
Fidel Castro har rekorden i å beholde ordet under en generalforsamling. Fire og en halv time. Hans besøk i 1960 huskes også for de levende kyllingene han hadde på hotellrommet.

Nikita Krutsjov opptrådte udiplomatisk ved å slå en sko i bordet. Han ville stanse en filippinsk delegat, som langet ut mot sovjetimperialismen.

Nicaraguas Daniel Ortega brukte talerstolen til å angripe USAs politikk i Mellom-Amerika. Rambo finnes bare på film, sa han adressert til Ronald Reagan. Det fikk den amerikanske delegasjonen til å gå ut.

Venezuelas Hugo Chavez sammenlignet George W. Bush med djevelen og sa at det lukter svovel her fortsatt, dagen etter Bush hadde talt.

Irans Mahmoud Ahmadinejad lar heller ikke anledningen gå fra seg til å hetse erkefienden Israel og USA, mens Libyas Muammar al-Gaddafi brukte 100 minutter på å angripe Sikkerhetsrådet, som han kalte et terrorråd på linje med Al Qaida.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Venezuelas president Hugo Chavez

Venezuelas president Hugo Chavez benyttet anledningen fra FNs talerstol til å kalle George W. Bush for «djevelen».

Foto: TIMOTHY A. CLARY / AFP

Lekegrind

FNs generalforsamling er et skue. Men det er mer enn verbal juling eller oppløftende ord om hverandres innsats. Diktatorspotting kommer jeg tilbake til.

Toppmøtet er et politisk torg på en byggeplass der det meste skjer utenfor selve salen, i egne avlukk eller på de utallige sidearrangementene.

Alle prøver å se hvem som danser med hvem, hvordan det prutes eller mer konkret: ber om private møter, får ja og går inn i båsene for samtaler.

Norge forsonet seg her med Sri Lanka i fjor. I år var det politiske samtaler på høyt nivå med for eksempel Irak, Burma og Cuba. Generalforsamlingen er som en liten lekegrind der det skal godt gjøres å unngå at beslutningstakerne treffer hverandre.

Diktatorspotting

En kollega har gjort det til sport å vinke, smile eller blunke til diktatorer og utskjelte presidenter. Høydepunktet når det gjelder tilbakemeldinger har vært fra Robert Mugabe og Mahmoud Ahmadinejad. Sistnevnte overså henne i år og året før suste Gaddafi bare forbi med amazonene sine.

Jeg opplevde også å stå ved siden av et kjent navn, som jeg ikke kom på der og da. Vi var på vei ut av FN. Trafikkpolitiet holdt igjen alle fotgjengerne fordi POTUS - President of the United States - skulle forbi med sitt tusenbein av en kolonne. Da er alle andre like uviktige.

Jeg rakk å søke opp på mobiltelefonen hvem han var. Det så ut som en voksfigur først. Håret spraylakkert, lite motorikk, sikkert en ansiktsbehandling eller to, hvis ikke alt bare var sminke. Bildet som kom opp på skjermen, bekreftet at presidenten er en av dem som har stått imot statskupp, overlevd attentat og arrangert valg der opposisjonen ikke engang gidder å delta fordi resultatet er gitt.

Da jeg sa hei og la til en høflighetsfrase, noe man gjerne gjør i USA når man står i frustrerende lange og trange køer, kikket han på meg, ga meg det som hørtes ut som et grynt tilbake. Eller en kodet melding.

For det neste som kom var skulderen og albuen til en mann i svart dress, propp i øret og en sånn «ikke-skyt-meg-pin» festet i jakkeslaget. Før jeg visste ordet av det, hadde vi byttet plass, og jeg stod bak presidenten.

Lærdom? Tja, FN er mer enn bare ord. Det handles også!

Gullgruve for opplevelse og irritasjon

Eller som FNs andre generalsekretær Dag Hammarskjöld sa: «FN var ikke ment for å ta oss til himmelen. Den var ment for å hindre oss fra å havne i helvete.»

En ting er i hvert fall udiskutabelt: det er en gullgruve for opplevelse og irritasjon - og karnevalet gjentas hvert år.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt