Da det kom en sånn invitasjon...

«Hvem eier denne lydopptakeren?»

Spørsmålet ble stilt skarpt utover det fullstappede lokalet ti minutters gange fra Victoria stasjon. Adressen var 110 Rochester Row, som i annonser for seg selv reklamerer med "fleksible møterom bare noen minutter fra Victoria stasjon". Det kunne bekreftes. Den som stilte spørsmålet kan jeg dessverre ikke navngi, for dette var et møte med mange restriksjoner. Men jeg var nå iallfall der.

Møterom fikk rekordoppmøte

I et møterom med grått gulvteppe og en blanding av panel og hvit mur på veggene, satt store deler av det internasjonale pressekorpset i London. Utenfor lokalet kunne du forsyne deg med vann. Det var to mugger. I den ene fløt det et par jordbær, i den andre noen båter med lime.

Jeg har sjelden opplevd så mange London-korrespondenter samlet på en gang - men det var også en begivenhet av de sjeldne. Vel, det skulle ha vært en begivenhet av de sjeldne, men det ble ikke helt slik.

Vi var invitert til det som heter en «bakgrunnssamtale». Det blir du som journalist innimellom, du får informasjon om noe som skal skje, slik at det blir lettere for deg å gjøre jobben din. Og i dette tilfellet: Lettere for arrangøren av en kommende begivenhet å arrangere den.

På forhånd var det gjort klart at det ikke var lov til å filme, det var ikke lov til å ta bilder, ikke lov å navngi dem som snakket, eller ta lydopptak.

Derfor dette strenge spørsmålet fra en av dem jeg altså ikke kan navngi.

Men altså, den, eller snarere det som hadde invitert, var selveste Buckingham Palace. Og opprinnelig var det dit vi var invitert, til boligen til dronningen. Boligen til den enhver tids sittende britiske monark i gjennom 180 år. Vi skulle egentlig gått inn dit denne ettermiddagen, om enn via en sidedør. Og i den opprinnelig invitasjonen var det skrevet en del i rødt om hvordan det skulle foregå.

Ta med strømregning og godt humør

Til denne sidedøren skulle vi ta med noe viktig, noe svært viktig. Nemlig en…strøm- eller gassregning. Det er et av de viktigste dokumentene i Storbritannia. Der står det nemlig hvem du er, og bekrefter hvor du bor.

Denne husholdningsregningen er det dokumentet du må ha hvis du for eksempel skal åpne bankkonto, og åpenbart også når du skal legitimere deg på slottet.

I tillegg måtte vi ha med et pass eller et førerkort.

Pressekortet vårt, som er godkjent av britisk politi, var ikke godt nok. En regning fra British Gas derimot… Ja, og så var det beskjed om å kle deg pent, ikke olabukser eller joggesko. Den siste delen av beskjeden var ikke bare i skrevet i rødt, der var alle ordene også streket under.

Med så mange instrukser på hva du skal gjøre, og i enda større grad ikke gjøre, er det mest fristende for deg som journalist å takke nei til invitasjonen.

For i en travel og presset arbeidshverdag virker det nesten absurd å skulle investere flere timer på noe som er så strengt regulert, og attpåtil ikke kunne rapportere derfra.

Til tross for alle disse formaningene var interessen enorm. Det var åpenbart veldig mange internasjonale korrespondenter som hadde gass- eller strømregning, pass eller sertifikat og andre klær enn olabukse eller joggesko.

Så mange meldte sin interesse at møtet ikke kunne avholdes på Buckingham Palace likevel.

Sikkerhetssjekken ville ta for lang tid fikk vi vite. Så derfor satt vi nå her i stedet, litt som sild i tønne. Noen minutters gange fra Victoria stasjon. Og noen dager før, da kontrameldingen kom, fikk vi også vite at her var joggesko og olabukse tillatt, uten at noen hadde tatt på seg det. Og jeg så ikke snurten av en eneste gass- eller strømregning heller.

Pensjonering, hvilken pensjonering?

Men hvorfor hadde Buckingham Palace invitert til bakgrunnssamtale? Det har du kanskje lurt på de siste avsnittene.

Vel, det hadde seg slik at denne hendelsen skriver seg fra noen måneder tilbake i tid, men nettopp derfor kan jeg også forsiktig referere herfra. Det medfører nemlig ingen sikkerhetsrisiko lenger.

Det handlet om at dronningen skulle fylle år og bli feiret. Og som mange sikkert nå vet, var det ikke noen hvilken som helst alder hun skulle nå, men 90 år.

Det å fylle 90 år ikke småtteri for noen, mange opplever det ikke engang. Hvor mange kjenner du egentlig som har fylt 90? Og du kjenner vel neppe noen 90-åringer som er statsoverhode for 142 millioner mennesker iallfall, kanskje enda noen flere. Det er bare én, nemlig dronning Elizabeth II – eller Elizabeth Alexandra Mary – som hun er døpt.

Hun er ikke bare dronning i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland, men hun er også dronning for Antigua og Barbuda, Australia, Bahamas, Barbados, Belize, Canada, Grenada, Jamaica, New Zealand, Papa Ny-Guinea, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene og Tuvalu.

Det er det iallfall ingen andre 90 år gamle damer som er, og ikke har det vært det før henne heller.

Den lille grå damen, som egentlig skulle vært pensjonert i forrige århundre dersom hadde hun hatt en vanlig jobb, er trolig verdens mest kjente dame.

Ja, jeg sier dame, ikke kvinne. Og en veldig arbeidsom dame også. På det tidspunktet vi var samlet til denne bakgrunnssamtalen (21. mars) hadde hun hatt én og samme jobb i 23.421 dager. Listen over folk som har like mange dager i samme jobb er forholdsvis kort, hvis det i hele tatt ville være nok til å lage en liste.

Smak av jordbær

Så alt dette alene, alle tradisjonene, plassen i historien – og jeg må jo også legge til – den enorme populariteten hos folk, gjør at du svelger i deg alle formaningene, reglene og restriksjonene og dukker opp likevel. Selv om det er ikke er på slottet.

Selv om jeg også vet at en del seere, lyttere og lesere kan få brekningsfornemmelser av for mye kongestoff, er det enda flere som vil ha det. Det handler derfor om å finne en balanse i dekningen, både i presentasjon og omfang.

Så der satt jeg. Uten kamera, uten lydopptaker, kun med et nettbrett jeg noterte på, og et glass vann med hint av jordbærsmak. Og visste at alt jeg skrev ned av detaljer, ville medføre en sikkerhetsrisiko for dronningen av Storbritannia dersom jeg publiserte detaljene noe sted.

En pussig følelse. Jeg snek meg til et par bilder av mine kolleger bare for å dokumentere hva som foregikk.

Her skal det feires. Litt

De to, hvis navn ikke kan nevnes, men som du sikkert skjønner jobber på Buckingham Palace, skulle gi oss noen detaljer om hvordan feiringen skulle foregå. Og hvordan vi kunne dekke det, eller helst ikke gjøre det, kunne man få inntrykk av.

De åpnet med å forklare at som pressekorpset nok var kjent med, så var dronningens egentlige fødselsdagsdato 21. april. På det tidspunktet var det nøyaktig én måned unna.

Egentlige ja, for hvis du ikke vet det allerede, så har britiske monarker i hundrevis av år hatt én offisiell og én privat fødselsdag.

Den private faller naturlig nok på datoen når monarken er født, den offisielle feires en helg i juni, når muligheten for fint vær statistisk sett er større enn ellers i året. Britisk vær er omtrent like forutsigbart som forståelsen av når du skal holde til venstre og når du skal holde til høyre på britiske tog- og undergrunnsstasjoner.

De, hvis navn ikke kan nevnes, poengterte at dronningen, som ellers, ønsket så lite oppmerksomhet som mulig rundt sin private fødselsdag. Den feires nesten uten unntak nettopp privat, med nærmeste familie.

Men dronningen skulle i år vise seg offentlig, i Windsor, på selve dagen. Det fremsto fortsatt som noe motvillig, men hun skulle også hilse på de undersåttene som måtte ha møtt frem.

Noen uker senere, i mai, skulle dronningen være gjest på et gedigen hesteshow, og på den offisielle fødselsdagen som er denne helgen: Tre dager til ende med både thanksgiving i St. Pauls katedralen, den vanlige fødselsdagsparaden «Trooping the colour», i tillegg til tidenes største lunsjarrangement på paradegaten The Mall.

Der har veldedige organisasjoner fått selge billetter og invitere inn folk. I tillegg, sa de hvis navn ikke kan nevnes, var nabolag velkomne til å arrangere egne gatefester til dronningen. Men som de poengterte: Det hadde ikke slottet noe med.

Trenger ikke å komme i selskap altså

Og når det gjaldt oss, korrespondentene som pliktskyldig satt i salen? Vel, vi trengte ikke drasse rundt på kamerateam, fordi det meste av filmingen kom BBC til å ta seg av. Vi fikk bilder av dem. Stillbilder tok det vanlige bildebyrået seg av. Hesteshowet skulle direktesendes på TV, og der var det for det meste inviterte gjester.

Presseakkrediteringer ville det uansett ikke være så mange av, og britisk presse måtte prioriteres. Uansett var det jo slik at vi kunne få tilgang til både video og stillbilder. Og det lå noen filmsnutter på Youtube også. Det var i grove trekk det vi trengte å vite om de kommende fødselsdagsfeiringene.

Og den opptakeren forresten? Du, den fikk lov til å ligge, hvis eieren lovte å ikke bruke opptaket til noe. Skjønt hva skulle de brukes til? Det eneste måtte være hvis du skulle bruke det som bakgrunn til et korrespondentbrev – etter at feiringen nesten var over.

Gratulerer med dagen likevel, Dronning, sånn på den offisielle dagen, mener jeg.