Bill.mrk: Mirakelmann søkes

Uansett hvem som vinner valget i Spania på søndag: Oppgaven er klinkende klar, men også nær umulig.

Demonstrasjon i Madrid

Gatene i Madrid og andre store spanske byer har de siste månedene vært fylt av folket, som protesterer mot de harde nedskjæringspakkene. Nå sist fredag til støtte for den offentlige skolen spanjolene mener rammes urimelig hardt.

Foto: CRISTINA QUICLER / Afp

Med Hellas, Portugal og Italia inne på eurolandenes redningsliste, venter alle at Spania er neste nasjon ut.

Denne uken steg renten på utstedte statslån til rekordhøye 6,97 prosent. Det er faretruende nær sjuprosenten som regnes for å være smertegrensen for en nasjon.

Spanske husholdninger befinner seg i den samme gjeldsbåten som staten, som låner for å holde det gående.

Spørsmålet alle nå stiller seg er: Når blir byrden for tung?

Spania, som er Europas femte største økonomi, etter Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia, har eurosonens høyeste arbeidsledighet og null økonomisk vekst.

Børsen i Madrid

Kursen på den spanske børsen er ikke oppløftende lesing.

Foto: JUAN MEDINA / Reuters

5 millioner er arbeidsledige og 1,5 millioner husholdninger er helt uten inntekter fra arbeid. Over halvparten av landets unge under 25 år, uansett utdanning, er uten jobb. Én million familier står i fare for å miste hjemmene sine, 300.000 har allerede gjort det.

Og på søndag er det valg.

Vant to ganger på rad

Det ligger an til et historisk stortap for det regjerende Sosialistpartiet (PSOE), som har fått skylden for å reagere for sent da den spanske økonomien møtte veggen, like før den internasjonale finanskrisen i 2008.

Statsminister Jose Luis Rodriguez Zapatero sier takk for seg, og har overlatt den utakknemlige valgkampen til sin tidligere innenriksminister og talsmann Alfredo Perez Rubalcaba, en av landets mest respekterte politikere.

Zapatero og Sosialistpartiet har ved de to siste valgene knust sin utfordrer, det konservative Folkepartiet (PP) og Mariano Rajoy. På søndag kommer det ifølge meningsmålingene til å bli omvendt.

Folkepartiet ligger an til å få 45 prosent av stemmene, og Sosialistpartiet under 30. Det vil sikre partiet full majoritet i nasjonalforsamlingen og den største oppslutningen for det konservative partiet siden demokratiet ble gjeninnført i 1978.

Zapatero har de siste to årene – da alvoret i den økonomiske nedturen gikk opp for regjeringen, nær to år etter at nedgangen tok til – ikke gjort stort annet enn å kutte i budsjettene og gjennomføre upopulære reformer.

Det betaler han og partiet prisen for nå.

Alfredo Perez Rubalcaba og Jose Luis Zapatero

Sosialistpartiet stiller med Alfredo Perez Rubalcaba som arvtaker etter sittende statsminister Jose Luis Zapatero. Det ser ikke ut til å hjelpe hos velgerne.

Foto: JON NAZCA / Reuters

Liberal arv

Trøsten for den avtroppende statsministeren får være at kommentatorene regner med at han i fremtiden blir bedømt som en stor reformpolitiker, på linje med partiets fortsatte helt Felipe González, som fikk landet inn i NATO og EU.

Zapatero har liberalisert retten til skilsmisse og selvbestemt abort, kriminalisert familievold og innført ekteskap mellom homofile i et land hvor den katolske kirken fortsatt har stor makt.

Statsministeren la også om utenrikspolitikken, etter at hans konservative forgjenger José María Aznar stod last og brast med USA i Irak. Og innsatsen til den nå så sentrale Rubalcaba gjør at man ser slutten på den voldelige konflikten om Baskerland og den basiske separatistorganisasjonen ETA.

Zapatero trumpet også gjennom en historisk oppreisning for ofre for det fascistiske Franco-regimet, en sak som har vært et åpent sår i den spanske nasjonalsjelen.

Men sosialistene felles av økonomien, selv om Rubalcaba nyter langt større personlig anseelse enn konkurrenten. Det er lite annet som teller nå.

Det er enorm misnøye blant spanjolene med regjeringen til statsminister Zapatero. Folk mener de har ikke holdt det de lovet i partiprogrammet, offentlige ansatte har fått kuttet lønningene sine og de har måttet innfri mange krav fra EU, sier Mariola Urrea, som er professor ved universitetet i Rioja, til NRK.

– Dette, i tillegg til en situasjon med svært høy arbeidsledighet, gjør at velgerne ønsker en politisk forandring, for å dra oss ut av krisa. Det er en motreaksjon mot de vi har, folket ønsker at man leter etter andre løsninger, forklarer han.

Mariano Rajoy

Mariano Rajoy har tapt to valg på rad, nå ser det ut til å gå mot seier. Men det er en tung oppgave som venter.

Foto: Jorge Guerrero / Afp

Skal kutte i alt

Hovedoppgaven for en ny regjering blir fremfor alt å overbevise om at Spania vil klare å kare seg inn på trygg økonomisk grunn igjen. Det betyr nye kutt og nye upopulære reformer.

– Sosialistene har vist at de ikke vet hvordan de skal styre Spanias økonomi, og nå betaler det spanske folk prisen for dette, har Mariano Rajoy gjentatt og gjentatt i valgkampen.

Lenge holdt han den planlagte tiltakslisten godt gjemt, i frykt for å støte fra seg velgere. Dårlig nytt er dårlig nytt uansett hvem som selger det inn.

Før helgen ble Rajoy likevel tvunget av det økte rentenivået til å fortelle i detalj hva partiet tenker seg når det overtar regjeringsmakten.

Den kommende statsministeren lover å kutte i alt utenom pensjoner.

Skatten for små og mellomstore bedrifter samt byggefirmaer skal reduseres kraftig i et forsøk på å gi økonomien en sjokkstart, for å skape vekst. Han vil gjøre det langt enklere for arbeidsgivere å ansette – men også sparke – ansatte. Et enmannsforetak som ansetter en person ekstra, skal være garantert 3000 euro i skatterabatt og kollektiv lønnsfastsettelse skal bort.

Reduseres skal også u-hjelpen, subsidiene til energi- og forskningsprosjekter og overføringene til den statlige kringkastingen.

Offentlige ansatte må trolig belage seg på nye lønnskutt, arbeidsledige på kutt i trygden. Et stort antall statlige organer skal bort.

Ingen forskjell til eller fra

Mariano Rajoy, som tidligere har hatt flere ministerposter, går for å være tørr, kjedelig og lite karismatisk. Men det som var kjedelig før, blir regnet som stabilt og trygt nå.

Verken velgere eller økonomer har tro på at Rajoy kan gjøre særlig fra eller til, annet enn at et regjeringsskifte altså betyr forandring som kan være verdt å prøve midt i det finansielle mørket.

Uansett, ingen tror det er bedring i sikte før på slutten av 2012 eller starten av 2013. Tiden frem til da, kommer til å bli tøff for svært mange.

– Den nye regjeringen må kontrollere pengebruken, sier professor Urrea.

– De siste årene har både offentlig administrasjon, men også husholdninger satt seg i for stor gjeld. I Spania er det tradisjon for at alle skal eie, ikke leie, sitt eget hus. Folk har tatt opp store lån, uten at de har ressurser til å betjene det. Nå må vi begynne å spare. Deretter må vi utvikle arbeidsmarkedet og øke produktiviteten vår, sier han.

Salg i Madrid

Stadig flere butikker må stenge dørene over hele Spania og de som klarer å holde det gående, lokker med salg.

Foto: SUSANA VERA / Reuters

Fulgte boka

Til forskjell fra Hellas og Portugal, har Spania egentlig fulgt regelboka for euroen.

Da euroen kom som fellesvaluta i 1999, hadde Spania en gjeld på 62,3 prosent av bruttonasjonalproduktet, kun et par prosentpoeng mer enn Tyskland. I 2007 var gjelden nede på 36,9 prosent av BNP og landet ble styrt med budsjetter som gikk i balanse.

Så, få måneder før den internasjonale finanskrisen i 2008, brast boblen i den private økonomien.

Husprisene hadde i årene fra 2004–2008 steget med 44 prosent, størrelsen på boliglånene fulgte naturlig nok etter.

Steg gjorde også lønningene, fra 1999–2008 økte de i gjennomsnitt med 36 prosent. Til sammenligning var lønnsveksten i Tyskland 3 prosent i samme periode.

Høyere lønninger og høyere priser førte til større inntekter for den spanske statskassa, både den sentrale og de regionale. I tillegg kom overføringene fra EU og tilgangen på billige lån gjennom tiltroen til euroen. Den spanske økonomien vokste med 3,7 prosent i året i gjennomsnitt, det høyeste i Europa, og det ble nær sagt bygget overalt, både i offentlig og privat regi.

Nå er altså veksten lik null, anslagene ligger på 0,8 prosent for hele 2011, og null for siste kvartal. Det betyr at Spania er inne i sin andre resesjon på tre år.

På starten av 2009 ble landet nedgradert av internasjonale kredittratingbyråer, og siden har det blitt flere nedgraderinger.

På samme tid som den første nedgraderingen, kom også den første statlige bankovertakelsen. Ifølge landets sentralbank har de spanske bankene en portefølje på 176 milliarder euro av såkalte råtne bygge- og boliglån. Mange i gangsatte byggeprosjekter ble stående uferdige og usolgte.

1,4 millioner mistet jobben da byggesektoren kollapset. Siden har de fått selskap av godt over en halv million til.

– Spania har nå rundt 2 millioner arbeidsledige, som jobbet i byggebransjen. Da boligboblen sprakk, mistet de jobben. Og dette er jobber som ikke kommer tilbake. Arbeiderne har ofte lav utdannelse og finner ikke arbeid i andre sektorer, sier professor Mariola Urrea.

Demonstrasjon i Spania

Spanjolene har gått i mange protesttog det siste året, og det blir trolig flere ettersom den økonomiske skrustikken skrus enda hardere til.

Foto: Manu Fernandez / Ap

Et vannskille kom da ledigheten tippet over 20 prosent i starten av 2010. Få måneder senere kom de første store innstrammingene, med kutt i offentlige lønninger, frys av pensjoner og tilbakekalling av stimulanstiltak.

Siden er skatter og avgifter økt, statlige utgifter kuttet, lønningene senket enda mer og pensjonsalderen hevet fra 65 til 67 år. Banker er tvangssammenslått som betingelse for å få tilført kapital. De planlagte salgene av statlige selskaper er lagt på is, fordi ingen vil kjøpe,

Private gjelden farligst

Spanias utenlandsgjeld har steget til 64 prosent av BNP, det halve av hva naboen Italia har og på linje med Storbritannia. Det er likevel ikke denne som er den store hodepinen, ifølge analytikere.

– Den spanske statsgjelden er bærekraftig på kort og mellomlang sikt. Det er den private gjelden til eiendomsselskaper, utbyggere og familier som uroer, sier bankanalytiker Fernando Hernandez fra banken Inversis til AFP.

Private selskaper har nå en gjeld tilsvarende 205 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Private husholdninger har en tilsvarende andel på 90 prosent.

De som mister jobben, har problemer med å bære den høye gjeldsbyrden de en gang påtok seg. De som kan, betaler på lånene og forbruker nær sagt ingenting utover det mest nødvendige, befolkningen sett under ett.

– Det pågår nå et sosialt drama i Spania, som dreier seg om folk som sitter på store boliglån som de ikke lenger klarer å betale og som mister husene sine. Det er en vanskelig situasjon, sier Mariola Urrea.

Finansminister Elena Salgado har gjentatte ganger forsøkt å forsikre både EU-partnere og finansmarkedet om at Spania klarer å innfri forpliktelsene sine og avviser at det er aktuelt å be om hjelp.

Spanias finansminister Elena Salgado

Spanias finansminister Elena Salgado mener Spania påvirkes like myke av mistro til situasjonen i nabolandene som av landets reelle situasjon.

Foto: JUAN MEDINA / Reuters

Men landet må låne store beløp for å holde det gående.

Økende trygdeutbetalinger og synkende skatteinntekter er ingen god kombinasjon for nasjonaløkonomien.

Spesielt ikke når myndighetene, verken på nasjonalt eller regional nivå, maktet å skjære ned på forbruket før det lyste rødt. Det er særlig Spanias 17 regioner som strever med å ta kutt som monner.

Ingen mirakeloppskrift

Samtidig med at regjeringen kjemper for å redde nasjonens økonomi, viser folket sin misnøye i gatene.

– Mange har mistet tilliten til politikerne. Det er en av konsekvensene av denne krisen, sier professor Urrea i Rioja.

Sosialistpartiet snakker som de allerede har tapt valget.

Og den mulige nye statsministeren forventer ikke at det skal bli en lett jobb å få landet på rett kjøl – gitt den økonomiske situasjonen i Europa.

– Jeg ønsker ikke å lure folk, det finnes ingen mirakeloppskrifter eller trylledrikk, men vi skal prøve det vi kan, lover Mariano Rajoy.

Partikilder sier til spanske medier at Rajoy allerede har startet jakten på en internasjonalt respektert økonom – uten ansvar for den nåværende situasjonen – som kan ta posten som finansminister.

Spørsmålet er om det finnes en ny Super-Mario der ute.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt