Presidenten som rettet Finlands øyne mot vest

Martti Oiva Kalevi Ahtisaari ble født i 1937. Fødebyen het den gang Viborg. Da var den finsk. Nå heter den Vyborg og er russisk. Faren var offiser i den finske hæren. Familien flyttet mye. Den unge Martti tilbragte sine første år i en brakkeby i Kuopio.

På grunn av farens arbeid, flyttet familien videre til Uleåborg. Her markerte unge Martti seg som en habil basketballspiller. Senere tok han militærutdannelse og lærerhøyskole.

Norsk slekt

Martti Ahtisaari hadde både finsk, norsk og svensk avstamning. Tippoldefaren Adolf Olaus Jakobsen flyttet fra Tistedalen i Halden til Finland i 1872. Hans etterfølgere tok navnet Adolfsen. Men Marttis far «forfinsket» det norskklingende «Adolfsen» til «Ahtisaari».

Hele sitt liv var Ahtisaari en sterk forkjemper for å bevare tospråklighet i Finland. Han ville høyne statusen til svensk språk. Ahtisaari mente det bidro til å styrke finnenes nordiske tilhørighet.

For dette arbeidet fikk han Nordens språkpris i 2015.

Afrikansk engasjement

Men det er en annen pris som gjorde Martti Ahtisaari verdenskjent. I 2008 ble han den første (og hittil eneste) finnen tildelt Nobels fredspris.

For selv om Ahtisaari utdannet seg til lærer, så var det noe helt annet som skulle fylle hans karriere. I 1960 fikk han nemlig et innfall. Han svarte på en annonse der KFUM søkte medhjelpere til et bistandsprosjekt i Pakistan. Ahtisaari ble værende tre år i landet.

Han drev et elevhjem ved en idrettsskole i Karachi. Og dermed var et livslangt engasjement funnet.

I 1965 fikk Ahtisaari stilling i det finske utenriksdepartementets avdeling for utviklingsarbeid. Her bidro han i en rekke bistandsprosjekter, spesielt i Øst-Afrika.

Bare 36 år gammel ble han i 1973 utpekt til Finlands ambassadør i Dar-es-Salaam i Tanzania. Han engasjerte seg også sterkt for Namibia og deres kamp for selvstendighet fra Sør-Afrika.

Dette førte til at Ahtisaari senere ble FNs spesialutsending til Namibia.

Han ble dermed svært sentral i landets frigjøringskamp. Da selvstendigheten var et faktum i 1990, ble han og konen Eeva Ahtisaari utnevnt til æresborgere av Namibia.

Veien hjem

Etter dette ble han undergeneralsekretær i FN. Han fikk ansvar for økonomi og administrasjon. Det er spekulert i om Ahtisaari egentlig var tiltenkt posten som FNs øverste sjef. Men kritikken hans av USAs rolle i Gulfkrigen i 1991 kan ha ført til at amerikanerne trakk støtten til ham som ny generalsekretær.

Isteden dro han hjem og begynte å arbeide i det finske utenriksdepartementet igjen.

Men i Finland var det krisestemning. Sovjetunionen hadde falt. Finsk handel med naboen i øst var mer enn halvert. Arbeidsledigheten økte. Den var nesten oppe på 20 prosent.

Politikerne devaluerte den finske marken, Resultatet ble at utlånsrenten økte til 18,9 prosent. Folks boliger raste i verdi.

Tilliten til politikerne var minimal.

Midt oppi dette skulle Finland for første gang gjennomføre direkte valg på president. Tidligere hadde dette vært gjort med valgmenn. I det sosialdemokratiske partiet var det mange som tok til orde for å finne en kandidat som ikke kunne kobles til den økonomiske krisen.

Ahtisaari hadde meldt seg inn i partiet, 19 år gammel. Men han hadde aldri drevet aktiv politikk. Han kunne med andre ord være perfekt, mente flere. Ahtisaari lanserte sitt kandidatur og beseiret partiveteranen Kalevi Sorsa i primærvalget.

I selve presidentvalget måtte det to omganger til. I andre runde slo han det svenske folkepartiets kandidat Elisabeth Rehn med en kvart million stemmer.

Han ble innsatt som finsk president 1. mars 1994.

Vendte blikket

Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 gjorde det også lettere for Finland å se vestover. I 1994 holdt Finland avstemning om medlemskap i EU.

Ahtisaari var EU-tilhenger. Og det ble også et relativt overbevisende flertall. 57 % stemte «ja», 43 prosent stemte «nei».

Ahtisaari uttalte i et TV-intervju i 2015 at han var klar til å trekke seg som finsk president, om avstemningen hadde resultert i «nei».

I 1999 ble Finland. som et av de første, og det eneste nordiske, landet også med i eurosamarbeidet.

Ahtisaari deltok selv på toppmøtene i Det europeiske råd, sammen med statsministeren.

Han var også arkitekten bak et toppmøte i Helsingfors i 1997. Da møttes igjen presidentene Bill Clinton fra USA og Boris Jeltsin fra Russland. Det viktigste som kom ut av dette møtet, var enigheten om utvidelsen av Nato i Øst-Europa.

Mot slutten av sin presidentperiode fikk han også rollen som mekler i Kosovo-krisen i 1999. Sammen med Russlands daværende utenriksminister Viktor Tjernomyrdin, klarte Ahtisaari å få Jugoslavias president Slobodan Milošević til å gå med på Nato og Russlands felles fredsvilkår.

Han mente også at Finland burde gå med i Nato allerede den gangen.

Men skal samtidig ha forstått at det ville skape for mye uro. Finland hadde nok med å tilpasse seg sin nye rolle i EU.

Han ønsket ikke å stille som kandidat for en ny periode i 2000. Ahtisaari var en populær president. Han fikk skryt for å sette Finland på kartet. Men han fikk også kritikk for å ikke være særlig opptatt av innenrikspolitikk.

Det var de som mente at han heller ikke fulgte partiets ideologiske linje tett nok.

Herre i eget hus

Etter at han flyttet ut av presidentpalasset dannet han sitt eget selskap. Crisis Management Initiative (CMI) har til hensikt å drive fredsarbeid og konfliktløsning. Nå er det en stiftelse: Martti Ahtisaari Peace Foundation

Han fortsatte arbeidet i flere land i Afrika. Men opererte også i Kosovo og Indonesia gjennom starten på 2000-tallet. For «sitt arbeid på flere kontinenter og over tretti år for å løse internasjonale konflikter» ble han tildelt Nobels fredspris i 2008.

Ahtisaari trakk seg mer og mer tilbake fra offentligheten de siste årene.

I september 2021 kunngjorde presidentens kontor at Ahtisaari ville trekke seg helt fra det offentlige liv på grunn av demens.

Om morgenen, klokken 06.40, mandag 16. oktober sovnet Martti Ahtisaari stille inn. Han ble 86 år gammel.