Mandelas forsvunne lydopptak

Historikere i Sør-Afrika jobber nå med å samle minnene fra apartheidtida, og særlig vil de finne sporene etter Nelson Mandela.

Etter at han ble satt fri 11. februar 1990 begynte det nitidige arbeidet med å samle relikvier. Teppet han hadde brukt på Robben Island, spaden og originalmanuskripter.

• Les: 20 år siden Mandela ble løslatt

Manglet diktafon

Samtidig var det opprydning i rettsbygningen i Pretoria. I en skuff fant de noen diktafonruller av plast. Det var opptak av rettsforhandlinger, men de som fant dem stusset over merkelappen: «Staten mot Mandela m, fl. 1964».

Kunne det virkelig være opptakene fra rettssaken mot ham og de andre? Årstallet stemte. Ja, kunne det tenkes at det fantes et opptak av hans berømte forsvarstale? Ville vi får høre dommeren gi ham livsvarig fengsel?

Det var ikke så enkelt. De hadde ingen diktafon. De kunne ikke spille av opptakene. Rullene, eller plastkassettene, ble sendt til Nasjonalarkivet, men de hadde heller ingen diktafon.

Det var en sjelden diktafonutgave som hadde vært brukt. Den ble produsert av The Dictaphone Company og ble brukt på 1940- og 1950-tallet.

Funnet i Pretoria ble kjent i museumskretser, og ved det britiske nasjonale biblioteksarkivet tok de en titt i hyllene. Der sto en slik diktafon de etterlyste, men den var defekt.

Talen

Et arbeidslag av teknikere plukket den fra hverandre og bygget en ny av samme slag, men så viste det seg at diktafonen de hadde brukt i Pretoria hadde en annen strømspenning enn kopien de hadde bygget.

Problemet løste de ved å varme opp båndene og plasten rundt. Båndene var skrale greier. De var av dårlig kvalitet, og kunne bare brukes en gang.

Så, med nerver i høyspenn, startet de britiske teknikerne maskinen. Det første de hørte var Nelson Mandela, «den første tiltalte».

De var nesten på gråten. Her hørte de ham, fra den berømte rettssaken:

– Jeg ble født for 46 år siden i Quno, forklarer han i retten.

- Jeg er i slekt med... og så nevner han høvdinger og kongelige i Transkei. Det var et klasseløst samfunn, ingen var rike, ingen var fattige.

Stemmen er hard, han snakker stakkato med lange pauser. Og mens det ble stille, har jeg lest, så han sin hvite dommer rett i øynene. Det pleide ikke svarte tiltalte å gjøre.

Han tiltaler dommeren med «My Lord», han er formell, og hele livet står på spill. Han risikerer dødsstraff for sammensvergelse og for kommunisme.

På båndet hører vi Mandela si at han har lest sin Karl Marx, og blitt inspirert.

– Akkurat som frigjøringslederne før meg, har jeg latt meg inspirere av marxismen, som Mahatma Gandhi og Nehru fra India, Kwame Nkruma og Julius Nyerere fra Afrika.

– Men jeg har også latt meg inspirere at det britiske systemet, med de uavhengige domstolene, parlamentet og Magna Carta, den amerikanske grunnloven med sine borgerrettigheter.

– My Lord, jeg har blitt inspirert både fra øst og vest.

Så lekser Mandela opp de krav frigjøringsbevegelsen ANC, som han leder, har. Det handler om å dele, gi respekt, like rettigheter for alle.

– Det er for disse verdier jeg vil kjempe for, sammen med mitt folk.

Sammen med «tiltalte nummer en» står et dusin andre tiltalte. De ble alle arrestert i Rivonia, på en gård utenfor Johannesburg hvor ANCs lederskap hadde gått i dekning som gårdsarbeidere.

De fleste av dem havnet på Robben Island, i samme fangekorridor.

Kjempet mot hvit dominans

Rettssaken varte i fire måneder. De var enige i at Mandela skulle tale på vegne av dem alle.

Det gjelder for ham å mildne inntrykket av en svart kommunistisk horde som vil ta hevn, men Mandela overrasker dem.

I tre timer varer talen, og så kommer han til det retoriske avsnittet, som gjør talen til ett av århundrets store:

– Jeg har kjempet mot hvit dominans. Jeg har kjempet mot svart dominans. Jeg har blitt drevet av ideen om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle lever sammen i harmoni. Med like muligheter.

- Det er et ideal jeg håper å leve for, å se virkeliggjort og verne om. Men, My Lord, hvis det trengs, er det også et ideal jeg er forberedt på å dø for.

Det var øredøvende stilt i salen, og det var tunge ord. Han sto tross alt foran trusselen om, nettopp, dødsstraff.

Det tok ennå lang tid før dommen falt.

Med stor tålmodighet og ikke liten forbløffelse hadde Quartus de Wet lyttet til den begavede og elegante frigjøringslederen og hørt hvilke motiver han hadde for sin kamp mot apartheidstaten.

Så falt dommen.

de Wet hadde bestemt seg. Verden holdt pusten. FNs sikkerhetsråd var kalt sammen, det var bønnevake i St. Paul-katedralen i London. 11. juni 1964 slo han klubba i bordet for siste gang. Hjertet sank.

– Jeg er ikke overbevist, sa dommer Quartus de Wet.

– Dere organiserte en revolusjon, dere ville ta over regjeringen. Retten skal, i ethvert land, opprettholde ro og orden. Forbrytelsen er først og fremst konspirasjon mot staten, det vil si høyforræderi.

– Men jeg vil ikke idømme dere dødsstraff, som normalt hadde vært dommen, sa de Wet og la til, nærmest lakonisk, at samtlige av de tiltalte fikk livsvarig fengsel.

For Nelson Mandela betød det 27 år. Da ramlet hele apartheidsystemet sammen.

Han ble løslatt i februar 1990 og kunne holde sin første tale siden den han holdt i retten i Pretoria i 1964.

Tilhørerne som danset og skrek der i Cape Town-natta var knapt født da Mandela ble arrestert. Derfor kjente de ikke igjen noen av de setningene som Mandela nå gjentok: «Jeg har kjempet mot hvit dominans. Og jeg har kjempet mot svart dominans...»