NRK Meny
Normal

Landet 1,5 meter over havet

Øystaten Maldivene er en av verdens lavest liggende nasjoner – med en gjennomsnittshøyde over havet på 1,5 meter. Det gjør landet svært sårbart for klima-endringer som fører til at havnivået stiger.

Anders Magnus
Foto: NRK

Ukas korrespondentbrev er postlagt på Maldivene.

I tillegg kommer at svært mange ikke kan svømme. Maldiverne er ofte også mindre begeistret for det vannet som kommer fra oven.

«It’s raining» - det regner. Slik er den vanligste unnskyldningen for ikke å møte på jobb i Maldivenes hovedstad Male. Man ringer ganske enkelt til arbeidsgiver og forklarer det sørgelige, men åpenbare faktum at akkurat nå er ikke naturen særlig vennligsinnet innstilt til dem som måtte ønske å komme seg på jobb.

«Om det ikke regner, finnes det en rekke andre gode unnskyldninger for å la være å jobbe», ler JJ. John James Robinson er redaktør i den mest uavhengige nettavisen i Maldivene, og blir ofte ringt opp av medarbeidere som må beklage at dessverre, akkurat i dag…

Maldivene

Den idyliske øystaten ligger bare knappe 1,5 meter over havet.

Foto: Anders Magnus / NRK

«Loose emotions er også en mye anvendt unnskyldningen for ikke å komme på arbeid», forteller JJ.

Jeg ser uforstående på ham. «Loose emotions, en penere måte å si at man har løs mage – diaré om du vil», forklarer redaktøren. «Men, - kanskje først og fremst en uangripelig måte å si at man ikke orker å innfinne seg på jobb».

Lonely Planet feilinformert

Før jeg ankom Maldivene leste jeg i Lonely Planets guidebok at den nokså ufruktbare naturen i øygruppen hadde skapt en nasjon av hardt arbeidende mennesker – og at arbeidsetikken fortsatt sto høyt i kurs.

Trolig er det lenge siden guidebokens forfatter har besøkt hovedstaden Male. Der er det 60 prosent arbeidsløshet blant ungdommen, og svært mange av dem velger frivillig å være uten arbeid. For det finnes tusenvis av jobber – ute på småøyene, i turistindustrien.

Bedriftene som driver feriesteder for tilreisende utlendinger er pålagt av myndighetene å ansette minst halvparten av arbeidsstokken fra Maldivene. De sliter hardt med å oppfylle dette kravet. For ungdommene i Male er det lite attraktivt å jobbe på isolerte småøyer og servere ferierende.

Alle kjører

Da er det bedre å farte rundt i hovedstaden på motorsykkel, helst med en eksosrype klengende bak ryggen. Nesten alle har enten motorsykkel eller bil – eller kanskje begge deler. I en by på en øy som er én kilometer bred og to kilometer lang.

Går man til fots tar det ikke mer enn en halv time å nå over alt. Har man det travlere kan tråsykkel løse transportbehovet. Men nei, her i Maldivenes hovedstad kaster man ikke bort egen fysisk energi med å bevege seg. Skal du to kvartaler bort er det best å bruke motorisert transport. Dessuten er det fasjonabelt og kult å kjøre bil eller motorsykkel – det har man lært av å se på tv fra andre land.

«Folk tror de er litt finere på denne måten. Vi innbiller oss at moderne sivilisasjon dreier seg om dette», sier dykkeren Azze. Selv sykler han, og bor på naboøya Vilingili hvor det i motsetning til Male ikke er lov å kjøre private biler eller motorsykler. På Vilingili finnes bare et par pickup’er for varetransport og fire taxier som kan frakte dem som ikke selv klarer å gå eller sykle.

Men ungdommer flest i Male kan ikke tenke seg å bo her, det er alt for stille. Derfor kramper de seg sammen med mamma og pappa – og bor gratis, så de slipper å jobbe – i små leiligheter i hovedstaden. Den har verdens høyeste befolkningstetthet. 110.000 mennesker fordelt på to kvadratkilometer – det er 55.000 pr kvadratkilometer. Til sammenlikning er det tilsvarende tallet for Oslo under 4000.

Dama bak på motorsykkelen bærer gjerne en svart eller lilla hijab. Tildekking av håret har blitt en motesak for mange unge kvinner. Særlig etter at diktaturet i landet ble avviklet for tre år siden, og det ble større åpenhet for individuell frihet.

Ikke religionsfrihet

Religionsfrihet er derimot ikke tema i øystaten, som bryter noen av de FN-konvensjoner om menneskerettigheter den har undertegnet. Alle innbyggere i Maldivene må være muslimer, og de må også bekjenne seg til sunni-retningen av islam. Hvis ikke får de ikke noe statsborgerskap.

Maldivene

Jenter med religiøseplagg ses overalt, også på stranden.

Foto: Anders Magnus / NRK

«Jeg er en automatisk muslim», forteller en ungdom, som sier at han ikke er særlig religiøs, men ikke har noe valg når det gjelder hvilken tro han skal ha. Om du er utlending og for eksempel kristen, kan du bo så lenge du orker i Maldivene – statsborger blir du aldri.

På overflaten praktiseres det ganske streng og konservativ islam i Maldivene, og det rapporteres nå at på noen øyer vender man tilbake til gamle, grusomme skikker som kjønnslemlesting av kvinner.

Motsetningsfylt

Men den religiøse praksis i Maldivene er nokså motsetningsfylt. Når det gjelder seksuelle forhold, har Verdens helseorganisasjon utpekt Maldivene som et Sør-Asias mest promiskuøse land, og skilsmisseraten er den nest høyeste i verden.

Dobbeltmoralen blomstrer også når det gjelder rusmidler. Som i andre muslimske land er alkoholservering forbudt – unntatt på feriesteder for utlandsturister som har mer enn 100 overnattingsplasser.

Men ungdommene i hovedstaden Male er likevel ikke særlig nøkterne. Grovt sett regner myndighetene med at en tredjedel av all ungdom bruker «brown sugar» - en type heroin – som finnes overalt i dette smuglerparadiset, til tross for at straffene for narkotikabruk er like harde her som mange andre land i Asia.

Heller ikke når det gjelder den muslimske klesdrakten for kvinner er man så nøye med å følge intensjonen bak tildekkingen.

«Meningen skulle vel være å kle seg slik at man skjuler kroppens kvinnelighet», forklarer 16 år gamle Rifqa, som selv ikke vil gå med hijab. «Men klassevenninnene mine som bærer hijab har på seg mye trangere topper og jeans enn de jeg går i. De forsøker å gjøre seg så sexy som mulig – men med hijab. Og bruker masse sminke også. Det synes jeg er ganske hyklersk».

Gamle kvinner bærer fortsatt heldekkende, teltliknende plagg – og bader med dem også. Hver ettermiddag kan man se noen få av dem svømme eller plaske i sjøen ved den vesle kunstige badestranden i hovedstaden – som altså er der Males over 100.000 innbyggere skal lære å mestre havet.

Kan ikke svømme

Da er det ikke så overraskende at svært mange av de som bor i øyparadiset ikke kan svømme. Ungjenta Rifqa har lært å svømme, men forsøker helst å unngå å hoppe i havet. «Jeg er så redd for alt det man ikke kan se, som beveger seg under overflaten», klager hun. Men det er jo nettopp dette spektakulære undersjøiske livet med koraller og fargerike, tropiske fisk som mange av turistene betaler titusener av kroner for å se – enten ved å snorkle eller å dykke.

Andre turister kommer kun for å bade og sole seg, kvinnene gjerne iført bikini. Slik nakenhet er styggedom for muslimene, og på strender der lokalbefolkningen går er det satt opp svære skilt som forkynner at bikini er strengt forbudt. Denne kulturkonflikten har man forsøkt å løse ved å holde det halvnakne feriefolket skjermet i egne turistreservater, hvor bare noen få lokalt ansatte kan se dem. Dette er også en av grunnene til at så få lokale kvinner jobber i turistindustrien. De må for all del ikke bli påvirket av vestlige kvinners løssluppenhet.

En annen kulturkonflikt har også kommet til syne de siste årene – innad i turistbefolkningen. Kina har nå fått et utall millionærer og milliardærer, og de søker gjerne til de dyreste stedene når de skal på ferie. Da er Maldivene et utmerket reisemål. Problemet er at heller ikke kinesere flest kan svømme, og et par turister druknet da også under bading i det azurblå havet langs de kritthvite strendene.

I svømmevest dagen lang

Turoperatørene kom raskt opp med en kollektiv løsning: Alle måtte ta på seg redningsvester fra det øyeblikket de entret sjøflyhavnen. Kinesere tar slike pålegg bokstavelig og med største alvor, det er de vant med hjemmefra.

Derfor ble det i mange av luksusferiestedene observert kinesiske turister iført svømmevest dagen lang – også i køen foran buffeten i restauranten, og i baren. Resultatet ble at andre lands turister etter hvert skygget unna disse øyene, og nå snakkes det om å gjemme kineserne bort i egne turistanlegg.

Slike kulturkonflikter er ikke de eneste problemene maldiverne har med alle turistene som kommer hit – og det blir til neste år 1 million, tre ganger så mange som landets befolkning.

Søppeløy

Nesten alt de tilreisende skal spise, og absolutt alt drikkevannet, må importeres fra utlandet – mye av det helt fra Australia. Men når plastflasken er tom skal den kastes, og Maldivene har måttet ta i bruk en egen øy for å få plass til alt skrotet. På søppeløya Tilafushi vokser berget av plastflasker, og øya øker med én kvadratkilometer i året på grunn av avfallet som dumpes her.

Maldivene

Søppelberget på Maldivene vosker og danner nytt land.

Foto: Anders Magnus / NRK

Slik bygges nye arealer, og flyplassøya var også tidligere en søppeløy. Hovedstaden Male er så tettpakket med hus og folk at her kan ingen fly lande, men naboøya Hulhule ligger bare ti minutters båttur unna. Oppå avfallet har man fått bygget en tilstrekkelig lang flystripe til at internasjonale charter- og rutefly kan lande.

Både landingsstripen og resten av Maldivene ligger kun halvannen meter over havflaten. Så dersom ikke FNs klimakonferanse ikke klarer å stanse utslippet av klimagasser – med tilhørende global oppvarming og stigning i havnivået – ligger Maldivene tynt an. Da kan øyparadiset rett og slett synke i havet.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt