Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.
- Og hvordan likte du skolen?
Han fulgte meg gjennom slitne korridorer i et gammelt skolebygg i London. Som en ekte engelsk gentleman åpnet han dørene og lot meg gå gjennom først.
Vi konverserte lett om kvaliteten på undervisningen og fraværet av mobbing.
- Takk for at du kom, avsluttet han og sendte meg avgårde til mitt neste skolebesøk.
Han var 12 år gammel. To år eldre enn sønnen min, han jeg skal finne skoleplass til.
Et vell av muligheter
Min sønn går siste året i Primary School, og søknadsfristen til Secondary School nærmer seg. Og jeg har plutselig forstått hvor uendelig forskjellig engelsk og norsk skolesystem er.
Joda, Primary er grunnskole, Secondary er ungdomsskole - og videregående - de går der i seks år. Men Secondary School er ikke bare Secondary School.
Vi kan velge mellom følgende skoletyper: Community School, Grammar School, Private School, Free School, Academy, All Boys School, Boarding School, Church of England School og andre religiøse skoler.
I tillegg, for oss som er utlendinger, er internasjonal skole og norsk skole også muligheter. Det er denne jungelen jeg må komme meg ut av innen utgangen av denne måneden, og helst til det beste for han som skal gå der.
Kirkegang for poden
I går ringte en britisk venn av meg. Bare for å høre om jeg hadde forstått skolesystemet, og var ajour med søknaden.
- Nei, svarte jeg på begge spørsmål.
Han har også en sønn som skal opp i Secondary. De søker en religiøs skole som førstevalg, og han anbefalte meg det samme.
- Men da må du ha bevis for at sønnen din og dere har gått i kirken hver søndag de siste fem årene. Jeg kjenner mange som skaffer seg attester på det, selv om det ikke stemmer, sa han.
Selv har han og familien vært aktive kirkegjengere i årevis, nettopp for å kvalifisere til denne skoleplassen.
Selv hadde han gått på Community School, som vel er det nærmeste du kommer en vanlig norsk ungdomsskole. Drevet av staten, gratis og åpen for alle som bor i nærmiljøet. Alle som vil.
Men det vil ikke alle. Dermed blir det en vesentlig forskjell fra de norske skolene, der du kan regne med at naboene og klassekameratene går. Her går barn som bor i samme gate på mange forskjellige skoler. Noen transporteres i timevis for å gå på den skolen foreldrene mener er best.
Men tilbake til min venn. Han hadde det supert på den lokale skolen. Men det var elever på hans skole som senere ble myrdet, andre ble mordere. Et nokså hardt miljø, med andre ord.
Og det er det inntrykket vi sitter igjen med; et valg mellom narkotika og knivstikking i de offentlige skolegårdene, og blazer, lakksko og fire timer lekser daglig på skoler i privat regi.
Eliten - og de andre
- Et enkelt valg», sier de fleste engelskmenn til oss.
- Hvis du har penger til private skoler, så send barna dit.
Men det er tross alt bare et fåtall som har 150.000 kroner i året å bruke på skole. For hvert barn man har. Dessuten må barna bestå en eksamen og svare godt for seg i et intervju med skoleledelsen for å få plass.
Dermed blir de private skolene eliteskoler, for de få utvalgte. Og vi snakker fortsatt om 10- og 11-åringer.
Men det fins omveier.
Min sønn har en kamerat som vil inn på en prestisjetung privatskole. Landets politikere sender visstnok barna sine dit. Men siden denne kameratens foreldre ikke er rike, må han gjøre det ekstra bra på opptaksprøven. Slik kan han kvalifisere til stipend.
Dermed må guttungen pugge med privatlærer hver lørdag, slik at han skal ha en sjanse til å nå opp i konkurransen med de som har gått på privatskoler fra de var fire år.
Mange velger å se etter andre løsinger. Og det er der de religiøse skolene kommer inn.
- Hvorfor tror du Church of England har så mange medlemmer, spurte en bekjent meg retorisk.
De religiøse skolene går for å være veldig bra. De er gratis og uten opptaksprøve, men man må altså dokumentere sin kirkelige aktivitet.
Grammar Shools er på vei ut av det britiske systemet, men de finnes fortsatt.
De er også offentlige skoler, men med opptaksprøve. Kun de beste elevene får plass på disse, der de fortsatt fins. Mange velger å bosette seg i nærheten av slike skoler, for det har også betydning hvor nær man bor.
Akademiene er noe tilsvarende. De er finansiert av staten, men drevet privat. I prinsippet kan hvem som helst starte en slik skole og lage sitt eget opplegg for undervisningen. Free Schools er en annen betegnelse på det samme. Tror jeg.
All Boys Schools er, som navnet tilsier, skoler for bare gutter, All Girl Schools for jenter. Boarding Shcools er private kostskoler der barna bor hele uka.
Naboen vår sender sine barn til slike skoler.
- Det er så deilig, sier hun.
- Ungene tar ut alle tenåringsgreiene sine på skolen, så kommer de hjem lørdag ettermiddag, blir her til en hyggelig søndagsmiddag, og så reiser de igjen. Fantastisk!
Skjørt, tobakk og utrigninger
Vår lokale skole ligger fem minutter hjemmefra. Den har 1200 elever, og utifra det jeg til nå har forstått av engelsk skolesystem, må de kunne oppfattes som restopplaget. De som ikke har råd eller evner til å komme inn på eliteskolene.
- Man vil jo ikke sende barna sine dit, sier folk.
Det er mange som sier det. Nesten alle vi snakker med.
Skepsisen kom tydelig til uttrykk også på foreldremøtet, der denne skolens helt ferske rektor skulle presentere seg og skolen sin for potensielle nye elever og deres foreldre.
Han fortalte om det pedagogiske opplegget, om sosial trivsel og stadig bedring av resultatene. Og var rimelig fornøyd når han nevnte de to av fjorårets avgangselever som nå er studenter i selveste Cambridge.
Høres jo greit ut, tenkte jeg, men så kom spørsmålene fra foreldrene.
- Jeg har sett elever med uanstendig korte skjørt, sa en mor.
- Og overdreven sminke. Hva er skolens holdning til det? la hun til.
Nå har jeg kanskje glemt å fortelle om skoleuniformene, men her har alle fortsatt uniformer.
Disse er ulike fra skole til skole. Noen kjører dressbukser med press, alternativt plisséskjørt, skjorte, blazer og slips. Andre har en litt mer avslappet collegegenser med emblem.
Vår lokale ungdomsskole har en slik enkel uniform. Men noen elever tar seg altså den friheten å individualisere den ved å gjøre skjørtet kortere enn det skal.
Rektor kunne forsikre om at slik oppførsel blir slått ned på. Elevene må pent dra skjørtene ned igjen, og de får utdelt remedier til sminkefjerning.
Men, som han sa, hvis det er den verste måten å drive ungdomsopprør på, så er det kanskje ikke så ille.
Men da kastet andre foreldre seg på. For hvordan skal man kunne regne med at barna lærte seg skikk og bruk, hvis lærerne kler seg uanstendig? En av de kvinnelige lærerne hadde nemlig blitt observert med en utringning som neste avslørte hele... ja, jeg sier ikke mer.
Rektor kunne igjen forsikre at han skulle slå ned på dette. Han irriterte seg selv over mannlige lærere uten ordentlig kneppet skjorte.
Diskusjonen var langt mindre temperert da folk spurte om holdningen til røyking av sigaretter og annet røykbart materiale.
Det nest beste det beste?
Det konservative regjeringspartiet hadde nylig landsmøte. En av dagene våget en lærer seg opp på talerstolen. Ikke bare var hun lærer, hun var assisterende rektor ved en ungdomsskole i London.
- Skolesystemet har feilet, sa hun.
- Det er blindet av venstresidens ideologi, noe som har ført til manglende disiplin og dårlig oppførsel.
Disse uttalelsene kostet henne jobben. De ble oppfattet som et angrep på kolleger og elever. Da hun kom tilbake fra landsmøtet, ble hun bedt om å holde seg hjemme, og nå har hun sagt opp. Og jobbtilbudene fra de uavhengige skolene renner inn.
Av og til er det deilig å slippe å ta valg. Det syns sønnen min, og det syns jeg. Men nå må vi altså velge.
Jeg ønsker at han skal ha faglige utfordringer, at han skal bli kunnskapsrik og oppføre seg pent. Men jeg ønsker også at han skal få være barn, ha tid til lek og venner.
Og - selv om det er hverdagen for mange unger i grisgrendte norske strøk, vil jeg gjerne at han skal slippe å bruke timevis på transport til og fra skolen. Men jeg ser helst at han overlever også, uten å bli plaget av medelever.
Hvis vi velger den offentlige skolen fem minutter unna, der lokalmiljøets «tapere» holder til, risikerer han det siste, ifølge påfallende mange vi har rådført oss med.
Hvorfor trives da elevene som går der så godt? Jeg har snakket med mange av dem. De skryter av miljøet, de lærer mye og har det gøy.
12-åringen som fulgte meg ut etter befaringen forleden dag, virket verken dum eller farlig. Snarere tvert i mot. Han var kvikk, høflig og oppvakt. Og elevene som hadde undervisning i klasserommene, fulgte med på tavla, rakk opp hånda og svarte på lærerens spørsmål. De svarte til og med riktig.
Kanskje det modigste valget vil være ikke følge alle velmente råd, men å følge magefølelsen? Vi får se. Vi har fortsatt en uke på oss til søknadsfrisen går ut.
