Normal

Sildekaker på prærien

KNIFE RIVER, MINNESOTA (NRK): Krumkaker er ikke de eneste kakene norskamerikanere i Minnesota kan lage. Sildekaker er også en spesialitet. Nordnorsk kystkultur lever i beste velgående en time fra prærien.

Erstatning for Lofothavet:

ET SLAGS HAV: Lake Superior er en slags erstatning for Lofothavet for Carol Carlson.

Foto: Tove Bjørgaas

«Kirkeveien» står det på skiltet. Jeg tar til venstre og kjører oppover grusbakken.

Det er bare én kirke i denne bygda, har jeg fått høre, og da ligger den formodentlig i Kirkeveien?

Det er en skyet julidag med et friskt drag i lufta. Markblomstene lyser opp langs veien.

Og ganske riktig: På toppen av bakken ligger en liten hvit trekirke folk er på vei ut av.

Knife River Lutheran Church.

Jeg går opp trappa og blir umiddelbart møtt av et hyggelig eldre ektepar som er på vei hjem fra kirkekaffen som nettopp er ferdig.

Men Carol Carlson, er hun her?

En sviker fra Lofoten

Det er jo sommer, og jeg har sendt meg selv ut på veien som sommerreporter.

Det er et konsept jeg har gode minner fra, og som jeg synes passer i USA.

En gang, for det som har rukket å bli 20 år siden, var jeg sommervikar ved et av NRKs disktrikskontorer slik de fleste av oss reportere i statskringkastingen har vært.

Det var redaksjonssjefen i NRK Nordland som hadde forbarmet seg over meg.

Det hadde han gjort til tross for at jeg er en sviker: Vokst opp i Lofoten uten et snev av nordlandsdialekt.

Jeg kunne høre at han ble skuffet da han hørte riksmålet mitt i telefonen, men han tok sjansen.

Det aller beste med NRKs kontor i Bodø den gangen var sommerreporteruka.

Hver uke gjennom sommeren fikk en av oss reportere tildelt en bil og en svær NMT-telefon som ble kokvarm og begynte å riste om du snakket i den i mer enn to minutter. Og så fikk vi i oppdrag å tilbringe ei uke i en kommune eller to i langstrakte Nordland fylke.

Jeg kjørte rundt i vakre Steigen i uka mi og rapporterte om folk som samlet på rare ting, pusset opp gamle handelssteder eller tjente millioner på lakseoppdrett.

Det var vidunderlig å kjøre rundt og stoppe når en så et morsomt skilt, et fint hus eller turister som hadde gått seg bort. Det var spennende ikke å ane hvor en skulle sove i natt eller hva som ville skje i morgen bortsett fra at det måtte være noe som kunne fylle et par tre minutter i sendingene på radio.

Fordomsfull jakt på norskamerikanere

Sommeridyll:

SOMMERIDYLL: Det er balsam for sjelen og sitte ved Lake Superior en vakker sommerkveld som denne.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Og nå står jeg altså her 20 år senere utenfor en trekirke ved Lake Superior og venter på Carol Ojard Carlson.

Hele uka har jeg kjørt rundt i Minnesota. Oppdraget jeg har gitt meg selv er å lære mer om norskamerikanere, som jeg vel må innrømme at jeg har hatt en litt stereotyp oppfatning av.

Men nå står den oppfatningen for fall. I løpet av uka har jeg møtt tenåringer som snakker flytende norsk selv om de aldri har vært i Norge, spist morsomme "norske" lefsesmørbrød med pesto og kalkun og drukket litervis med svart kaffe. I Minnesota drikker de visst kaffe til alle måltider, og den er god og svart.

Carol Carlson, som jeg fant på nettet og snakket med i telefonen for et par dager siden, er også annerledes enn jeg trodde.

Hun er ingen matrone med blått hår og lusekofte.

En slank, sporty dame står plutselig foran meg og forteller meg at hun går på langrennsski hele vinteren.

Carol har vokst opp her i Knife River, et bitte lite tettsted 25 kilometer nord for Duluth,

For Minnesota er mye mer enn det lille huset på prærien. Prærien er bare en times tid unna, men en skulle ikke tro det.

Verdens største

Carol bor ved sjøen, og visste du ikke bedre, kunne du bli lurt til å tro at hun bor ved havet.

Jeg har kommet hit på grunn av vann. Når en har vokst opp på en øy, trekkes en alltid mot store vannmasser.

Derfor var det umulig for meg å være så nært verdens største ferskvannsinnsjø uten å se den.

Kjempeinnsjø:

KJEMPEINNSJØ: Lake Superior er så stor at du ikke kan de den andre siden av den. Teknisk sett er den verdens nest største ferskvannsinnsjø.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Lake Superior begynner ved havnebyen Duluth og strekker seg langt inn i Canada til Thunder Bay som de fleste i Norge nok forbinder med skihopping.

Den er 82 000 kvadratkilometer med vann.

Teknisk sett er den verdens nest største om en regner Lake Huron og Lake Michigan ikke langt unna som en og samme innsjø. Men når en står ved bredden av Lake Superior, virker den størst. Den føles nesten som havet.

Da jeg gjorde research, fant jeg nettstedet www.norwegianriviera.com. Det tilhører et eiendomsmeglerfirma, og der jobber Carol Carlsons mann.

– Vi bruker egentlig ikke det navnet lenger, men det bor så mange norske her langs vannet at en kan like godt kalle det det norske rivieraen, forklarer Carol.

Skjønt riviera. Landskapet ligner egentlig mer på det du vil finne ved en norsk fjord. Bartrær, svaberg, og klipper som stuper ned mot sjøen. Jo lenger nordover og inn i Canada du kjører, jo villere blir landskapet.

Lofotværing

Værhardt:

VÆRHARDT: Stormen kan stå på her ved bredden av Lake Superior om vinteren.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Jeg kommer fra havet forklarer Carol Carlson. Jeg føler en veldig sterk tilknytning til det. Om jeg ikke bodde her, ville jeg nok ha bodd i Lofoten.

– Lofoten?? Men det er jo der jeg kommer fra, måper jeg.

Hun måper tilbake.

Jo, i Lofoten har hun vært to ganger. Hun måtte jo tilbake til besteforeldrenes rike.

– Det var fra Lofoten bestefar reiste på slutten av 1800-tallet. Fisket sviktet. De hadde ikke mat, de spiste bare poteter, forklarer Carol.

Bestefaren kom hit til bredden av Lake Superior som flyktning fra et lofotfiske i krise.

Det var perfekt for ham. Her kunne han jo bare fortsette å fiske og i tillegg jobbe med tømmer og ved jernbanen for å legge seg opp penger. Etter hvert kjøpte han en båt, og så en til.

I 1936 var kronprins Olav her, og da døpte han båten til bestefar, forteller Carol og viser meg et bilde av kronprinsen og en kjekk middelaldrende mann med hatt og frakk: Bestefar.

Bestefar og Kronprinsen:

Bestefar og kronprinsen: Kronprins Olav døpte båten til Carol Carlsons bestefar da han besøkte Duluth i 1936.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Bannet på norsk

Det var mange fra Nord-Norge som kom hit.

Bestemoren til Carol som egentlig var fra Hammerfest, kom alene til Duluth som 16-åring for å bo hos en tante.

– Jeg skulle ønske hun hadde lært meg norsk, men hun snakket bare engelsk, forteller Carol.

Bestemoren mente at når bodde hun i Amerika var det viktigste å snakke best mulig engelsk, og da måtte en være konsekvent.

– Men når jeg hadde gjort noe galt, da haglet de norske glosene, forteller barnebarnet.

Jeg forklarer at bannskapen sitter løsere der vi stammer fra enn lenger sør i Norge.

Sildekake-innsamling

I kirka til Carol henger et vevd billedteppe. Det er i tre deler bundet sammen av hvitt garn under. Fiskegarn.

I midten står en prest ved døpefonten og til høyre ser vi en mann som fisker fra en åpen båt.

Til venstre i teppet står en kvinne i gul kjole og rører i et stort trau.

– Hun lager fiskekaker, forklarer Carol. Da forfedrene hennes skulle få bygget denne kirken var det et stort økonomisk løft.

Sildekaker for kirka

SILDEKAKER FOR KIRKA: Dette billedteppet henger i kirka i Knife River, Minnesota. Til venstre viser det en kvinne som lager sildekaker for å samle inn penger til kirkebygget.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Mennene dro ut og fisket sild, og kvinnene laget store porsjoner med sildekaker.

Så ble det middag med pengeinnsamling i bygda. Og sildekake-fundraiser har de fortsatt her i Knife River en gang i året.

Med vinduer mot stormen

Hun tar meg med hjem. I huset til Carol Carlson er det store vinduer ut mot sjøen hvor en kan se stormene, som kommer om vinteren, herje fritt.

Her er gamle teakmøbler som ser norske ut. Og i stedet for rosemaling: Servise med med bilder av fisk. Malerier av båter.

– Dette er fra Hamøy i Lofoten. Det er en russisk kunstner som har malt det, sier hun.

Hun har vært der også. Tatt hurtigruta nordover. Carol nektet å seile med et nymotens cruiseskip. Hun valgte den aller eldste hurtigruta som var i drift den gangen, Harald Jarl helt opp til Hammerfest.

– Jeg ville reise slik min bestemor pleide å gjøre når hun dro på besøk til Norge, forklarer hun.

– Jeg var til og med oppe på brua om natta for å se. Jeg ville se alt det hun en gang så. Jeg føler en slik nærhet til det landskapet.

Vi ser utover vannet og drikker svart kaffe.

Deretter takker jeg for meg, men vi avtaler at vi må holde kontakten på Facebook og utveksle flere historier fra Lofoten.

Tyttebær til alt

Jeg kjører nordover langs sjøen fylt av en følelse av at en eller annen ring er sluttet. Langs veien står norske navn ved postkassene: Tangen, Nilsen, Andersen.

Det norske Amerika er virkelig så mye mer enn jeg trodde.

Jeg tar inn på et laftet tømmerhotell langs veien. I Great Superior Logde bor det kajakkturister om sommeren og skiturister om vinteren.

Her er det pannestekt fisk til middag og tyttebær til alt.

Tyttebærvinaigrette på salaten, tyttebærsmør til det hjembakte brødet.

Tyttebærdressing:

TYTTEBÆRDRESSING: Salat med tyttebær-vinaigrette med hjembakt brød til kan du spise ved bredden av Lake Superior.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

Jeg sitter på verandaen i den stille sommerkvelden med panoramautsikt mot sjøen. Det er stille bare avbrutt av et og annet måkeskrik.

Sommereporteruka mi går mot slutten. Snart skal jeg kjøre over grensen til Wisconsin og støte på en underlig norsk bakerikjede der folk i tyrolerinspirerte kjoler serverer pai med ufattelig mye krem og rar karamellsaus som ikke har noe med Norge å gjøre.

Men det er en helt annen sommerreporterhistorie.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt