Nye våpen på Europas slagmark

Slagmarkene Waterloo og Ypres ligger rett utenfor EU-hovedstaden Brussel. Denne helgen er det på ny kamp om Europas fremtid, men denne gang med stemmesedler som våpen.

Krigskirkegården Bedford House

Krigskirkegården Bedford House er siste hvilested for over 5000 soldater.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Det var det endelige slaget. Kulene dundret ut av 700 kanoner, soldater dannet formasjoner der de i forreste rekke fungerte som skjold.

Generalen med hånda stukket inn under jakkeslaget var full av selvtillit.

Planen var å slå den britiske og prøyssiske hæren før russerne og østerrikere rakk frem. Han feilberegnet.

En dag varte slaget. Igjen på marken lå over 50 000 døde. Napoleon Bonaparte hadde møtt sin overmann.

Bor i Waterloo

Butte du Lion

Minnesmerket Butte du Lion på slagmarken ved Waterloo er reist på stedet der William II av Nederland ble skutt skulderen under slaget i 1815.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Det er vanskelig å forestille seg de grusomhetene som utspilte seg her der jeg skuer ut over slagmarken i Waterloo. Jeg har gått den steile steintrappa til toppen av Butte du Lion – en enorm haug midt på jordet med en løve på toppen.

Den ble konstruert noen år etter slaget. Fra toppen viser kart hvordan styrkene rykket frem.

Du kan nesten se til huset vårt også. Vi bor her i Waterloo, stedet alle har hørt om og husker, kanskje mest på grunn av ABBA.

Bare noen få hundre meter fra oss står en hvit steinbygning der den britiske Hertugen av Wellington la de siste planene. Slaget endret Europa.

Etter tiår med krig og uro gikk vi inn i en tid med fred og utvikling. Noen franske tenkere begynte sågar å drømme om et forent Europa.

Buffersone mellom stormakter

I Belgia har kriger herjet med folk i generasjoner. Landet har vært som en buffersone mellom stormakter, men har også vært underlagt dem.

Soldater ved Butte du Lion

Soldater i tradisjonelle kostymer ved Butte du Lion ved Waterloo.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Jeg forsøker å bruke helgene til å besøke ulike historiske steder, og ofte er det ett med krigsminnesmerke.

Forrige søndag dro familien på tur til Ypres i Belgia mot den engelske kanal ved den franske grensen. Eller Leper, som byen heter på flamsk.

10-åringen var fortsatt mett på is etter 17. mai. Solen varmet i ansiktet. Kuene beitet fredelig. Men hvor enn du vendte deg så du en gravplass. Krigskirkegårder. De lå mellom husrekkene, i bakhager, ved slott, på jorder, ved innsjøer og elveløp.

Av ti millioner døde under den første verdenskrigen, falt over en halv million bare her i området.

Flere hundre av dem som ligger begravet her er amerikanere. Derfor dro Barack Obama hit da han innledet besøket i Belgia for første gang som president for et par måneder siden.

Men de kom også fra hele det britiske imperiet, fra Frankrike, Belgia, Danmark; ja, over 50 stater kjempet her under krigen. Vi valgte en av de mange britiske kirkegårdene.

Bedford House er siste hvilested for over 5000 soldater, og skal være en av de vakreste.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kart over Waterloo

Kart ved Waterloo som viser hvordan de forskjellige styrkene var stilt opp under slaget i 1815.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

100 år siden

100 år er gått siden krigen startet. Og det første store slaget sto nettopp her i Ypres.

Å gå mellom gravsteinene er en påminnelse om hva krig koster. Mange har ikke navn skåret inn, andre forteller om korte liv, som endte i skyttergravene langt hjemmefra.

Noen ble skutt av snikskyttere, andre av bomber og miner, eller de fikk beskjed om at de skulle forsøke å komme seg over ingenmannsland.

Jeg lurer på hva de unge guttene tenkte når de fikk beskjeden: «I morgen er det deres tur. Kom dere raskt opp, løp det dere makter frem mot fienden og skyt. »

Sjansen for å overleve en slik øvelse var minimal. Mange ble skutt før de hadde kommet over kanten av skyttergraven. De hadde ikke noe valg. De ble skutt om de nektet også.

Første gang med giftgass

Gravsteinene viser også at flere av 20-åringene døde på samme dag i april 1915. Det var da tyskerne for første gang tok i bruk masseødeleggelsesvåpen i krig, og det dødelige eksperimentet ble utprøvd her.

Kloringass i bomber ble sluppet over området fra fly og tok livet av tusener. Det sprengte også grensen for hva som var tillat i krig. Siden skulle sennepsgass tas i bruk for å kvele enda flere.

Fortsatt klippes buskene i formasjon som bomber som eksploderer og sender ut gass på kirkegårder i Ypres.

Valg i Europa

Tyske soldater

Tyske soldater på vei ut av skyttergravene under første verdenskrig.

Så hvorfor gjør jeg meg disse tankene om krig akkurat nå? Fordi fra torsdag denne uka og gjennom helga står det avgjørende slaget i Europa igjen etter flere ukers kamper.

Millioner av europeere deltar, men denne gangen har de blitt utstyrt med et langt fredeligere våpen, stemmeseddelen. Problemet er bare at mange ikke tror våpenet har noe krutt.

Selv om rundt 400 millioner europeere har stemmerett, så ligger det ikke an til at så mange bruker den. Skal man tro meningsmålingene vil under halvparten gå til valglokalene.

I stormakten Frankrike for eksempel sier over 60 prosent at de ikke vil stemme. De har mistet troen på fredsprisvinneren.

Utrygg tilværelse

Da EU ble tildelt fredsprisen for halvannet år siden var den omstridt. Men begrunnelsen til nobelkomiteen var at forløperen til EU, kull- og stålunionen, bandt Tyskland og Frankrike sammen i en gjensidig avhengighet.

Ved å innlemme stadig nye land med krav om demokrati og forsoning har unionen vært en garantist for fred de siste ti-årene. I hvert fall for dem som er innenfor.

Men selv om det er fred mellom de 28 EU-landene føler mange at de lever på en økonomisk ruin.

De er kastet ut i en utrygg tilværelse, med arbeidsledighet og fattigdom; ofret for en innsparingspolitikk der EU har vært styrende aktør. Vanlige folk har vært utsatt for en krigføring med politiske midler.

Det har gitt grobunn for ytterliggående partier. Mange som nå er på vei inn i parlamentet ønsker ikke annet enn å rive landet sitt løs fra EU.

Et godt eksempel på det er Marine le Pen og hennes Nasjonal Front, som ligger an til å få flest stemmer i morgen i hjemlandet og dermed bli Frankrikes største parti i EU-parlamentet. Deres mål er at Frankrike igjen skal bli en selvstendig stormakt utenfor EU.

Kontrasten til Ukraina

Kontrasten er stor til Ukraina, der overgangsregjeringen ikke vil noe annet enn å få landet inn i EU.

I morgen går ukrainere også til valg. Jeg vet ikke hvor mange møter jeg har dekket denne våren som har handlet om EU og Ukraina.

Det jeg vet er at overgangsregjeringen har sagt at de vil strekke seg langt for å knytte tettere bånd til EU. EU er for dem en garanti mot ikke å bli slukt av Russland.

Graver på krigskirkegård

Rekke på rekke med gravstøtter ved Bedford House. Totalt døde rundt en halv million i dette området under første verdenskrig.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

Politikere her i EU-valgkampen har også brukt Ukraina som et eksempel på hva det betyr å stå alene:

– Se på Ukraina, og hvordan et sterkt land som Russland forsøker å styre hva et svakt land skal gjøre, sa Martin Schulz på en pressekonferanse jeg dekket.

– I EU er vi 28 små og store land som forhandler på lik linje over bordet. Det er ingen som bestemmer mer enn andre, mente han. Som tysker er han lei av at alle mener Angela Merkel er den som har siste ordet.

Han har jo rett i det. Mens oppslutningen om valget daler så får EU-parlamentet stadig mer makt.

En politiker der har større innflytelse på Europas lover og regler enn en på Borgen i Danmark eller Bundestagen i Berlin for eksempel.

Men de har ikke klart å overbevise at de fortjener den makten og at våpenet de bruker vil få slutt på krisen. Unge mennesker har fått knust sin fremtidstro. De er den tapte generasjon.

«Den tapte generasjon»

Også etter 1. verdenskrig kalte man de unge menneskene «den tapte generasjon». De hadde mistet alle illusjoner og troen på en fremtid.

Ypres lå i ruiner. Også sivilbefolkningen der hadde blitt ofret sammen med over en halv million soldater.

Ingen tidsvitner vil være til stede når de falne skal minnes. Blant annet legger EU sitt toppmøte i slutten av juni dit.

Selv om det er gått 100 år, krevde krigen et nytt offer for noen måneder siden. En bonde var ute på åkeren da eksplosiver ble utløst. Ennå kommer udetonerte bomber opp til overflaten.

Om en uke vil tidsvitner komme på en annen markering. Det er 70 år siden soldater ble satt i land i Normandie; et vendepunkt i den 2. verdenskrig.

Her jeg sitter og skriver, i Waterloo, forberedes et nytt slag, men ingen døde kommer til å ligge igjen på marken.

Neste år er det 200 år siden Napoleon ble slått. Da skal flere tusen statister, hester og kanoner gjenskape det som skjedde.

Det gleder jeg meg til å få oppleve. Det ryktes til og med om at Abba skal gjenforenes for anledningen.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt