Dæhlies nemesis vil ha italienerne ut på ski igjen

Forholdene er fantastiske, men skiheisene står fortsatt.

Det har ikke snødd så mye i Dolomittene på mange år, men koronarestriksjonene tillater ikke at bakkene brukes av andre enn utøvere som trener til konkurranser.

– Hjertet mitt blør, sier Paola Coletti.

Hun er skiinstruktør og representant for kommunen i Cortina D'Ampezzo, et av Alpenes mest berømte feriesteder.

De kjente luksushotellene i byen er stengt. De eksklusive butikkene har få kunder. Den eneste lyden som kommer fra den tomme varmelampe-uteserveringen på afterski-baren da Nardi, er stusslig Gary Moore-blues.

Cortina-vinteren er satt på pause

– Vi har over tre meter snø. Vårt hvite gull. Dette kunne vært en perfekt sesong, men nå står vi i fare for å miste halvparten av årsinntektene. Det er et enormt tap for oss, sier Paola Coletti.

7. februar begynner alpin-VM i Cortina.

Så langt ser det ikke ut som turistindustrien får all verdens drahjelp av det – de siste signalene fra italienske myndigheter tyder på at det blir et VM uten fysiske tilskuere, og dermed også uten hotellgjester.

I så fall får Cortina kanskje heller se fram mot 2026, når byen arrangerer vinter-OL sammen med Milano. Forhåpentligvis uten pandemi.

I mellomtiden er det truger og felleski som gjelder. I tillegg til en gammel klassiker, som opplever en ny vår i vinter: Langrennsski.

– De som leier ut langrennsutstyr har sjelden opplevd en sånn pågang. Mange av dem som prøver langrenn nå, har ikke vært så begeistret i utgangspunktet.

– De har tenkt det er en slitsom sport, men nå er det annerledes. Folk er i ferd med å oppdage en annen måte å være i fjellet på, sier skiinstruktøren.

Mesternes landsby

Et par timers kjøretur fra Cortina er det lett å få øye på langrennsinteressen.

Reiserestriksjonene innad i landet begrenser turismen, og mange hoteller i den gamle OL-landsbyen Sappada er stengt. Men mange nybegynnere har likevel funnet fram til nypreparerte løyper, med ski leid i en av sportsbutikkene i hovedgata.

Ingen er gladere for det enn byens store sønner Pietro Piller Cottrer og Silvio Fauner.

Til sammen har de ni OL-medaljer, en lang rekke VM-triumfer og et par seire som står over de andre.

For Piller Cottrers del er det femmila i Holmenkollen i '97 han husker best, forteller han inne på den lokale puben, der langrennslegendenes startnumre pryder veggen.

22 år gamle Piller Cottrer tok hjem seieren den gangen.

– Det var første gang jeg var i Holmenkollen. Jeg vokste opp med myten om det løpet, to ganger tjuefem kilometer inne i skogen. Så vant jeg, og jeg vet fortsatt egentlig ikke hvordan jeg klarte det.

For Silvio Fauner kom høydepunktet på Lillehammer. Siste etappe i OL-stafetten.

Bjørn Dæhlie lå foran, og forsøkte å stikke av flere ganger underveis. I den siste bakken ned mot stadion reiste han seg opp for å la Fauner dra. Det burde han nok ikke ha gjort.

– Jeg gikk foran inn på stadion. «Du har ikke klart å riste deg av meg så langt», tenkte jeg. «Nå skal du få se at jeg har litt krefter igjen.»

12 år senere uttalte Dæhlie at han hadde tenkt på tapet nesten hver dag siden.

– Etter 25 år tenker jeg på det hver dag jeg også, sier Fauner, og smiler så bredt at det ser ut som han har vunnet igjen.

– Det er jo dette som er idrett, noen ganger vinner du, andre ganger blir det tap. I OL i Japan fire år senere tapte jeg gullet til Alsgaard med ti centimeter. Sånn er det.

Sulten etter seier

Fauners spurtinnsats havnet på lista over tidenes idrettsprestasjoner i Italia noen år senere, og stafettseieren var enormt viktig for en sport som alltid har stått i skyggen av alpint, sykling, motorsport – og fotball, så klart.

Piller Cottrer var blant dem som kom etter, men de siste årene har pallplasseringene blitt færre.

Fauner mener det dels er et idrettspolitisk problem, med manglende satsing. Dels handler det om en generasjon som ikke verdsetter slitet, sier Fauner, som var landslagstrener for Italia fram til 2014.

– Offerviljen og hungeren etter resultater er ikke den samme. Da vi var unge, dro vi til Sjusjøen eller til Finland på treningsleir i halvannen måned før sesongstart. Det gidder ikke de unge i dag, de vil være hjemme og bare reise bort når det er konkurranse.

I bånn av bakken

De tomme skiheisene har ført til mer langrenn, selv om Fauner ikke tror pandemi-effekten virker inn på elitenivå.

– Men det er mange flere som prøver langrenn for første gang nå. Andre finner fram skiene igjen. Langrenn betyr helse og velvære, og i denne pandemitiden leter folk etter et treningsalternativ som er utendørs, og som er sunt.

– Det er virkelig en glede å se langrennsløypa full av folk igjen, slik den var før i tiden, sier Piller Cottrer, som har tre barn på skitrening like bortenfor der vi befinner oss.

(Ekstrabonus for fans av italiensk langrenn på 1980- og -90-tallet: Barnebarnet til Maurilio De Zolt trener her også.)

– Jeg tror folk vil gjenoppdage fjellet nå, bare disse restriksjonene snart kan lette, sier Fauner.

– Som mange andre steder i Alpene lever Sappada først og fremst av turistene som kjører i alpinbakkene, men jeg tror denne merkelige situasjonen kan gjøre at folk finner fram til en annen måte å oppleve vinteren på.