Grå, tørre kvister stikker opp av den røde jorda i Makueni sørøst i Kenya. Mercy Nditi setter seg ned på huk med åtte måneder gamle Cyrus på ryggen. Hun griper en håndfull jord og siler den mellom fingrene.
Mercy og mannen sår frø i åkeren, men ingenting vil gro. Hun myser skuffet opp mot sola. Det er ikke en eneste sky på himmelen.
«Tror du det kommer til å regne snart?» spør Mercy.
Der frøene ikke vil gro
Mercy bor i et av de landene i Afrika som forventes å bli hardest rammet av matmangel i år.
Jeg følger henne ned til en liten dam, der hun skal hente vann til den tomme jordflekken. Det er nærmere 40 varmegrader, og lufta står stille. Litt etter litt fordampes gjørmevannet langs kanten av dammen og blir til leire.
Jeg har glemt caps og sola står i senit. Svetten renner, og hodet føles lettere kokt. Nå får jeg solstikk, tenker jeg. Midt i overopphetelsen slår det meg at jeg ikke har noe å klage over.
Etter opptakene skal jeg sette meg i en bil med aircondition og kjøre til Nairobi. Der har jeg fullt kjøleskap og vann i springen. Jeg trenger ikke sette frø i jorda for å bli mett, og jeg har ingen åtte måneder gammel baby som er sulten.
Den brutale virkeligheten
Mercy begynner å fylle en gul kanne med grumsete vann. Hun sier at hun ikke vet hvordan familien skal overleve flere lange tørkeperioder.
Den lille guttebabyen stirrer lekent på meg før han gjemmer ansiktet i sjalet han sitter i på morens rygg. Så titter han fram igjen og smiler, og en liten tann kommer til syne mellom bollekinnene.
Mens jeg smiler til Cyrus, får jeg lyst til å si at tørken og klimakrisa snart er over, men det ville være en løgn. Samtidig er virkeligheten så brutal for denne tenåringsjenta og barnet hennes at jeg ikke har lyst til å snakke om realitetene heller.
Forskerne har ikke akkurat tro på at klimakrisa forsvinner med det første. Jeg tørker svetten av pannen og lurer på hva jeg skal svare.
Tørkens dystre spådommer
«Mercy» betyr barmhjertighet, men hun er heller utsatt for det motsatte. Verden har vist seg å være ubarmhjertig når det gjelder hvem som er rammet av tørke i verden.
Klimaendringene rammer de aller fattigste sør for Sahara hardest, selv om de ikke bidrar som verdens i-land til klimakrisen. Forskere hevder at utslipp i Vesten påvirker de alvorlige tørkeperiodene som rammer regionen.
Tall fra FN viser at 45 millioner i det østlige og sørlige Afrika vil bli rammet av matmangel på grunn av langvarig tørke i år.
Blant de 14 landene som trolig kommer til å bli hardest rammet av matmangel i 2019, er Kenya, Etiopia, Sudan og Somalia.
Mulig sultkatastrofe
I Baidoa sørvest i Somalia humper en krokete gammel mann seg av gårde mot teltet sitt i en leir for mennesker som har måttet forlate hjemmene sine. Han er 91 år og støtter de to stive beina med en trestokk. Mannen er blant 2,6 millioner internt fordrevne i Somalia som følge av tørke.
Han er vant til tørkeperioder, men før pleide de å komme mellom hvert tiende eller femtende år. Nå skjer det hvert andre år. Han forteller til Al Jazeera at det er umulig å hente seg inn og dyrke nok mat før tørken inntreffer igjen.
Området rundt teltleiren består av sand, jord og tørre greiner uten blader. Avmagrede geiter leter etter noe å spise. Store deler av flokken er borte, og de som har overlevd produserer ikke melk lenger.
Nå lurer menneskene her på om husdyrene kan overleve enda en slik periode. De spør seg om regnet som har pleid å falle til samme tid hvert år, vil komme tilbake.
Tomme brønner
Somalia er hardest rammet av klimakrisen og er det landet i verden som er dårligst stilt til å håndtere den. Flere tiår med borgerkrig har ført til forvitring av infrastruktur.
De siste årene har det vært lange perioder med tørke. Over 5,4 millioner mennesker er truet av sult de kommende månedene, ifølge FN.
Flere er døde som følge av tørken i Somalia, og humanitære organisasjoner forsøker nå å unngå en sultkatastrofe. I de tørreste områdene er brønnene tomme, og vannstanden er på vei ned. Det lille vannet som finnes, er ofte skittent.
Jorda er så tørr at den ikke ta opp vannet dersom det regner. Styrtregn og flom gjør mer skade enn nytte ved å ødelegge avlinger og infrastruktur. Dermed fortsetter matmangelen.
Den heldige bonden
I nabolandet Kenya flommer vannet ut fra et rør i åkeren til bonde Muthiani Ndunda. Fotograf Robert Lutta og jeg må stadig hoppe til en ny haug med jord for å holde oss tørre på beina. Muthiani fordeler vannet utover åkeren sin med en hakke.
Kontrasten til den tomme, tørre åkeren til Mercy er stor. Hos Muthiani spirer det små paprikaplanter i våt jord. Muthiani forteller oss at han er blant de heldige bøndene i området som har fått tilgang til en generator som pumper vann fra en demning opp i åkeren.
I Makueni er flere prosjekter satt i gang for å hjelpe bønder som sliter som følge av klimaendringer. Demningen som bonden får vann fra, samler på regnvann som kan brukes av 2500 mennesker i området.
Oppe i åsen lyser en irrgrønn oase opp i det karrige landskapet. Her dyrker en annen bonde papaya, bananer og mango. Bøndene som har tilgang til vannpumpe, forteller at de tjener mer, de har bedre tilgang til mat, og de har færre konflikter seg imellom om hvem som har rett på vann i området.
Det gjøres mye for å hjelpe de som er rammet av tørke, og noen ganger skal det altså ikke mer til enn en vannpumpe for å bedre bøndenes liv. Likevel er det fortsatt mange som ikke har tilgang til slik teknologi, og da blir det vanskelig å dyrke noe som helst.
Hva skal jeg svare?
Mercy har hverken vannpumpe eller noen oase av frukt og grønt. Nå er vanndunken hennes i det minste i ferd med å fylles opp.
Fotografen gir henne noe for tiden hun har tilbrakt sammen med oss i stedet for å jobbe på gården. Det monner nok ikke i det store og det hele, akkurat slik som det lille regnvannet ikke er nok til å brødfø en familie. Jeg skulle ønske at værgudene i det minste kunne vise litt barmhjertighet mot Mercy og familien, men jeg tviler på at det kommer til å skje.
«Jeg håper virkelig det kommer regn snart. Lykke til med avlingene og familien,» sier jeg omsider. Jeg hører hvor tomme ordene høres ut når de kommer ut av munnen min.
«Takk,» sier Mercy monotont og plasserer Cyrus i sjalet på magen. Hun løfter den gule plastdunken opp på ryggen og går opp den bratte bakken mot huset. Snart er hun og Cyrus borte bak tørre kvister og trær.