Utspillene de siste dagene bekrefter at både regjeringen og opposisjonen har definert kampen mot den økende arbeidsløsheten som den viktigste saken her hjemme.
For Bondeviks mindretallsregjering som opplever massiv velgerflukt til politiske konkurrenter, er det om å gjøre å vise politisk initiativ og markere at regjeringen absolutt ikke tar lett på saken.
Derfor kommer invitasjonen til de andre partiene samme dag som Jens Stoltenberg og Gerd Liv Valla presenterer en tiltakspakke mot ledigheten. Derfor er høyrestatsråder like aggressive som venstreorienterte fagforeningsledere i kritikk av gunstige lønns- og bonusavtaler for toppledere i Hydro og Statoil.
Splittet politisk landskap
Når de ulike partiene nå kaster sine forslag inn, kan det sikkert bli flertall for enkelte av dem. Men i det store bildet gjør det kaotiske politiske landskapet det vanskelig å øyne en felles front mot ledigheten:
Et såkalt ansvarlighetsflertall mellom regjeringen og Arbeiderpartiet er enige om hovedstolpene i den økonomiske politikken, og at det ikke er fornuftig å gå ut over de økonomiske rammene som er trukket opp. I dette flertallet vil derfor den politiske profilen på tiltakene være problemet. Regjeringen vil bli nødt til å legge vekk mange av sine dyre skatteletteforslag for å få plass til Arbeiderpartiets ulike planer. For å finansiere sine forslag til SND, til infrastrukturtiltak og til å bygge gassrørledninger trenger nemlig Stoltenberg penger - og for å finne dem blir regjeringens skattepolitikk angrepsmålet.
I et annet flertall som jo er den alliansen som har stemt for de to siste statsbudsjettene, nemlig mellom regjeringspartiene og Frp, er det rett og slett uenighet om den økonomiske grunnloven det skal styres etter, og hvor mye penger en kan bruke. I det tredje flertallet mellom opposisjonspartiene Ap, SV OG Frp kan det oppstå flertall for en del dyre tiltak om både nullskatt for offshore-flåten og om barnehagesatsing, men uten å vise til felles inndekning, og da sprenges også de økonomiske rammene.
Summen av dette gjør det vanskelig å øyne konturene av en stabil økonomisk politikk.
Nytt Solidaritetsalternativ?
Tanken om å gjenta 90- tallets resept -Solidaritetsalternativet- blir trukket fram som svaret på dagens utfordinger. Heller ikke denne metoden er det uten videre lett å gjenta ti år senere:
For det første er ledigheten ennå ikke så høy som den gang. Dermed blir kriseforståelsen og presset for samlende løsninger mindre. For det andre har oljeøkonomien som slo inn for fullt på midten av 90-tallet endret den virkeligheten hovedaktørene opptrer i:
I det politiske landskapet er det oppsplitting med skjøre allianser og ikke noe ledende parti, og på arbeidstakersiden har enheten mellom grupper i offentlig og privat sektor slått sprekker. De kommandohøydene som skulle inngå avtaler om en ny kollektiv fornuft er dermed så svekket at de mangler den autoritet som slo gjennom for ti år siden.
Skal det skje noen samling om nye tiltak mellom disse aktørene, tyder mye på at krisen må bli enda alvorligere enn nå.
Svarteperspill
Hittil har vi nemlig vært vitne til et svarteperspill der ingen tar ansvaret for den utviklingen som har skjedd. LO og arbeidstakerne skylder på Sentralbanksjef Svein Gjedrems stivbeinte tolking av sin forskrift med alt for høy rente og kronekurs som resultat.
Gjedrem gir den rekordhøye lønnsveksten skylda for at han har måttet dempe etterspørsel og prisstigning med høy rente. Opposisjonen gir regjeringen skylda for mangel på styring. Regjeringen gir opposisjonen ansvaret for en kostnadsdrivende kortsiktig populisme. Ikke rart Bondevik inviterer til idèdugnad!