Irak et nytt Vietnam?

Det er presset om en rask tilbaketrekking fra Irak som presidenten forsøker å motstå med denne uttalelse.

Dersom amerikanerne forlater Irak i de  nærmeste år, vil det etter hans mening sette hele området i brann.

I Vietnam tok kommunistene over i sør, og Røde Khmer innførte sitt redselsregime i Kambodsja, sa Bush, det rammet millioner uskyldige mennesker. Noe tilsvarende mener han ville skje i Irak etter en for tidlig amerikansk tilbaketrekking.

Uenighet om Vietnam

Det er noe nytt og egentlig oppsiktsvekkende at Bush-administrasjonen nå trekker direkte paralleller med Vietnam. Det har den tidligere gjort alt for å unngå, vel vitende om at sårene etter Vietnamkrigen fortsatt er åpne i Amerika.

Men blant mer uavhengige eksperter og historikere er det delte meninger om Vietnam-parallellen er relevant. Forskjellene er større enn likhetene mellom de to konflikter, mener mange. Og de som ser en parallell, trekker helt andre slutninger enn George W. Bush. De mener situasjonen blir verre og verre med amerikansk tilstedeværelse.

Sør-vietnameserne ble latt i stikken

Der er en kjennsgjerning at den amerikanske tilbaketrekking fra Sør-Vietnam var ydmykende. Sør-vietnameserne ble latt i stikken.

To år etter at de siste amerikanske helikoptere forlot Saigon, erobret Nord-Vietnam hele den sørlige del av landet. Titusener ble fengslet og satt i såkalte "omskoleringsleirer", dvs tvangsmessige indoktrinering, og to millioner flyktet.

Det var en menneskelige tragedie som opptok en hel verden da "båtflyktningene" utløste en stor humanitær krise.

Vietnam svekket "Kommunistblokken"

Men rent geopolitisk ble ikke tilbaketrekkingen fra Vietnam den tragedie som forsvarerne av det amerikanske engasjement hadde hevdet. Deres dominmoteori holdt ikke stikk.

For det første var Sovjetunionen og Kina splittet på dette tidspunkt og havnet senere krig med hverandre. Så innvaderte Kina Nord-Vietnam, med svært negative konsekvenser for den kinesiske hær, og nord-vietnameserne intervenerte i Kambodsja og styrtet det morderiske Pol Pot-regimet.

Det mente mange i vest, med unntak av norske m-l-ere, at amerikanerne heller burde å ha gjort for dermed å avverge drap på millioner av mennesker.

Vietnam var en feiltagelse

Men i den globake maktbalanse mellom øst og vest fikk ikke Vietnamkonflikten særlig negative konsekvenser. Utgangen snarere svekket enn styrket den internasjonale kommunismen, selv om Amerikas prestisje var svekket og det var bitter strid innad i USA.

De fleste av de ansvarlige for det amerikanske militære engasjement fra president John F. Kennedy til Lyndon B. Johnson har senere vedgått at de tok grundig feil og har beklaget dette. Særlig forsvarsminister Robert Macnamaras selvkritikk er avslørende, selv om den kom sent. Jeg har lest ham flere ganger og hatt samtaler med ham. Det gjorde et sterkt inntrykk.

Store negative konsekvenser

Selv om det kan påpekes visse likheter mellom Vietnam og Irak, er forskjellene større. Det er i Bush-administrasjonens beslutning om å innvadere Irak, basert på løgner og misforståelser, at hovedproblemet ligger.

Okkupasjonen har ikke gjort flertallet av irakere takknemlige for at amerikanerne styrtet Saddam, selv om sjia-muslimene og kurderne led under hans despotiske regime.

Materielt og sosialt har irakerne det verre nå enn under Saddam. Irak er blitt et viktig operasjonsfelt for al-Qaida, og iranerne er i ferd med å fylle det tomrom som amerikanerne vil etterlate seg.

For så vidt har Bush rett i at Irak vil havne i en blodig borger- og religionskrig. Irans innflytelse i regionen og trusselen mot Israel fra atom-ayatollaene i Teheran er større enn noensinne.

Konflikt mellom Bush og Maliki

Før George W. Bush trakk Vietnam-parallellen, tråkket han skikkelig i salaten, det vi si at han sa det han egentlig mente, men kanskje ikke burde ha sagt.

For første gang distanserte Bush seg offentlig fra Iraks statsminister Nuri al-Maliki, etter at denne under et et besøk i Syria sa at "ingen har rett til å påtvinge den irakiske regjering noen timeplan". En tydelig irritert Maliki sa at Irak "kunne finne venner andre steder".

Det har han for såvidt gjort ved at han besøker et naboland som amerikanerne betrakter som en "røverstat" og ved at han dyrker nære forbindelser med Teheran. Det hvite hus forsøker nå å mildne Bushs uttalelse, men skaden var allerede gjort fra begge sider.

Ingen slutt på terroren

Det er i september vi vil få den første evaluering av den amerikanske militære opptrapping i sommer. Da skal den amerikanske Bagdad-ambassadør Ryan Crocker og den militære øverstkommanderende, general David Petraeus, møtte Kongressen.

Militært har amerikanerne ved sine massive militære innsats hatt suksess i enkelte områder, men i Irak som helhet er sikkerheten ikke blitt bedre. De siste ukene er det satt stadig nye blodige rekorder i terrorhandlinger som har rammet uskyldige sivile.

Sunnittene angriper sjia-mål, og sjia-muslimene svarer med en like blodige motterror. Og religiøse grupper vi tidligere ikke har hørt om, slår til. Det er en dårlig fasit fire og et halvt år etter at amerikanerne og britene innvaderte Irak.

Politisk kaos

Politisk er situasjonen så ille som den kan bli for amerikanerne. De hadde håpet på en viss forsoning mellom sunitter og sjiaer og forsøkte å få statsminister Maliki til å vise mer imøtekommenhet overfor det sunittiske mindretall.

Det er ikke skjedd. Maliki selv er politisk svekket etter at halvparten av statsrådene forlot regjeringen. Nå står både de ledende sunni-grupper og Moqtada al-Sadrs folk utenfor regjeringen og gjør hva de vil.

Dersom det skulle komme til avstemning i parlamentet, har ikke Maliki tilstrekkelig flertall for et tillitsvotum. Amerikanerne betrakter Maliki som en "lame duck", en handlingslammet statsminister, og vil helst ha ham erstattet med en annen.

Men er det noe amerikanmerne bør ha lært fra Vietnam, så er det at det ikke fører med seg noe godt å skifte ut lokale ledere ved press eller kupp.

Statoils naivitet

I den meget farlige situasjon Irak er i, virker det rørende naivt at Statoil stadig holder fast på at de skal investere der. I september arrangerer Statoil et Irak-treff i Dubai for "å knytte kontakter", som det heter.

Da skal de disikutere mulighetene for å gå aktivt inn i den irakiske oljesektor. Samtidig ligger de fleste store internasjonale selskaper lavt. De har så mye erfaring og innsikt at de ikke vil risikere å brenne fingrene.

Hva slags utenrikspolitisk ekspertise har Statoiol som de ikke har? Leser ikke de ansvarlige i det nye HydroStatoil seriøse internasjonale aviser? Har de ikke tilgang til de etterretningsrapporter som ligger til grunn for uavhengige eksperters negative vurdering?

Jahn Otto Johansen følger utviklingen i Irak