Mila (5) går på skole under bakken

To små hender. En liten blå lapp og en limstift. Mila (5) sitter i et klasserom sammen med andre jevnaldrende. Papirbitene hun klipper ut skal bli til et tre. Hver lørdag går hun på førskole.

Men det er ingen vinduer i klasserommet. Eller jo, det er det, men de vender bare ut i en lang korridor.

Milas førskole er under jorda. På en undergrunnsstasjon.

Mila bor i Kharkiv. Ukrainas nest største by, men også én av de byene som blir angrepet oftest. Herfra er det bare mellom 3–4 mil til den russiske grensa.
Raketter kan nå byen på 30–40 sekunder, ifølge det ukrainske forsvaret.

Dagen etter fullskalainvasjonen for snart to år siden, stengte samtlige barnehager og skoler i Kharkiv.

Det var ikke mulig å fortsette når barn og ansatte måtte løpe i bomberom hver gang flyalarmen gikk. Og den går fortsatt ofte.

I Kharkiv fylke varsler sirener om mulig angrep i gjennomsnitt fem ganger i døgnet, viser statistikk.

Men under jorda kan barn leke, synge og lime uten å la seg avbryte. Her er de trygge.

Bygger underjordiske skoler

Krigen i Ukraina drar ut. Det er ingen løsning i sikte.

I Kharkiv har myndighetene måttet ta grep.

Digital undervisning er bra, men kan ikke erstatte læring og fellesskapet i fysiske klasserom.

Fra dette skoleåret har flere elever fått undervisning i provisoriske klasserom på tre ulike undergrunnsstasjoner i byen.

Men dette er ikke nok.

Nå er tre underjordiske skoler under bygging.

Da NRK sist uke besøkte en av byggeplassene, kunne anleggslederen fortelle at skolen blir solid. Den skal tåle å bli truffet av en S-300 rakett.

– Med den naboen vi har, kan vi ikke gjøre noe annet, sa han på perfekt russisk.

Ødelagt naboskap

I Kharkiv har det alltid vært nære bånd til Russland. Russisk har vært morsmålet til folk og mange har slektninger i nabolandet.

For få år siden kunne man sette seg i bilen å kjøre over grensa uten problemer. Belgorod, som er den største byen på russisk side, ligger bare halvannen time unna.

Mange russere pleide å ta turen til Kharkiv for å gå på det enorme Barabasjovo markedet. Ett av verdens største med tusenvis av små boder og butikker. Her kunne man handle billig.

Nå er markedet bombet i stykker og alle grenseovergangene er stengt.

Rakett traff like ned i gata

Kjører du rundt i Kharkiv ser man krigen overalt. Ødelagte hus. Vinduer er erstattet av finerplater. De russiske angrepene ødelegger og tar liv.

I fjor høst fikk også jeg kjenne på hvor skummel denne byen er.

Fotograf Gunnar Bratthammer, vår ukrainske medhjelper og jeg hadde kommet inn til Kharkiv på kvelden. Vi sjekket inn på hotellet og avtalte å møtes til frokost.

Men grytidlig neste morgen våknet jeg av noe helt annet enn vekkerklokka.

Ut fra intet kom en hvinende lyd. Så et sekunds stillhet før en stor eksplosjon. Vinduene ristet. En rakett hadde truffet en bygning 150–200 meter nede i gata. Jeg kom meg inn på badet og satte meg under vasken. Bort fra de store vinduene. Det kom ikke flere raketter.

Etter en times tid, våget vi oss ut på gata. Det knaste under føttene. Så å si alle vinduene i veikrysset var blåst ut.

Brannbiler, sykebiler og redningsarbeidere var på plass. Røyk steg opp fra en tre etasjers bygning. Taket var revet bort.

Her hadde en 10 år gammel gutt hatt rommet sitt. Kvelden før hadde han lagt seg i spidermanpysjen sin. Nå var han drept sammen med bestemor.

Jeg har møtt folk i Ukraina som forteller at de er fra Kharkiv. Men at de ikke lenger tør å bo i byen på grunn av gjentatte angrep.

Men byen, som hadde over 1,4 millioner innbyggere før krigen, er fortsatt full av folk.

Folk som prøver å få hverdagen til å henge sammen på en eller annen måte. Mellom flyalarmer, angrep og strømbrudd.

Operaen flytter ned i kjelleren

– Velkommen til oss. Jeg skal følge dere ned.

Mannen vi møter står utenfor operahuset i Kharkiv.

Det monumentale bygget tok over 25 år å reise og sto klart i 1991. Fasaden er kledd i vulkanstein fra Armenia. Det er lenge siden salen med 1500 seter tok imot publikum.

Da krigen kom til Kharkiv reiste flesteparten av musikerne, ballettdanserne og operasangerne til Litauen. Her har de turnert rundt om i Europa for å skaffe inntekter.

De som er igjen i Kharkiv. har opptrådt i parkeringshus og for soldater ved fronten.

Men nå vil de invitere folk tilbake til operahuset.

Vi blir ledet gjennom lange mørke og kalde ganger. Det koster flesk å varme opp Ukrainas største operahus.

På vei nedover etasjene, hører vi toner.

Dypt under jorda, ligger det som framover skal være operaens nye scene.

I kjelleren er rundt 20 musikere i gang med å øve.

Men det går ikke lang tid før dirigenten avbryter. Ventilasjonsanlegget suser og durer. Det er langt fra ideelt. Dirigenten er irritert. Kan noen få slått av anlegget? Det viser seg å være vanskelig. Øvelsen fortsetter.

Å gi folk musikkopplevelser er viktigere enn noen gang, mener fiolinistene Vera Litovstjenko og Natalia Babaruk.

– Vi gir folk mulighet til å kjenne på at livet fortsetter, at vi fortsetter å leve og at vi fortsetter å kjempe, uansett hva som skjer, sier Natalia Babaruk.

– Musikk får fram følelser i oss. Vi kan kjenne på følelser som krigen fortrenger. Glede og håp. Vi kan kjenne på at vi er mennesker igjen, sier Litovstjenko

– Men det er jo krig

Tilbake i klasserommet på undergrunnsstasjonen.
Fem år gamle Mila fortsetter å klippe og lime.

– Liker du deg her, spør jeg?
– Ja, jeg liker å leke og tegne.
– Men det er under jorda?
– Ja, men det er jeg vant til. Jeg har vært her tre ganger.
– Men er det ikke likevel litt rart? spør jeg igjen.

Mila legger fra seg limstiften og ser på meg. Strekker begge hendene opp i lufta og sier litt oppgitt.

– Men det er jo krig. Det er sånn det må være.