Hvite leiesoldater i det svarte Afrika

Den hvite leiesoldaten under fjerne himmelstrøk er ofte blitt romantisert og glorifisert i populærlitteraturen.

De er blitt fremstilt som eventyrere og helter. De fremstilles som om de har edle motiver der de står på de «godes» side i kampen mot alt ondt.

Men den dikteriske frihet er betydelig, og filmregissørenes behov for å selge billetter skal ikke undervurderes. Leiesoldater er sjelden mors beste barn.

Kaldblodige mordere?

Én ting er sikkert: De sloss ikke av ideologisk overbevisning. En tradisjonell leiesoldat er ikke i felten for en sak han tror på. Han er der for å tjene penger.

De er som oftest fra USA eller Storbritannia med kamperfaring fra sine hjemlands elitestyrker.

Mange hvite sørafrikanere og australiere har også solgt sine krigstjenester på det åpne marked.

Etter at Belgia trakk seg ut av Kongo for mer enn 50 år siden og Frankrike avviklet sine kolonier, var det også mange fra disse to landene som søkte lykken som heltidsansatte leiemordere for spesielt interesserte.

Eget land kontra andres

Å selge kroppen sin regnes som tidenes eldste yrke. I et slikt perspektiv blir det å prostituere seg som soldat verdens nest eldste yrke.

I vår tid – der nasjonalstaten rår – er dét å forsvare landets grenser ansett som en patriotisk plikt og en personlig ære. Innsats for Gud og fedreland, for flagget og folket.

I et moderne samfunn er grunnloven uangripelig, innbyggerne hegner om demokratiet og verneplikten har satt det hele i system.

Noen melder seg til langvarig tjeneste, andre verver seg for å forsvare eget land over tid, og får lønn for det. Men de gjør det også av egeninteresse, for å forsvare egne «kvinner og barn».

De som selger sin soldaterfaring og sine skyteferdigheter for å forsvare andre landområder, stater og nasjoner, derimot, de som regnes som «Soldiers of Fortune».

Skjulesteder

Etter annen verdenskrig ble mange soldater på begge sider overflødige og dimittert, men det var ikke alle som av den grunn sluttet og slåss.

Den franske fremmedlegionen trengte fotfolk i Indokina og den tilsvarende spanske avdelingen hadde behov for våpenkyndige kynikere i Spansk Marokko.

Særlig Légion Étrangèr tok inn kreti og pleti. Mange – som angivelig var på flukt –opptrådte under pseudonym, det var kadaverdisiplin og verken Genève-konvensjonene eller FNs menneskerettserklæring sto særlig høyt i hevd. Ikke engang innad i legionen.

Rasister og høyreekstremister

Det er ingen tvil om at livet som soldat under fjerne himmelstrøk har trukket til seg så vel eventyrere som einstøinger.

Kriminelle på rømmen og ubefestede sjeler som hadde mistet troen på kjærligheten søkte tilflukt i Fremmedlegionen.

Fattige og foreldreløse kunne finne et fotfeste og få en – riktignok spesiell, men tross alt – viss orden på livet.

Men de som har forsket på dette mener de aller fleste har vært psykopater og rasister, de har vært følelsesmessig avstumpet og kun ute etter penger.

I den grad de har vært politisk orientert har de vært lite opptatt av flertallsstyre og almen stemmerett.

De tok jobber for dem som betalte – best. Uavhengig av kristen moral eller mellommenneskelige verdier.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Frigjøringen av Afrika

Kort tid etter at andre verdenskrig sluttet begynte Storbritannia å avvikle sitt imperium.

I løpet av få år var både Bruma, Sri Lanka, Pakistan og India uavhengige. Noen år senere fulgte Ghana som den første selvstendige nasjonen i Afrika sør for Sahara.

Graden av motvilje og motstand fra kolonimaktens side varierte. Der de hvite settlerne hadde store landeiendommer og landbruksinteresser ble det frigjøringskrig.

Algerie, Kenya og Sør-Rhodesia var de viktigste landene. Belgisk Kongo er stjerneeksempelet, mens nellikrevolusjonen i Portugal i 1974 førte til at Angola og Mozambique ble selvstendige uten en planlagt overgangsperiode.

Disse eksemplene – og flere – førte til indre uro, etniske og regionale motsetninger – og dermed "behov" for leiesoldater.

Mytefigurer og legender

Under slike forhold vokser det frem menn som blir legender.

Fremst av dem er, kanskje, Bob Denard, en franskmann med fartstid fra både Indokina og Katanga.

Han forsøkte også å styrte regjeringene i land som Komorene og Benin. Han så på seg selv som antikommunist, og hadde dermed en ideologisk overbygning for sin skitne virksomhet.

En annen «størrelse»" i denne bransjen er «Mad» Mike Hoare. Han ble født i India av irske foreldre.

Han flyttet senere til Sør-Afrika der han – i følge rapporter – oppførte seg som det høver en engelsk offiser og gentleman.

Men det var ikke for ingenting han gjorde seg fortjent til oppnavnet "Mad" Mike. Han kom de hvite europeerne til unnsetning i Stanleyville (Kisangani) i 1964 og tok kontrollen over byen.

Mange ble reddet ved at andre ble drept, og det var hans motstandere som kalte ham «Gale-Mikkel».

Fra tidenes morgen

Leiesoldater er ikke noe nytt. Bob Denard likte å kalle seg korsar etter de gamle piratene på kysten av Nord-Afrika, mens både romerske legionærer og osmanske janitsjarer var yrkessoldater fra andre land som tjenestegjorde for imperienes keisere mot belønning.

Da tusenvis av europeiske ungdommer meldte seg til tjeneste på
Folkefrontens side i den spanske borgerkrigen dannet de internasjonale brigader.

De kjempet for en sak de trodde på og ikke for jordisk gods og gull og de var dermed ikke leiesoldater.

Cubanske soldater ble sendt til Etiopia og Angola på 1970-tallet i sosialistisk solidaritet, og var dermed heller ikke «whores of war».

Det samme kan sies om usbekiske, tsjetsjenske og jemenittiske jihadister m.fl. som verver seg og kjemper side om side med Taliban, Al Qaida og grupper av syriske opprørere.

De gjør det av religiøs (og dermed politisk!) overbevisning og er heller ikke leiesoldater.

Vatikanets sveitsergarde, derimot, sveitsiske statsborgere
som mot betaling forsvarer Den Hellige Stol er – rent juridisk – for leiesoldater å regne!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Formalisme uvesentlig

Nå skal man imidlertid være varsom med å bli formalist. Det er ikke akkurat kjøpers marked og en desperat krigsherre tar de han får. Med andre ord han kjøper den assistansen som er til salgs.

Derfor kan man også oppleve mange brutale konstellasjoner innad i land der provinser eller befolkningsgrupper står mot sentralmyndighetene eller folkeflertallet.

I Angola på slutten av 70-tallet var det f.eks. alle-mot-alle da tre forskjellige frigjøringsgrupperinger samt restene av den portugisiske koloniadministrasjonen sto mot hverandre.

De søkte ekstern støtte og sympati der de kunne få det, og allierte seg gjerne med «djevelen» – slik enkelte så det!; jmfr FNLAs forbindelser til Sør-Afrika, Israel og Mobuto Sese Seko.

I mange tilfeller er det våpen og utstyr fra utlandet som holder disse interne, borgerkrigslignende konfliktene i live.

Fotsoldatene, derimot, er interne. De kjemper for sitt «land» og er dermed opprørere, frihetskjempere eller nasjonalister.

Selv om de i praksis er lønnede banditter som utfører terrorhandlinger mot «fienden» på bestilling.

Historiens dom

Da de afrikanske landene ble selvstendige innså de at kontinentet kunne komme til å leve i konstant borgerkrig dersom alle folkegruppers krav om grenser og uavhengighet skulle etterkommes.

De unge nasjonene var klar over at de kolonigrensene de hadde arvet – mot sin vilje – var svake og dårlige, men de var bedre enn alternativet, så de beholdt de forhatte grensene som noen ganger splittet både etniske grupper og gamle kongedømmer.

Mange land har de siste 50 årene slitt med det som var et uønsket utgangspunkt og mange utbrytergrupper har forsøkt å danne egne stater, best huskes iboenes forsøk på å løsrive seg fra Nigeria og etablere et oljerikt Biafra på slutten av 60-tallet.

Mannen som ga det humanitære hjelpearbeidet et ansikt, den svenske greven Carl Gustaf von Rosen, bygde i prinsippet opp Biafras lille og kortlivede flyvåpen.

Den svenske statsborgeren ledet angrep mot nigerianske flyplasser på vegne av iboene og kommer derfor inn under den almene definisjonen for en «leiesoldat».

Så var han leiesoldat eller bistandsarbeider – eller begge deler? Og er dét i så fall et spørsmål om ståsted og definisjonsmakt?