Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Hva nå, Venezuela?

RIO DE JANEIRO (NRK): Venezuelas president Nicolás Maduro er gjenvalgt for en periode på seks år. – Dette kommer aldri til å gå bra, sier den 48 år gamle sjåføren, Gustavo, som du møter i dette korrespondentbrevet.

VENEZUELA-ELECTIONS-POLITICS-VOTE

President Nicolás Maduro vant en lett seier ved valget forrige helg, etter at størstedelen av opposisjonen hadde boikottet valget.

Foto: JUAN BARRETO / AFP

Den store Jumbo Jet-en lander tungt på Simon Bolivar-flyplassen i Caracas. Direkteflyet fra Madrid er fylt til siste plass, og det er fullastet med bagasje. Når vi kommer frem til samlebåndet ser jeg folk fylle trillevogna med små berg av kofferter før de forlater ankomsthallen og blir møtt av familie, venner og kjente.

Venezuelas dype krise har mange ansikter, og dette er et av dem.

De som har penger kan forlate landet og kjøpe det de trenger. I utlandet kan de også ta ut dollar fra sine konti og veksle dem til eventyrlige kurser når de kommer hjem.

For bare én dollar får de nærmere en million av den lokale valutaen, boliveren. Det er halvparten av den månedlige minimumslønna i Venezuela.

– Umulig å leve

Gustavo er 48 år og jobber som sjåfør for et selskap i Caracas. Han sier han er heldig, men at livet er blitt nesten umulig å leve.

– Jeg har kone og to barn, og vi vet aldri hvordan vi skal greie å takle morgendagen, sier han.

Gustavo bor i Alta Vista, en av de fattige bydelene i den venezuelanske hovedstaden.

– De fleste av mine naboer har det verre enn jeg, så jeg skal vel ikke klage, sier han, og setter opp det typiske gliset, som er trist og livskraftig på en gang.

Han er en mager fyr, med et mørkt, smalt ansikt og gløgge øyne. Jeg er imponert over Gustavos evne til å sette navn på tingene, for ikke å si elendigheten i Venezuela.

– Jeg prater i hvert fall mindre tøv enn presidenten, sier Gustavo, og setter igjen opp det typiske gliset.

Fattigdom

Fattigdommen har eksplodert i Venezuela de siste årene, og nærmere 90 prosent av innbyggerne regnes nå som fattige.

Foto: Arnt Stefansen / NRK

– En katastrofe

Forrige søndag ble presidenten, Nicolás Maduro, gjenvalgt for en seksårsperiode som Venezuelas president. Mindre enn halvparten av velgerne avga stemme, det meste av opposisjonen boikottet valget, og størstedelen av det internasjonale samfunnet nekter å godta resultatet.

– Dette er en katastrofe for Venezuela, sier Gustavo, og ser enda mer dyster ut enn vanlig.

– Under Maduros styre har livet til oss vanlige venezuelanere blitt et mareritt. Det er nesten umulig å få kjøpt mat til en pris vi kan betale, medisiner blir stadig mer umulig å oppdrive, barn dør av underernæring og millioner av mennesker forlater landet.

Og nå skal vi altså ha ham som president i seks år til. Dette kommer aldri til å gå bra, sier Gustavo, og avslutter sin lille tale.

En eske med mat

En av naboene til Gustavo heter Dayana. Hun er rundt 50 år, og bor i en liten leilighet sammen med sin lille datter og en hund. Dayana har noe jeg gjerne vil se, og sammen med Gustavo går jeg for å besøke henne.

Jeg innser at det ikke lyder særlig spennende, men det jeg vil se er en pappeske. Den er ganske stor, og med teksten CLAP på den ene siden. CLAP er en forkortelse for Lokalkomiteene for forsyning og produksjon, og esken er fylt med matvarer: ris, pasta, matolje, mel, tørrmelk og andre basisvarer, alt det en venezuelansk familie trenger for å overleve i et par uker.

I et land med akutt matmangel er CLAP-esken en skatt, og den var intet mindre enn president Maduros viktigste våpen for å sikre gjenvalg. Ved hjelp av det såkalte Fedrelandskortet, Carnet de la patria, har myndighetene god kontroll på hvem som får tilgang til CLAP, og på hvem av dem som stemmer på deres kandidat.

For fire millioner venezuelanere er esken med statlige matvarer den eneste næringskilden, og for ytterligere 6–7 millioner er den et viktig tilskudd. Nicolás Maduro fikk 5,8 millioner stemmer ved valget.

Venezuela Colombia Migrant Remittances

Mangelen på mat og medisiner er nå akutt i Venezuela. Samtidig har inflasjonen eksplodert, og ventes å nå 15.000 prosent i år.

Foto: Ariana Cubillos / AP

Riktig å boikotte?

Valget i Venezuela forrige søndag var en absurd forestilling. Selv om alle uavhengige målinger viser at presidenten har støtte fra bare hver fjerde velger, så ble han altså gjenvalgt, og det med klar margin.

Opposisjonen vedtok å boikotte det hele, etter at deres viktigste kandidater ble nektet å delta. I stedet ble den ukjente politikeren Henri Falcon den eneste viktige motkandidaten, og han var sjanseløs.

Men var det klokt av opposisjonen å la denne, kanskje siste, anledningen gå fra seg til å prøve å fjerne den upopulære Maduro gjennom et valg?

Min venn Carlos, en kjent menneskerettsforkjemper i Venezuela, fremfører de viktigste argumentene til opposisjonen før valget:

– Det er valgfusk, maktmisbruk og manipulering, og regimet vil aldri gi fra seg makten selv om presidenten skulle tape, sier han.

– Men hvorfor kan man ikke bare prøve?

– Slik det er nå får jo Maduro seieren på et sølvfat?

Carlos medgir at han også er i tvil.

Mange føler nok at vi i opposisjonen ikke har noe å tilby velgerne nå, sier han resignert.

– Vi ser ingen løsning

Resignasjon. Det er vel det som først og fremst preger Venezuela etter valget. Og selvsagt fortvilelse og dyp frykt for det som nå kan skje. Journalisten Fatima, som jobber i en nettavis i Caracas, sier hun er redd.

Vi ser jo ingen løsning. Hvem kan redde oss ut av dette? Skal det bli kupp eller borgerkrig før dette regimet faller?

Hun har selv ingen svar.

Hun og kollegene i avisen får nå deler av lønninga i dollar, slik at de har en viss beskyttelse mot den vanvittige inflasjonen, som i år ventes å komme opp i nærmere 15.000 prosent, den klart høyeste i verden.

– Men de aller fleste er jo ikke så heldige som oss. For en månedslønn i lokal valuta får man ett kilo kjøtt i en vanlig forretning. Jeg vet ingen bedre oppskrift på en revolusjon, sier den unge journalisten.

Henri Falcon

"Din stemme vil redde Venezuela", var budskapet fra utfordreren Henri Falcon ved valget. Men han var sjanseløs mot den sittende presidenten.

Foto: Arnt Stefansen / NRK

Økonomisk katastrofe

Nicolás Maduros Venezuela er en økonomisk katastrofe. Det innrømmer til og med han selv. Men han innrømmer ikke at hans regime har skylden for katastrofen. Maduros mest kjente slagord er «Guerra Economica», økonomisk krigføring.

– Det er de rike, de som eier jorda og bedriftene som har skylden for at det har gått så galt i Venezuela, sier Maduro, om og om igjen.

Men ingen eksperter er i stand til å øyne denne «økonomiske krigen»​​​​​", og en økonom jeg intervjuet sa det slikt:

President Maduro er den eneste leder i verden som har funnet opp en krig. Og han har til og med tapt den.

De aller fleste uavhengige eksperter, i og utenfor Venezuela, er enige om at det er regimets egen økonomiske politikk som har ført Venezuela ut i elendigheten.

Det daglige brød

Harina P.A.N. er en type maismel som produseres av landets største private selskap, Polar. Dette maismelet har en helt spesiell kvalitet, som passer perfekt til å lage arepas, maisbrødet som alle venezuelanere elsker. Polar utviklet Harina P.A.N. i 1960-årene, og i dag er det nærmest et symbol på det daglige brød i Venezuela.

Men selv om mer enn 70 prosent av landets innbyggere foretrekker Harina P.A.N. til sine arepas, så taper produsenten hvert år en formue på å produsere og selge det populære produktet.

Sosialistregimet fastsetter nemlig både utsalgsprisen, prisen på råvarene og lønna til de ansatte, og dermed taper bedriften rundt 16 prosent på hvert kilo mel den selger.

Ikke nok med det: Myndighetene kan kassere inn betydelige summer til statskassa fra bedriften. For nasjonaliseringen av landbruket i Venezuela har gjort landet totalt avhengig av å importere landbruksvarer, og i tilfellet Polar så kjøper staten råvarer fra utlandet og selger dem til bedriften for tre ganger prisen.

Produksjon i fritt fall

Med denne økonomiske politikken er det lett å forstå hvorfor Venezuelas nasjonalprodukt synker som en stein, og hvorfor varemangelen truer selve eksistensen for landets drøyt 30 millioner innbyggere.

Når det gjelder bedriften Polar, så overlever den på å selge andre landbruksvarer enn Harina P.A.N.

Men tusener av andre virksomheter i industri, handel og landbruk har gått dukken siden regimet kom til makten for snart 20 år siden.

Fatima journalist

- Dagens styre i Venezuela handler bare om makt og grådighet, sier Fatima, som er journalist i en nettavis i Caracas.

Foto: Arnt Stefansen / NRK

– Et fryktelig regime

Hva er det med Venezuelas ledere. Er de onde eller udugelige? Eller begge deler? Og hvorfor har det gått så galt med dette landet, med de flotte menneskene og de enorme naturrikdommene, blant dem verdens største oljereserver?

Jeg spør Fatima, journalisten fra en nettavis. Hun og flere i hennes familie er tidligere chavistas, tilhengere av landets avdøde leder Hugo Chávez.

– Mye var riktig i starten, sier hun tankefullt.

– De fattige støttet Chavez fordi de rike behandlet dem så dårlig. Men et sted gikk vi feil vei, og etter at Maduro overtok handler det bare om makt og grådighet. Jeg ser ikke at dette har noe med sosialisme å gjøre. Det er et fryktelig regime, uten noen følelse for de lidelser det påfører folket.

– I tillegg har opposisjonen sviktet oss. Deres ledere har jo også en helt annen bakgrunn enn flertallet av folket. Når de snakket om sult virker det aldri helt overbevisende. For de har jo aldri sultet, og mangler de noe, kan de jo bare ta en flytur ut av landet, sier journalisten Fatima i Caracas, Venezuela.

SISTE NYTT

Siste nytt