Det er bare Stortinget som kan avskaffe statskirken, og det må gjøres med 2/3 flertall. Striden om statskirken er ikke ny, og den bunner i en innebygd motsetning: den skal både være et trossamfunn og åpen for alle. Den er underlagt både geistlige og verdslige myndigheter. Tankekorset blir om folk som selv ikke bekjenner seg til kirkens lære skal ha innflytelse over den.
Bispeutnevnelser
Kirken har fått større selvråderett med opprettelsen av bispedømmeråd og kirkeråd. Det er bispedømmerådene som ansetter prester, mens biskopene fortsatt utnevnes av regjeringen. Kirkemøtet kommer trolig til å vedta en uttalelse om at bispeutnevnelsene overlates til et kirkelig valgt organ. Dette blir det politisk stride om.
Statsråd Trond Giske mener at statskirken i realiteten er avskaffet dersom biskoper ikke lenger skal utnevnes av Kongen i statsråd. Og i regjeringen Bondevik var en bispeutnevlse en vanskelig intern sak som endte med dissens. Senterpartiet og Venstre tvang igjennom at Gunnar Stålsett skulle bli ny biskop i Oslo, og Senterpartiet ser på dette som noe av det viktigste partiet oppnådde i sentrumsregjeringen.
Når det strides om bispeutnevnelser dreier det seg ikke om person, men om tro. Både historien og dagens situasjon viser at valg av biskop også er valg av teologisk retning. Og det er når liberale teologer utnevnes til biskoper at det blir virkelig bråk.
Første gang var i 1905 da Vilhelm Andreas Wexelsen ble biskop i Nidaros. Mannen som kronet kong Haakon var sterkt omstridt. Da Jens Gledistsch ble biskop i Nidaros i 1923, ville Ole Hallesby skille kirke og stat av den grunn.
Senere har det vært bråk om Kristian Schjelderup og Rosemarie Køhn i Hamar og nå til slutt Gunnar Stålsett i Oslo.
Homofiles plass i kirken
I hans tilfelle er kritikken stert knyttet til dagens store teologiske stridsemne: Homofile prester. De homofiles plass i kirken står ikke på dagsordene for årets kirkemøte, men det kommer sikkert opp i generaldebatten fordi Oslo bispedømme tidligere i år ansatte en homofil samboer som prest i en menighet. Dette er i strid med tidligere kirkeligere vedtak og brukes som et argument for å skille kirken og stat.
Valg av meninghetsråd
På sakslista i Trondheim står det en annen sak som er politisk betent. Det gjelder reglene for valg av menighetsråd. Det høres ufarlig ut, men endringer kan få betydning for maktstrukturen i Kirken. Idag velges menighetsrådene i forbindelse med en søndagsgudstjeneste. Deltagelsen er begrenset, for å si det pent.
For å bøte på dette, har regjeringen foreslått at menighetsrådsvalgene holdes samtidig med Stortingsvalget. Kirkemøtet går trolig inn for den gamle ordningen. Regjeringen ønsker økt oppslutning om menighetsrådsvalgene, og har bevilget penger til dette. Men forutsetningen er at regjeringens forslag blir fulgt. For dem som ønsker full kirkelig selvstyre av teologiske grunner, blir dette et problem.
Dersom alle passive statskirkemedlemmer hadde engasjert seg i de kirkelige valg, hva kunne Kirken finne på å mene da?