Statsminister Kjell Magne Bondevik rykker ut for å dempe forventninger. Her kommer ingen store skattelettelser, men store kutt. Carl I. Hagen varsler skattekrig og vil bruke mye mer oljepenger. Jens Stoltenberg sier regjeringen må holde seg til Fremskrittspartiet som sørget for at Bondevik-regjeringen kom til makten.
Psykologisk krigføring er et klassisk forspill til statsbudsjettet. Slik er det hver høst.
Partiene ruster seg til harde forhandlinger. Interessegrupper krisemaksimerer. Vi er inne i truslenes tid. Men vi må også regne med at denne budsjetthøsten blir tøffere enn på lenge. Det er nemlig også harde realiteter for mindretallsregjeringen Bondevik.
For det første har de slitt hardt for å klare å kompromisse seg frem til et statsbudsjett alle kan stå bak. For det andre lever regjeringspartiene dårlig med det faktum at var Carl I. Hagen som sørget for at regjeringen kom til makten. Hagen leder et stort parti og krever innflytelse.
Liten handlefrihet
En dramatisk utgiftsvekst på 20 -25 milliarder kroner har også presset regjeringen til tøffe kutt. Utgifter til folketrygden, sykelønn, fjerning av investeringsavgift, maks-priser på barnehager.
Det er store poster som binder opp budsjettet, påpeker Bondevik. Regeringen mener derfor at den har lite handlefrihet. Statsminister sier rett ut at det ikke er mulig å innfri løfter:
"Vi kommer ikke til å bruke mye penger på skattelettelser neste år. Det viktigste med dette budsjettet er å vise at vi kan styre økonomien. Vi må dempe presset på renten og trygge arbeidsplassene," sa han til Dagbladet tidligere denne uken.
Slik vil statsministeren dempe forventningene og legitimere et stramt budsjett.
Hagens lommebok
Her får Regjeringen straks problemer med Carl I. Hagen. Det store skillet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet går nettopp på bruken av oljepengene, på hvor store summer det er mulig å sprøyte inn i økonomien uten skade.
"Handlingsregelen" blir brukt og misbrukt i nervekrigen. Handlingsregelen, som handler om hvor mye politikerne tillater seg å bruke av avkastningene av oljefondet, er blitt et mantra. Problemet med denne debatten er at den skyver oppmerksomheten bort fra reelle politiske spørsmål og at den gjør politikken komplett ubegripelig for folk flest.
Carl I. Hagen har skjønt nettopp det. Han går nå rundt med handlingsregelen i lommeboken sin og vil vifte med den hver gang noen påstår at det ikke er rom for løftene til Fremskrittspartiet.
Men som alle andre må Fremskrittspartiet svare for helheten i sine forslag og det er først når vi kjenner det partiene faktisk kommer med at det blir mulig å vurdere hva som skjer.
Situasjonen i øyeblikket er uttrykk for en ubalanse i norsk politikk der det ikke finnes stabile allianser. Det skaper store styringsproblemer og åpner for mye politisk spill.
I dette spillet er det ikke lett å se noen vinnere. Det kan godt hende at Bondevik stiller kabinettspørsmål en gang til. Men det behøver ikke lede til regjeringskrise, selv om Hagen kjører full konfrontasjon nå. For som Hagen sier til Dagens Næringsliv:
"Ingen krav er ufravvikelige".
Hagen spår at Regjeringen først henvender seg til Fremskrittspartiet, så til Arbeiderpartiet og så kommer de tilbake til Fremskrittspartiet. Og slik kan det godt bli.
Psykologisk overtak
Nervepresset på Kjell Magne Bondevik og på Høyres Per Kristian Foss forsterkes også av at Fremskrittspartiet står så sterkt på meningsmålingene.
Frp var størst må MMIs siste måling for Dagbladet. Regjeringspartiene strever - og raser rett ned, mens Carl I. Hagen sitter stille og ser at Fremskrittspartiet vokser. Han trenger knapt å si noe som helst.
Fremgangen kan dels forklares med misnøye med andre partier som ikke makter å innfri løftene sine - og som må stå for økonomisk og politisk ansvarlighet. Høyre må for eksempel dempe løfter om skattelettelser, mens Hagen kan spille dette kortet for alt det er verd.
Fremskrittspartiet scorer på at folk er lei av høye skatter og avgifter - og på innvandringsmotstanden.
Fremskrittspartiet tjener også på sitt varemerke; protesten. Carl I. Hagen leder fortsatt et protestparti, som beveger seg i takt med strømninger i befolkningen. Carl I. Hagen har også et lett og klart språk. Han snakker om saker som folk er opptatt av i sitt hverdagsliv. Her har mange andre politikere noe å lære. Det må være mulig å kommunisere politikk forståelig, uten å gå på akkord med det man står for.
Posisjonen på meningsmålingene gir Hagen et psykologisk overtak. Men han er også en politisk realist. Carl I. Hagen kjenner maktens vilkår bedre enn de fleste. Så selv om Fremskrittspartiet varsler langsiktige planer om regjeringsposisjon, er han pragmatisk nok til å se at ingen andre vil det nå.
- I kraft av vår størrelse og stabilitet internt vil det være sannsynlig at det i et tiårsperspektiv blir aktuelt for Fr.p å gå i forhandlinger om deltagelse i en flertallsregjering, sier han til VG i dag - og det har han jo rett i. Men denne høsten er Hagen mer sannsynlig som statsmann - som redder regjeringen til slutt - enn som statsminister.