Den optimisme som preget Bush-administrasjonen etter at selve invasjonen var gjennomført på en militært effektiv måte i 2003, er det lite eller intet igjen av.
Nå snakker ikke lenger presidenten om at ”vi har vunnet”, og han vil vel helst glemme det store banner han stolt stod under på hangarskipet i mai 2003. Teksten lød: ”Mission accomplished!” (Oppgaven er fullført).
Løgnaktige begrunnelser for krig
I mellomtiden er det blitt avslørt at de offisielle begrunnelser for å gå til krig mot Saddam Hussein bygget på løgner og misforståelser. Ikke hadde Irak masseødeleggelsesvåpen klar til innsats, og heller ikke kunne det bevises at Saddam hadde hatt noen som helst forbindelser med Bin Laden.
Det var heller slik at Saddam s regime hadde vært en motvekt til både Al Qaida og shia-aktivistene i Teheran. I dag bruker Al Qaida og deres allierte Irak som base- og treningsområde, og USAs mangeårige motstander, Iran, er gått styrket ut av konflikten. Snakk om å oppnå det motsatte av hva man tilsiktet!
Irakerne har fått nok
Irakere flest har fått nok av den amerikansk-britiske ”befrielseskrig”. Ved inngangen til det femte krigsåret foreligger det en rekke interessante og til dels motstridende meningsmålinger. I et land der det i realiteten hersker borgerkrig og der sikkerheten til vanlige borgere er minimal, bør man ta meningsmålinger med en klype salt, men de gir en viss indikasjon.
En måling som BBC nylig har offentliggjort, viser at de irakere som synes det er i orden at koalisjonsstyrkene angripes av opprørere, har økt fra 17 prosent for tre år siden til 51 prosent nå. Men den samme måling viser at de som ønsker øyeblikkelig tilbaketrekking av de amerikanske styrker, fortsatt er i mindretall, selv om prosentandelen har økt fra 26 til 35. Flertallet ønsker at amerikanerne først skal skape fred og sikkerhet.
Bedre dagligliv under Saddam
En annen fersk måling som er foretatt for det tyske kringkastingsselskapet ARD, det britiske BBC, det amerikanske ABC og USA Today, viser at 78 prosent av irakerne ønsker amerikanerne
ut så raskt som mulig. Spesielt interessant er det at denne måling bekrefter at befolkningen blir stadig mer pessimistisk. 74 prosent av de spurte følte seg ikke engang sikre i sitt eget naboskap. Irakere flest, bortsett fra de som ble forfulgt av Saddams regime, mener deres dagligliv var bedre og tryggere før enn nå.
Middelklassen flykter
Dersom man stiller seg tvilende til slike meningsmålinger, kan man bare se på flukten fra Irak. Den er målbar og konkret. Middelklassen forlater landet og tar med kapital, ferdigheter og kunnskap. Det er en hjerneflukt som vil gjøre det vanskelig for irakerne å bygge opp igjen den ødelagte infrastruktur når forholdene en gang blir fredelige nok til at dette arbeidet endelig kan komme i gang.
Det er en av amerikanernes store forsømmelser at de har gjort så lite med elektrisitetsforsyningen og med vann og kloakk. Det er den slags vanlige borgere registrerer fordi det angår deres dagligliv direkte.
Infrastrukturen ødelagt
Irakere flest hadde det heller ikke enkelt under Saddam. Den langvarige krigen mot Iran og Golfkrigen i 1991 var en alvorlig belastning på landets økonomi, og folk flest fikk merke de internasjonale sanksjoner etter på.
Men enda verre ble det etter invasjonen i 2003, fordi amerikanerne ikke sørget for å beskytte offentlige institusjoner mot plyndring og ødeleggelser. Da den arrogante og uvitende Paul Bremer III overtok som en slags ”prokonsul”, raserte han hele den offentlige administrasjon så vel som politi og hærstyrker ved å sparke absolutt alle som hadde hatt noe som helst å gjøre med det regjerende Baath-partiet.
Oljeinntektene svikter
Oljeeksporten som skulle ha gitt Irak de nødvendige inntekter, har sviktet fordi infrastrukturen ble forsømt eller ble ødelagt av opprørerne. Dette kan ikke bli rettet å på før Irak har fått en ny oljelov og det blir mer sikkerhet enn i dag.
Dessuten viser det seg at store deler av statsbankens beholdning forsvant, liksom enorme hjelpebeløp fra USA er blitt borte i ørkensanden. Her står vi antagelig overfor noen av de største svindelaffærer i moderne historie, skandaler som vil bli rettslig prøvd først når det kommer en ny administrasjon i USA. Da må man regne med at også visepresident Dick Cheney ligger dårlig an, og ikke bare på grunn av den rolle han spilte da en CIA-agent ble ulovlig ”avslørt” som straff for at mannen hennes var kritisk til den løgnaktige Irak-politikken.
Motstanden øker i USA
I USA synker oppslutningen om George W. Bushs Irak-politikk fra dag til dag. Amerikanere flest er imot at deres sønner og døtre skal ofre livet eller bli invalidisert for en så dårlig sak. Men problemet er at demokratene, som nå har flertall både i Senatet og Representantens Hus, ikke kan samle seg til effektivt motangrep på administrasjonen.
De klarte ikke å stanse nye styrker til Irak ved å holde tilbake bevilgningene. Og de har ikke noe klart alternativ til Bushs politikk, bortsett fra at de ønsker at alle amerikanske styrker skal være ute av landet før det blir skifte i Det hvite hus i januar 2009. Hillary Clinton er belastet av at hun opprinnelig stemte for Irak-krigen, og også mange av de andre demokratiske ledere møter seg selv i døren.
Verre enn Vietnam
Stadig flere amerikanerne trekker sammenligninger med Vietnam-krigen, selv om det dreier seg om to helt forskjellige konflikter. Men begge steder rotet administrasjonen seg inn i selvmotsigelser og løgner. Verken i Vietnam eller Irak hadde Det hvite hus en totalvurdering som svarte til virkeligheten, og konfliktene fikk utvikle sin egen dynamikk som USA måtte reagere improvisert på i ettertid.
I Vietnam var det angivelig et forsvar mot ”verdenskommunismen”, med dominoteorien som det utslagsgivende. Men på det tidspunkt var Sovjetunionen og Kina bitre fiender og det kom snart til krigshandlinger mellom dem, og etter at amerikanerne trakk seg ut fra Saigon, kom det for en dag hva historikere og sosialantropologer kunne ha fortalt dem, nemlig at vietnameserne og kineserne var tradisjonelle fiender. Vietnam var en feil krig på feil sted og til feil tidspunkt.
Noe av det samme kan sies om Irak. Ikke bare var begrunnelsene for invasjonen løgnaktige, men konflikten har som nevnt styrket nettopp dem som under president Carter ydmykte supermakten USA, nemlig ayatollaene i Teheran. Heller ikke er demokratiets sak styrket i Midt-Østen. Al Qaida og islamittiske terrorister står sterkere enn noensinne. Og alle vet at dersom, eller rettere sagt NÅR amerikanerne trekker seg ut, vil Irak bli oppsplittet på en måte som nabostane vil reagere direkte på. Det kan føre til en større konflikt i regionen. På den måten er Irak enda farligere enn Vietnam var.
