Yupin håper fortsatt på en grav å gå til

Yupin Chotprapat mistet to sønner i tsunamien, og den ene har fortsatt ikke kommet til rette.

Hun har ikke gitt opp håpet om å finne ham.

– Jeg håper fortsatt på å få sønnen min hjem. Jeg hørte at det skal komme noen hit for å ta nye DNA-prøver, men de har ikke kontaktet meg. Jeg håper å få ham tilbake så han kan kremeres og gravlegges i tråd med tradisjonene, sier Chotprapat, og tørker tårene.

Ti år har gått, men hun har fortsatt ikke klart å gå videre.

• DETTE SKJEDDE: Se bilder, videoer, og saker på vår tidslinje over katastrofen

Hun mistet seks av syv familiemedlemmer da bølgene slo inn over Khao Lak 26. desember 2004.

Bongkot, Takrit og Watchara var åtte, ni og ti år gamle. Bare yngstemann, Watchara, overlevde.

Mens den ene sønnen ble identifisert og gravlagt noen uker etter katastrofen, har den andre fremdeles status som savnet – i liket med svært mange andre.

Opprivende identifiseringsarbeid

Identifiseringen av døde har vært en opprivende prosess i Khao Lak, som delvis pågår fremdeles. Familier har fått beskjed om at deres nærmeste er identifisert, for så – noen ganger flere år senere – å få kontrabeskjed.

Familier har havnet i bitre krangler om hvem som har rett til å gravlegge liket, i tilfeller hvor det har oppstått tvil.

I en massegrav i Khao Lak ligger fremdeles 388 ikke-identifiserte omkomne fra tsunamikatastrofen. Gravsteinene er bare merket med nummer.

Chotprapat står fortsatt fast i sorgen og savnet. Hun har ikke klart å gå videre.

– De første to årene var jeg som en gal. Jeg så klærne sønnene mine brukte, og begynte å gråte. Jeg så skolebussen deres, og gråt. Fortsatt kan jeg ikke kjenne lukten av favorittmaten deres uten å bli minnet om dem og sørge over dem, forteller hun.

Flyttet fra Phuket

I 2004 jobbet Yupin Chotprapat i Phuket, som er en drøy times kjøring sørover fra Khao Lak.

Mens omlag 300 mennesker omkom i Phuket, døde rundt 3000 i Khao Lak.

Fordi mange færre ble rammet, har livet i Phuket for de fleste gått videre.

Øya er i dag preget av de mange hundre tusen sorgløse turistene som strømmer inn med charterfly hver uke.

Den virkeligheten orker mange av dem som fortsatt er i sorg, ikke å møte.

– Det var noen som spurte meg hvorfor jeg ikke flytter tilbake til Phuket. Men jeg orker ikke bo blant dem som ikke selv har mistet noen, sier Chotprapat.

– Her i landsbyen trenger jeg ikke forklare meg til noen. Vi som mistet familie, kan bare se på hverandre og forstå, vi trenger ikke forklare noe, sier hun.