NRK Meny
Normal

Halloween, døden og amerikanere

I forstedene til den amerikanske hovedstaden henger det fortsatt ett og annet skjelett igjen fra Halloween-feiringen i forrige uke, mens den virkelige døden blir omskrevet i amerikansk dagligtale.

Et ensomt skjelett igjen på post i vår gate

Et ensomt skjelett igjen på post i vår gate. Men minner det folk om døden, eller bare om Halloween?

Foto: Gro Holm / NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington DC.

I går snødde det høstløv fra trærne her i Bethesda like utenfor Washington. Jeg har aldri sett så store blader-opptil 25 centimeter fra spiss til spiss.

Naboene setter sin ære i å fjerne dem så snart de har falt, det vil si, hæren av lavtlønnede sør-amerikanske innvandrere rykker inn med sine blåsemaskiner og gjør plenene grønne og gatene grå igjen.

Hver fredag morgen kommer søppelbilene og tar med seg alt det andre søppelet, og jeg hadde trodd at alt som minnet om Halloween ville være borte i går formiddag. Men slik var det ikke.

Fra et tre foran inngangen til en av de typiske velstelte eneboligene her titter et skjelett i full størrelse og vel så det ned på de forbipasserende. Øyenhulene er mørke, og fra den ene skuldra henger remser av hvitt og svart tyllstoff. Skjelettet henger fra ei grein, som om det var en død person forlatt av slekt og venner uten gravferd.

Fult liv

Andre naboer har latt gresskarene stå, en del av dem skåret ut til lykter med groteske grimaser. Noen har fjernet de groteske, og bare latt små babygresskar stå igjen, som en påminnelse om høst og innhøsting.

Ikke all Halloween-pynt er ment å skulle skremme

Ikke all Halloween-pynt er ment å skulle skremme.

Foto: Gro Holm / NRK

Torsdag 31. oktober var det fullt liv i den samme gata. Skrekkfilm på utendørs kjempelerret, kister i full størrelse med monstre som spratt opp, kjempeedderkopper som krabbet ned husveggene eller trakk kareter med monstre - og skjeletter ved annenhver inngang. Barn som liksomtruet med fantestreker om de ikke fikk sjokolade når de banket på, selv om det var flere prinsesser enn monstre blant småjentene.

Jeg hadde nemlig ikke rukket å kjøpe godteri da jeg skyndte meg hjem for å lufte ei tissetrengt bikkje.

Temmelig beskjemmet snek jeg meg inn i huset, lot være å slå på lyset, dro ut i skogen med bikkja og satte meg rett i bilen for å kjøpe sjokolade etterpå. Innpakket skal det være, slik at ikke de små og deres foreldre skal frykte barberblader og spiker i sjokoladen. Det har nemlig forekommet her i USA.

Snakker ikke om døden

Helgen før Halloween, mens nabolaget ennå var pyntet med dusinvis dinglende skjeletter, gikk jeg på dødsbosalg i ett av hjemmene her. Det vil si, på plakater og i annonser heter det «estate sale», det høres penere ut. Jeg hadde ikke helt skjønt poenget og spurte derfor den gamle damen med pengeskrinet ved inngangen om det var hennes hus.

– Nei, eieren «has left», hun har «dratt», svarte det gråhårede.

Så hun har flyttet, fulgte jeg opp.

– Nei, nei, hun døde, kom det litt oppgitt. Det er grenser for hvor tungnem selv en utlending kan være.

Siden har jeg snakket med kloke, levende amerikanere om saken. Det er veldig sjelden noen her snakker om døden ved dens rette navn. Folk er «passed away», «gone», «have kicked the bucket», er utåndet eller har sovnet hen, det er bare noen av omskrivningene.

Det samme gjelder også for kjæledyr. En blogger skriver at «døden i USA er valgfri, inntil det motsatte er bevist». Sivilisasjonshistorikeren Arnold Toynbee mente at døden er uamerikansk, den passer ikke inn i den framtidsorienterte, dynamiske kulturen i dette landet. Toynbee var brite, og han så det utenifra. Dessuten har han for lengst, ja, utåndet.

Jeg har møtt unntak. En tilfeldig kvinne på gata i Brooklyn jeg spurte om borgermestervalget nå tirsdag, svarte først høflig på mitt spørsmål. Men i det vi skulle gå hvert til vårt, kom tårene.

– Kan du be for meg, sa hun. Sønnen min begikk selvmord i forrige uke. Jeg kunne ikke annet enn å holde rundt den radmagre, sorgtunge kvinnen foran meg. Jeg fikk hele historien, absolutt uten omskrivninger.

Forsikringsselskapene har sine egne måter å si ting på. «Tenk gjennom dine siste utgifter» og «usikkerhet omkring avslutningen av livet kombinert med sorg kan drive kostnadene gjennom taket» står det i et par annonser jeg har sett. Men de kan også være temmelig direkte, med forbrukerråd av typen «hvordan fortelle familien om din begravelse» og «døden for nybegynnere».

Grafsing

Omskrivningene i dagligtalen rundt dødsfall som direkte eller indirekte berører en selv står i skarp kontrast til dvelingen ved detaljer i kriminaljournalistikken.

En lege står tiltalt for drapet på sin kone, angivelig for å leve ut forholdet til en elskerinne. Ifølge tiltalen presset han kona, en tidligere skjønnhetsdronning, til å ta ansiktsløftning, med det formålet å medisinere henne til døde etterpå. Hun ble funnet fullt påkledd i badekaret hjemme, og vannet var rødt av blod. Et lydbåndopptak av den tiltaltes samtale med den amerikanske legevakten spilles igjen og igjen på fjernsynskanalen CNN, dag etter dag.

Ektemannen høres fortvilet ut, forteller om kona som ligger livløs i vannet, roper at han er lege og driver med livredning og ber ambulansen komme raskt. Paret hadde flere barn, og en av døtrene forteller til samme kanal at faren ikke sørget, selv ikke i begravelsen.

Forsvaret legger fram sykejournaler som sier at datteren er bipolar og tidvis hallusinert. Igjen kjøres opptakene av farens stemme fra en mobiltelefon nær badekaret med en død ektefelle. Det er en grotesk grafsing i detaljer, tilsynelatende uten presseetiske vurderinger rundt beskyttelse av intervjuobjekter i mental ubalanse. Samtalen med legevakta kjøres nemlig som et intervju, og CNN sendte på det mest intense intervjuet tre ganger i løpet av én studiosamtale om saken.

Kontraster

Jeg har bodd her i knappe tre måneder, og det er nettopp kontrastene det er vanskelig å bli klok på. Hvordan har det seg at de politikerne som oppfatter seg selv som nærmest Gud, også er de som mener at retten til å bære våpen nærmest er en menneskerettighet, i alle fall en rettighet forankret i den amerikanske konstitusjonen?

«Gi fra deg våpnene dine, så gir du fra deg friheten», står det på en tekopp jeg kjøpte på et folkemøte med den republikanske senatoren Ted Cruz i Texas.

Hans far, pastor Cruz, innledet møtet med forbønn, sikker på at Gud er på deres side. Det finnes en omfattende forskning på at tilgangen på våpen øker faren for drap ved skyting. Men det virker ikke som det gjør inntrykk på motstanderne av en mer restriktiv våpenlov.

Det er selve friheten som står på spill, i et land der mange oppfatter at staten ikke strekker til når det gjelder å forsvare enkeltindividet. Men har staten, representert ved domstolene, først kjent noen skyldig i drap, ja da er det statens oppgave å gjengjelde, å ta liv. Innenfor denne tanketradisjonen skal staten være så liten som overhodet mulig til hverdags, men så å si handle på vegne av Gud i spørsmål om liv og død.

Høsttakkefest

Tilbake til Halloween. –Kan kristne feire Halloween? Det finnes en rekke nettsider som tar mål av seg til å hjelpe tvilende til å finne svaret. På den ene siden er Halloween en tradisjon med visse kristne røtter, kvelden før allhelgensdag 1. november, da alle helgenene i den katolske kirken ble feiret.

På den andre siden har den røtter i en keltisk, hedensk høsttakkefest, Samhain, sier en populær myte. I denne overgangstiden mellom sommer og vinter vandret de dødes ånder rundt på leting etter nye kropper å flytte inn i, og ettersom de levende ikke ønsket å bli okkupert av andre ånder, kledde de seg ut og lagde høye lyder for å skremme dem vekk.

Greskar i Washington

På trappen til en av naboene står fortsatt et ensomt gresskar.

Foto: Gro Holm / NRK

Den kristne troen tok opp i seg elementer av hedensk religion, og slik gikk det til at folk bakte sjelekaker som ble gitt til folk som banket på i bytte mot at de lovet å be for at åndene på vandring skulle finne veien til Guds rike.

Det er her lyktene kommer inn. I Irland og Skottland brukte en turnips til å lage lykter, her i USA er det gresskar. En irsk legende vil ha det til at drikkfeldige Jack møtte djevelen på vei hjem en vakker kveld. Djevelen lurer Jack opp i et tre, men Jack tar kontrollen ved å tegne et kors i barken. De to forhandler seg fram til en løsning, der Jack får løfte om aldri å havne i helvetet. Men i det de skilles, kaster Djevelen et brennende stykke kull fra helvetesbålet etter utfordreren. Jack putter kullstykket inn i en uthulet turnips så ilden ikke skal slukke, og siden den gang har han vandret rundt på en evig jakt etter hvilested. I himmelen slapp han nemlig heller ikke inn.

Seriøse kristne nettsider svare med at troende må ta avstand for enhver form for okkultisme, hekseri eller djeveldyrkelse. Men så lenge det bare er barnestreker eller ritualer tømt for dypere innhold, så er det helt greit. Barn av Kristus har frihet til å more seg ved kle seg ut og gå fra dør til dør, som det står i en anbefaling.

Da spiller det ikke noen rolle om det er skjeletter eller oransje og sorte ballonger som henger fra trærne. Døden og djevelen er like langt unna, uansett.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt