Fire ting du bør vite om opptøyene i Iran

Iranere har demonstrert i over 50 byer og tettsteder. Minst 40 mennesker er drept i sammenstøtene, ifølge myndighetene.

Menneskerettighetsorganisasjoner mener nærmere 80 er drept. Flere tusen antas å være arrestert, uten at protestene har avtatt i styrke.

Nå vil myndighetene sette inn spesialstyrker for å slå ned på demonstrasjonene.

Hva var det som utløste protestene?

Iranere tok til gatene etter at Mahsa Amini, en ung kurdisk kvinne, ble arrestert av det såkalte moralpolitiet i hovedstaden Teheran. Det er de som blant annet kontrollerer at kvinner følger de strenge klesreglene i Iran.

Masha Amini ble tatt med til politistasjonen fordi hun ikke hadde dekket håret sitt tilstrekkelig. Men så dør hun i politiets varetekt. Myndighetene sier hun døde av et hjerteinfarkt. De har gitt ut en overvåkningsvideo fra politistasjonen som skal vise Amini i det hun kollapser og faller på gulvet.

Men familien til Amini og demonstrantene avviser dette. De mener hun ble drept i politiets varetekt.

Da den unge kvinnen ble erklært død 16. september utløste det protester som raskt spredte seg over hele Iran.

Men det er mer som ligger bak sinnet og frustrasjonen til unge iranere.

Iran har i mange år opplevd skyhøy inflasjon og arbeidsledighet. Det er lite økonomisk utvikling. Landet har vært under vestlige sanksjoner i over 40 år. Det har lammet utviklingen i Iran.

Samtidig bruker myndighetene milliarder av kroner på å støtte ulike shia-muslimske grupperinger i Jemen, Syria, Irak og Libanon. Dette har skapt sinne og frustrasjon blant mange unge iranere som ser lite håp for sin egen fremtid i landet.

Hvem er demonstrantene og hva krever de?

Det er for det meste unge iranere. Mange steder er det kvinner som leder an demonstrasjonstogene. De har tatt av seg hijaben i protest og vifter den foran sikkerhetsstyrker. De fleste som er ute i gatene er født rundt årtusenskiftet. De er mellom 18-25 år gamle. De sier at de ikke orker å leve etter konservative leveregler bestemt av regimet.

Protestene følger et eget mønster. De tar seg opp ved solnedgang fordi demonstrantene føler seg tryggere når det blir mørkt. Så pågår de gjennom natten.

De roper slagord som «Zann, zindagi, Azadi», som betyr «kvinne, livet, frihet».

Demonstrantene krever at de ansvarlige bak dødsfallet til Mahsa Amini stilles til ansvar. De krever at moralpolitiet blir fjernet.

Og så kommer det stadig mer høylytte krav om regimeendring. Mange av demonstrantene sier de vil ha full frihet, og at de ikke lenger vil leve undertrykt.

Samtidig har tusenvis av regimetilhengere også tatt til gatene. Statlig iransk TV har sendt bilder av flere store demonstrasjoner til støtte for regimet.

Dette viser at den iranske befolkningen er dypt splittet. På den ene siden står unge, urbane, sekulære iranere som sier at de har fått nok av regimets kontroll over livet deres. På motsatt side har man iranere som står last og brast ved makthavernes side. Regimetilhengerne frykter at Iran skal ende som et nytt Irak eller Syria hvis regimet mister grepet om makten.

Hva skiller disse opptøyene fra tidligere protester i Iran?

Det er tre store forskjeller:

1. Det er kvinner og svært unge demonstranter som leder an demonstrasjonene. Mange av de har ikke noen forhold til de konservative prinsippene den islamske republikken er grunnlagt på. Dette er nettgenerasjonen som er lei av å leve etter de strenge reglene til regimet og som vil løsrive seg.
2. Demonstrantene er organisert på en måte som gjør det vanskeligere for myndighetene å slå ned på dem. De har ingen sentral ledelse. De opererer uavhengig av hverandre. Så selv om sikkerhetsstyrker slår ned en demonstrasjon i en bydel i Teheran, så kan protestene fortsette andre steder.
3. Demonstrantene har vist vilje til å stå imot sikkerhetsstyrker. Tidligere har tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker klart å jage demonstranter ut av gatene. Nå slår de tilbake. De banker opp politimenn, de setter fyr på bilene deres, og de har også tatt over myndighetsbygg enkelte steder. De viser en kampvilje som har overrasket myndighetene.

Hvordan reagerer myndighetene?

Myndigheten ser på demonstrantene som oppviglere, folk som vil skape kaos og destabilisere Iran. De mener de er støttet av utenlandske makter. Da sikter man ofte til land som Israel og USA. De mener amerikanerne gjør det de kan for å svekke Iran når landets ledere er i sluttfasen av intense forhandlinger om atomprogrammet deres med den vestlige verden. Derfor vil de ikke tillate protestene.

De har satt inn en rekke spesialtrente sikkerhetsstyrker for å slå ned protestene. Det er snakk om både antiterrorstyrker og militser som har erfaring med å slå ned på demonstrasjoner fra Syria, ifølge BBC.

Myndighetene har også stengt ned internett-tilgangen i deler av Iran. Hver ettermiddag etter klokken 1600 strupes nett-tilgangen mange steder i Iran. De har blokkert populære sosiale medier som Facebook, Instagram og WhatsApp. Demonstranter og aktivister har brukt disse plattformene til å spre videoer og bilder for å mobilisere massene i og utenfor Iran. I tillegg har det vært viktig for å dokumentere det som skjer i iranske gater. Myndighetene mener dette fører til sosial uro, og har derfor stengt tilgangen til disse tjenestene.

Det har gjort det svært utfordrende å få ut informasjon om det som faktisk skjer i Iran, både for journalister og menneskerettighetsorganisasjoner.