Fare for angrep på Iran

Advarslene har kommet fra mange forskjellige hold. Fra folk som tidligere arbeidet for CIA og Pentagon, eller folk som hadde tilgang til Det hvite hus. 

I august sa den tidligere CIA-agenten Robert Baer til australske og internasjonale massemedier at han hadde en sterk følelse av at USA ville angripe Iran, og han bygget dette på kontakter med tidligere kolleger i etterretningstjenesten.

Baer var skeptisk til et slikt angrep, men pekte på at siden Washington nå definerer den iranske revolusjonsgarden som terrorister, ville det bli lettere å presentere et slikt angrep innenfor rammen av krigen mot terrorisme.

Det vil være et argument som virker like sterkt på amerikansk opinion som påstandene om at Iran snart vil ha kjernevåpen.

 Revolusjonsgarden skal tas først

The New York Times hadde tidligere i år flere reportasjer om at Bush-administrasjonen bygget denne vurdering på at iranerne støttet opprørerne i Irak. Det skulle være revolusjonsgarden som forsynte dem med våpen og bomber og som trenet dem opp. Den iranske revolusjonsgarde beskyldes også for å stå bak Hizbollah i Libanon, Taliban i Afghanistan og Hamas i Palestina.

Ifølge Baer er det ikke tale om å sette inn regulære amerikanske landsstridskrefter, men å ødelegge revolusjonsgarden med en omfattende presjonsbombing. Dette vil bli prioritert fremfor de kjernefysiske anlegg som kommer i neste omgang. De er så mange og så godt beskyttet at det ikke er noen enkel oppgave å sette alle disse ute av funksjon.

Militære advarer

En gruppe høyere amerikanske offiser, som nå er pensjonister og derfor kan uttale seg fritt, har advart sterkt mot å gå til angrep på Iran.

Gruppen omfatter general Joseph Hoar, tidligere sjef for Central Command, generalløytnant Robert Gard og viseadmiral Jack Shanahan. Ut fra en rent militær vurdering hevder de at et slikt angrep vil få katastrofale følger for hele regionen.

Generalenes advarsel ble støttet av Storbritannias tidligere ambassadør i Teheran, Richard Dalton, og britiske militære har gitt uttrykk for lignende vurderinger.

Men vi vet fra forspillet til Irak-krigen og fra de første okkupasjonsårene at Det hvite hus suverent skyver til side fagmilitære innvendinger når det passer dem.

Cheney er pådriveren

De som er pådrivere i denne saken er først og fremst visepresident Dick Cheney, og han blir støttet av nykonservative som ellers har vært på defensiven i amerikansk politikk i det siste.

De nykonservative blamerte seg så kraft i Irak at selv det republikanske partiet distanserer seg fra dem.

Nå ser de en ny sjanse. For hvis USA går til angrep på Iran, vil det dominere hele nyhetsbildet og nasjonen vil ikke lenger tenke på fadesene i Irak, er tankgangen. George W. Bush får en stor sak å avslutte sin presidentperiode med.

Republikansk støtte til angrep på Iran

Nesten alle republikanske presidentkandidater støtter tanken om å angripe Iran.

Både Rudy Giuliani og John McCain sier de vil forberede et slikt angrep dersom de skulle bli valgt til president. Deres begrunnelse er at Iran skaffer seg kjernevåpen som vil bli brukt mot Israel.

Det er ingen tilfeldighet at Giulianis utenriks- og sikkerhetspolitiske rådgiver er den nykonservative jødiske Norman Podhorets som alltid har vært en hauk. Han sammenligner Irans president Mahmud Ahmadinedschad med Hitler. De stadige antisemittiske ufall fra Teheran og truslene om å utslette Israel gir unektelig Podhoretz et godt argument.

Israel vil slå til i alle fall

Podhoretz og mange med ham mener at dersom ikke USA griper inn, vil israelerne gjøre det, og da vil iranerne straffe Israel med et regn av raketter.

Det gjelder altså å komme et kjernefysisk Pearl Harbour i forkjøpet.

Den israelske opposisjonsleder, tidligere statsminister Benjamin Netanyahu tenker i samme baner. Han sammenligner situasjonen nå med Hitler-Tyskland i 1938-39 og sier i likhet med George W. Bush at vi står på randen av en tredje verdenskrig. Også statsminister Ehud Olmert og president Shimon Peres uttaler seg i samme retning.

Riktignok skal utenriksminister Tzipi Livni på et lukket møte ha tatt avstand fra slike utsagn. Hun mener visstnok at iranske kjernevåpen ikke vil kunne utslette Israel, selv om skadene vil bli enorme.

Men israelere flest synes antakelig at de ikke kan vente til det kommer så langt.

Atomvåpen først om flere år

Hva er så muligheten for at iranerne skal kunne skaffe seg kjernevåpen i løpet av de nærmeste årene? Her er meningene svært delte, i hvert fall de som kommer offentlig til uttrykk.

Noen eksperter tror Iran kan ha sin første atombombe allerede om tre år, mens andre sier det tar lenger tid.

Lederen for Det internasjonale atombyrå, IAEA, Mohammed ElBaradei, sa i et CNN-intervju nylig at det ikke forelå noe bevis for at iranerne virkelig forsøker å skaffe seg kjernevåpen. Han mente den amerikanske og israelske språkbruken ville føre til konfrontasjon og kanskje katastrofe.

Norske innvendinger

Steinar Høibråten, som er forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt, sa til Klassekampen tidligere i år at Iran ikke hadde brutt reglene for utvikling av kjernekraft til fredelig formål. Han mente at iranerne var i sin fulle rett til å utvikle kjernekraft til fredelige formål.

Også forsker Morten Bremer Mærli ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt tviler på at Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen, og han var uenig i utenriksminister Jonas Gahr Støre som i en pressemelding i vår sa at Iran bare kan gjenvinne sin internasjonale troverdighet ved å stanse anrikingen av uran.

Lodgaards avskjedsintervju

Men den avgåtte direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Sverre Lodgaard, som er en meget nøktern mann, sa i et avskjedsintervju med NTB at ”for Israel er ingen trussel større enn et Iran med atomvåpen”.

Lodgaard mener det er en reell mulighet for angrep mot Iran, enten ved at israelerne slår til slik de gjorde i 1981 mot Saddams Husseins atombombeanlegg, eller ved at George W. Bush griper inn. Han mener sammenligningen med Pearl Harbour ikke er så dårlig.

Her er det ikke bare tale om fakta, men om persepsjoner – om hvordan de forskjellige aktører oppfatter og fremstiller situasjonen. Derfor kan forskere ta grundig feil når det gjelder faren for krig.

Også demokratene vil angripe Iran

Det som gjør hele saken så alvorlig er at demokratenes fremste presidentkandidat, Hillary Clinton, har kastet seg på krigsvognen. Hun har ved flere anledninger opptrådt som en hauk når det gjelder Iran.Selv Barack Obama utelukker ikke angrep på Iran.

Når selv fremtredende demokrater, som er så kritiske til Bushs Irak-politikk, kan tenke seg et angrep på Iran, betyr uavhengige eksperter og kommentatorer lite for amerikansk opinionsdannelse.

Da hjelper det ikke at Newsweeks utenriksredaktør, Fareed Zakaria, i siste nummer skrev at ”den amerikanske debatten har mistet en hver kontakt med virkeligheten”. Slik språkbruken har utviklet seg frykter Zakaria et ”vi er på vei mot en uunngåelig konfrontasjon med et land vi vet praktisk talt ingen ting om”.

Hvor mange amerikanere vet at Irans økonomi ikke er større enn Finlands og at det iranske forsvarsbudsjett er mindre enn en prosent av det amerikanske?

Putins spill

Dette farlige spillet følger president Vladimir Putin på avstand, og spiller sitt eget kyniske spill. Han har sagt at Russland fortsatt vil støtte oppbyggingen av iransk kjernekraft til sivile formål, men at han vil passe på at det ikke blir brukt til å lave atombomber.

Ikke minst viktig er det at han nylig fikk med seg landene rundt Kaspihavet om en forpliktelse mot å tillate angrep på Iran fra deres territorium. Det gjelder interessant nok også Azerbaidsjan.

Også Kina er skeptisk til å gå for hardt frem. Det betyr at president George W. Bush ikke vil kunne få Sikkerhetsrådet med seg dersom han angriper Iran. Det lover heller ikke godt.