Ikke engang et så lite spørsmål som hvem som skal være nestleder i partiet klarer Arbeiderpartiets landsmøte å løse med stil. Nå sitter alle frustrerte tilbake - alle tapte.
Den kommende lederen Jens Stoltenberg ble sittende målløs da landsmøtet i natt vedtok at partiet likevel ikke skal ha to nestledere. Det ble også en sur start på dagen i dag, da han skulle holde sin viktige sjefs-tale. Stoltenberg klarte ikke å gi landsmøtet det store løftet.
Ampert
Stemningen veklser mellom amperhet og resignasjon. Arbeiderpartiet makter ikke å holde fokus på politikken i mer enn noen timer, før personkampene igjen braker løs.
Fra talerstolen manet Stoltenberg til samarbeid og samling.
- Arbeiderpartiet skal ikke være et parti preget av strid, posisjonering, soloutspill, sa han. Men Arbeiderpartiet kan ikke vedta seg ut av sin indre krise. Alle sier det må bli slutt på personkonfliktene, men de har åpenbart sin egen dynamikk.
Valgkomiteens leder Gerd-Liv Valla har brukt åtte måneder til liten nytte.
- Nå må vi begynne på nytt, ja, var hennes lakoniske kommentar, mens andre gikk hardere og mer brutalt ut etter at valgkomiteen ble overkjørt. Hvorfor kjempet så mange for to kvinnelige nestledere når de deretter kunne støtte forslaget om bare én nestleder? tordnet valgkomiteens Sverre Myrli. Var likestillings-hensynet bare et skalkeskjul?
Nederlaget er også stort for AUF og "Giske-klanen". Trond Giske måtte trekke seg som kandidat, men det var altså ikke nok å la Anniken Huitfeldt representerer kvinnene, bredden og den mer radikale fløyen i partiet.
Ingen fornyelse
Slik får heller ikke Arbeiderpartiet noen fornyelse i toppen. Jens Stoltenberg har sittet som nestleder i ti år før han nå arver sjefsjobben. Hill-Marta Solberg og Martin Kolberg tilhører også det gamle laget. Jens Stoltenberg slipper strid i ledelsen sin, men han får desto større utfordringer når det gjelder å overbevise velgerne om at Arbeiderpartiet kommer med noe nytt.
Stoltenberg holdt en gjennomarbeidet og tvers igjennom sosialdemokratisk tale til landsmøtet i dag. Her var det balanse mellom trygghet og frihet, individ og kollektiv, tradisjon og fornyelse. Stoltenberg er en praktisk politiker. Stoltenberg vil ha resultater.
På talerstolen i Folkets Hus brettet han opp de hvite skjorteermene og gjøv løs på høyresiden. Han lover å gjøre alt han kan for å få Arbeiderpartiet opp igjen. Det er ingen grunn til å tvile på Stoltenbergs vilje.
Som ny Arbeiderpartileder vil han også bygge rundt det nye programmet for arbeid og velferd - pensjoner, barnehager, skole og eldreomsorg. Arbeiderpartiet skal være internasjonalt orientert, opptatt av solidaritet og toleranse. Arbeiderpartiet skal også si ja til å samarbeide med andre partier - om enn Stoltenberg er den første til å se hvor vanskelig det kan bli.
Stoltenberg er klar, men han sprer ikke begeistring. Han har heller ikke klart å ta skikkelig styring. Mange spør om den nye sjefen har holdt seg for langt unna nestlederstriden, når det kunne gå som det gjorde i natt.
Fritenkeren Jagland
Likevel, det en åpenbar lettelse i Folkets Hus over at krigen mellom Jagland og Stoltenberg er over. Det er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for at partiet skal leve igjen. Nå er det opp til Jens Stoltenberg og hans team å vise hva de kan.
Jaglands siste tale til landsmøtet var renset for indre oppgjør. Det har jeg gjort en gang for alle, som han sa. Slik fikk også Jagland en verdig slutt som leder. Han holdt en kraftfull tale, med et brennende internasjonalt engasjement. Jagland plasserte seg i rekken som en Reiulf Steen - den visjonære taleren. Et visst skjebnefellesskap er det vel også mellom de to.
Jaglands politiske testamente ble en veiviser for hva han skal gjøre i sitt nye liv: Thorbjørn Jagland skal kjempe for å få Norge inn i EU. Den kampen gir han aldri opp.
Men norsk innenriks-politikk er Jagland ferdig med. Han feller en knusende dom over tingenes tilstand i andedammen Norge. Som kritisk analytiker leverer Thorbjørn Jagland viktige og provoserende tanker, men han hopper lett over sitt eget ansvar som topp-politiker i en årrekke. Det er også en dyp pessimisme i analysen. Fritenkeren Thorbjørn Jagland gir derfor heller ikke Arbeiderpartiet mye håp om rask fremdrift.