NRK Meny
Normal

«Det er bedre med den djevelen vi kjenner»

Israel frykter at Syrias enorme våpenarsenal skal havne i hendene på fiendtlige grupper som igjen vil angripe Israel. Derfor er det mange som nå håper Assad-regimet beholder makten i nabolandet.

Bashar og Asma al-Assad

Israel foretrekker Bashar al-Assad og hans kone Asma ved makten. Da vet de i hvert fall hva de får.

Foto: DIMITAR DILKOFF / Afp

Odd Karsten Tveit - Analyse
Foto: NRK

«Vi vil ikke ha nye mordere som bare erstatter de gamle i Damaskus. Da er det bedre med den djevelen vi kjenner,» sa en israelsk kollega til meg i Tel Aviv da vi snakket om den nå to år gamle borgerkrigen i nabolandet.

Av statene rundt det som tidligere var et helstøpt Syria, er det Israel som har merket minst fordi fronten mellom israelere og syrere på den okkuperte Golanhøydene har stort sett vært rolig. Bare noen få syrere har flyktet over denne grensen.

Hva ønsker Israel skal skje i Syria?

Israelere flest vil helst ha en ny og demokratisk nabostat i nordøst, med vennlige syriske politikere som ikke krever å få hele Golanhøydene, og, som vil inngå fred med Israel.

Men mange frykter at et nytt Syria, med militante islamister i Damaskus, kan føre til at den 40 år gamle våpenhvilen på Golan blir en saga blott.

Nå vil ikke israelere flest sørge hvis president Bashar al-Assad forsvinner.

Israelerne vet at dagens syriske regime er krumtappen i aksen mellom det sjiamuslimske Hizbollah – det største og viktigste partiet i Libanon – og Den islamske republikken av Iran. Hvis det syriske regimet svinner hen, vil Hizbollah bli svekket og Iran miste sin viktigste allierte i Midtøsten.

Hittil har de fleste israelske politikere snakket lavt om forholdet til den den syriske opposisjonen. Israelerne vet at åpen israelsk støtte til enkelte fraksjoner blant opprøreren kan være et dødskyss.

Da statsminister Benjamin Netanyahu ble spurt om det var tid for Vesten å stanse blodbadet i Syria, sa han, «Hvis jeg snakker kan jeg ødelegge for dem jeg vil hjelpe.»

Arabisk fredsstyrke

Selv om israelske ledere fordømmer Assads-regimets brutalitet, er det nesten ingen som roper på at Vesten skal intervenere i Syria.

President Shimon Peres har derimot snakket om at Den arabiske liga bør sende en fredsstyrke for å stanse borgerkrigen.

Israelerne er bekymret for at borgerkrigen i Syria etter hvert skal bre seg til Jordan, Israels naboland i øst. Særlig frykter jordanerne at de såkalte jihadistene skal infiltrere kongedømmet. Amman ser med gru på at den syriske staten er i ferd med å bryte sammen eller at aggressive islamister får herredømme i Damaskus.

Kong Abdullah og statsminister Benjamin Netanyahu har allerede i all hemmelighet drøftet situasjonen som kan oppstå for Jordan.

Borgerkrigen i Syria

Borgerkrigen i Syria har ført til at over en million mennesker har flyktet fra landet og nær 2,5 millioner er internt fordrevne.

Foto: Nicole Tung / Nicole Tung/MSF

Israel forsøker nå å reparere det iskalde forholdet til Tyrkia. Nedkjølingen av det langvarige, gode forholdet fulgte etter Israel angrep mot Gaza i 2008–2008. Og da israelernes i mai 2010 drepte åtte tyrkere og en tyrkiskamerikaner var det «strået som brakk kamelens rygg.» De drepte tyrkerne var om bord på Mavi Marmara, et av skipene i Gaza Freedom Flotilla som forsøkte å bryte Israels blokade av Gazastripen.

Tyrkia krever unnskyldning og erstatning, men israelerne har hittil nektet. Men fordi begge land har interesse i at det hersker ro på grensene til Syria, forsøker israelerne nå å reparere forholdet ved å komme med visse unnskyldninger for at bordingen av skipene ikke gikk som planlagt. For tyrkerne er dette ikke nok.

Etter Assad

I Israel snakkes det om muligheter for at Assad-regimets store våpenarsenal skal falle i hendene på grupper som kan angripe Israel. Mens det internasjonale samfunnet tenker på Syrias kjemiske våpen, er Israel mist like opptatt av andre avanserte strategiske våpen, radarsystemer, og ulike rakettsystemer.

Det israelske flyvåpenets angrep mot en kolonne på vei fra Syria til Libanon natt til 30. januar 2013, var åpenbart et forsøk på å redusere denne trusselen.

Ifølge israelske analytikere vil det mest sannsynlige post-Assad scenario blir et fragmentert, desentralisert og svakt Syria. Teheran vil fortsatt ha innflytelse. Og selv om det etter alt å dømme ikke blir noen ny fredsprosess mellom Syria og Israel med det første, finnes det krefter i den israelske regjeringen som snakker om å alliere seg med syriske minoritetsgrupper, særlig i grenseområdene.

Helt siden 1948 da Israel kom på kartet har sionistiske strateger vært opptatt av å skaffe seg allierte i nabolandene.

Israels første statsminister, David Ben-Gurion hadde en visjon om å skape en kristen (maronittisk) stat i Sør-Libanon. Israels utenriksminister, Moshe Sharett skrev i sin dagbok i 1954 at general Moshe Dayan mente det var nok å finne en kristen offiser, selv en major var nok.

Dayan sa, «Vi kan enten vinne hans hjerte eller kjøpe ham med penger, for å få ham til å erklære seg som maronittens redningsmann. Så kan den israelske hæren gå inn i Libanon og okkupere det som er nødvendig, og skap et kristent regime som ville alliere seg med Israel. Området fra Litanielven og sørover vil da kunne annekteres av Israel ...»

Religiøse motsetninger

En generasjon senere, i september 1981 foreslo forsvarsminister Ariel Sharon at Israel og USA burde arbeide for regimeskifter i Midtøsten.

Da hadde allerede israelerne en kristen libanesisk offiser, major Saad Haddad under sine vinger i Sør-Libanon. Og noen måneder senere skrev Oded Yinon, en israelsk strateg knyttet til Utenriksdepartementet i Vest-Jerusalem, at Israel i stedet for å lage fredsavtaler med Egypt, burde bryte ned de arabiske statene.

Dette kunne Israel gjøre ved å utnytte interne religiøse og etniske spenninger i landene. Analysen kom på trykk i februarutgaven i 1982 av magasinet Kivunim – Veiledning – utgitt av The World Zionist Organization i Jerusalem.

Israel lyktes ikke i Libanon, men måtte gi opp okkupasjonen i mai 2000 fordi generalene og politikerne undervurderte sjiamuslimens vilje og evne til å drive motstandskamp.

Men det som ble kalt Yinon-planen syntes fortsatt å være aktuell i visse kretser. Planen baserer seg på to elementer: Det ene at Israel må bli en imperial makt hvis den jødiske staten skal overleve. Det andre er at Israel må sørge for at Midtøsten deles ytterligere opp. De eksisterende regimene må falle og erstattes med svake, etniske og religiøse småstater. De nye sekteriske statene kan bli som satellitter av Israel. Dermed skisserer planen en fortsettelse av britenes koloniale design for Midtøsten.

Tidligere så israelske strateger Irak som den største arabiske trusselen. Av den grunn ble en oppsplitting av Irak første prioritet når det gjaldt å «balkanisere» Midtøsten og Nord-Afrika.

Trusselen fra Bagdad forsvant da USA og Storbritannia i 2003 invaderte Irak, og landet i praksis er delt opp etter etniske og religiøse linjer mellom kurderne i nordøst, og arabiske sunnimuslimer og arabiske sjiamuslimer i resten av landet. Israel har i mange år støttet kurdernes løsrivelse.

Splitt og hersk

Yinon-planen legger også opp til en videre oppdeling av Nord-Afrika. Først en oppløsning av Egypt og deretter Sudan, Libya og resten av regionen. I Egypt hard et vært ført kampanjer mot kopterne for å skape en kristenmuslimsk spenning.

I Egypts sørlige naboland, har Sør-Sudan skilt seg ut. Israel har lenge støttet sørsudanerne med våpen. I Libya har utenlandske krefter støttet presset for å dele landet opp etter stammetilhørighet, den viktigste skillelinjen går mellom i Øst- og Vest-Libya.

Dersom fragmenteringen av det som en gang var Syria sementeres, kan borgerkrigen ha gagnet Israel. Gravende journalister eller framtidens historikere vil kanskje finne ut er om kampene syrerne imellom er satt i scene fra utenforstående krefter, eller om innbyrdeskrigen er en naturlig krakelering av kolonimaktenes kunstige grensesetting etter 1. verdenskrig.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt