Diktatorparet henrettet etter farseaktig rettssak

Utenriksreporter Annette Groth var i Romania de dramatiske juledagene for 25 år siden da Ceausescu-regimet ble styrtet og diktatoren skutt i en slitt bakgård.

Det begynner i byen Timisoara i vest 16. desember. Der vil Ceausescu kneble en frittalende pastor, som hører til den ungarske minoriteten i landet. Men rumenerne tar til gatene for å forsvare pastoren.

Ceausescu gir ordre til det beryktede sikkerhetspolitiet om å skyte på demonstrantene.

Da sprer uroen seg til resten av landet, og det som skulle bli den rumenske revolusjonen var i gang.

Diktatoren får svar

Den 21. desember står diktatoren Nicolae Ceausescu på balkongen til den kommunistiske sentralkomiteens hovedkvarter.

Etter opptøyene i Timisoara er han ute etter folkets støtte. Mange tusen mennesker møter opp. Diktatoren tror han skal snakke dem til rette. Men folket svarer.

Timisoara, roper de. Ropene stiger opp til balkongen, der en sjokkert diktator etter hvert skynder seg innendørs. Han forsøker å rømme, men blir tatt.

• Les også: 25 år siden glasnost i Moskva

Artikkelen fortsetter under bildet.

Styrte med jernhånd

Nicolae Ceausescu hadde vært diktator i over 20år. Han kom til makten midt på 1960-tallet og styrte kommuniststaten Romania med jernhånd. Riktignok var han til tider populær i Vesten, fordi han talte Moskva midt imot.

Men mot sitt eget folk opptrådte han som en brutal diktator. Han forfulgte annerledestenkende og minoriteter. Til det fikk han god hjelp av det fryktede sikkerhetspolitiet, Securitate.

Nicolae Ceausescu skapte en enorm personkultus rundt seg selv og konen Elena. De brukte store summer på egen luksus, mens folk flest ble fattigere.

Og til slutt hørte ikke folket på ham lenger, og slapp løs sitt undertrykte sinne.

Blodig revolusjon

Revolusjonen i Romania ble blodig. Vi hørte nyheter om mange tusen døde og enda flere skadde. For sikkerhetspolitiet, Securitate, ga seg ikke med det samme.

Jeg var en av de mange journalistene som ble sendt for å dekke det som skjedde. Det aller første jeg fant ut var at tallet på døde og skadede ikke var så høyt som det ble hevdet.

Men likevel: fler enn 1100 mennesker ble drept i den rumenske revolusjonen. 70 av dem i de første demonstrasjonene i Timisoara.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sykehuset i Timisoara

Sammen med helsepersonell fra Norsk Folkehjelp og en rumensk tolk reiser jeg fra Beograd til Romania 1. juledag. Første stopp er sykehuset i Timisoara.

Der finner vi skadde etter demonstrasjonene noen dager i forveien, men også en stor glede over at kommunistdiktaturet er falt.

Noen av de skadde er soldater i den vanlige rumenske hæren. For de sto på folkets side. Det var Ceausescus godt utstyrte sikkerhetspoliti som skjøt mot folket.

- Vi kan ikke føle oss helt trygge ennå, det er flere Securitate-folk der ute, sier våre verter på sykehuset. Så den første natten sover noen av oss på gulvet under sengene, etter at vi først har vært med på å dra store stålskap foran vinduene i operasjonssalen.

Henrettelsen

Det er her på sykehuset jeg er vitne til Ceausescu-parets siste timer. Farsen av en rettssak og henrettelsen rett etterpå blir ikke sendt direkte på TV denne første juledagen. Men det hele blir foreviget, og sendt i sin helhet dagen etter.

I oppholdsrommet på sykehuset kan du høre knappenålen falle denne andre juledagen. Mannen ved siden av meg sitter med nevene hardt knyttet når det forhatte paret dukker opp på skjermen.

En rasende diktator skriker til sine dommere. Fremdeles oppfører han seg som en mann med mye makt. Men det vi ser på TV-skjermen er et litt puslete eldre par på pinnestoler i en provisorisk rettssal.

Henrettelsen skjer med det samme. På netthinnen har jeg ennå bildet av to blodige forvridde lik i en trist bakgård. Diktatoren og hans kone og visepresident er borte, kommuniststaten Romania er historie.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Frihetsglede

Etterpå kjører vi gjennom landet. Vi skal til hovedstaden Bucuresti. Alle steder møter tolken og jeg blide mennesker som ikke vet hva godt de skal gjøre for oss. Vi blir kjørt i bil, vi reiser med tog. Vi bor hjemme hos folk. Vi får ikke betale for noe som helst.

Vi blir bedt på hyggelig middager, vi klinker glass og skåler i hjemmelaget vin. Vi treffer ungdommer som aldri har snakket med en utlending, for diktatoren ville ikke at folket hans skulle ha samkvem med omverdenen. Vi møter medlemmer fra Den nasjonale redningsfronten, som har tatt styringen i landet.

Og vi møter den gamle, tannløse bomvoktersken, som kreker seg ut av det lille huset sitt, smiler bredt og åpner bommen for oss. Med hevet arm og V-tegn sender hun oss videre. En tung og vond periode i rumensk historie er over.

• Les også: Møt kongen av kloakken i Romania