Denne våren har vore den mest krevjande tida eg har opplevd på 20 år. Som veteran frå det norske forsvaret sine operasjonar på Balkan, har eg opplevd kriser før.
Det å vere soldat handla ikkje berre om å verje seg mot kuler og krut. Det handla om å unngå stråling frå utarma uran. Vere forsiktig med å puste inn forureina lufta frå lokal industri, og ikkje minst passe seg for virus og sjukdomar som blussar opp i land der folk er svekka etter krig og konflikt.
Førre veke var det slutt på dei heildekkande koronasendingane til NRK. I samband med dette fekk eg ein telefon frå Hallvard Sandberg. Om han kunne få lov til å nemne meg i ein post på Facebook.
Han fortalde om ein samtale vi hadde hatt midt under den verste koronakrisa i Italia. Om kollegaer som var uroa for helsa mi. Eg hugsar det ikkje sjølv, men hadde sagt til Hallvard at dette var vår krig. At det var vår plikt å gje det norske folk god informasjon slik at dei kunne gjere sitt beste for å verje seg mot viruset.
Hallvard fortalde meg at samtalen hadde vore eit vendepunkt for han.
Etterpå bladde eg tilbake i meldingane mine og såg kva det var eg hadde skrive til Hallvard.
– Lead, follow or get out of the way!
Led, følg, eller kom deg vekk!
Vi var ganske samde om at akkurat no handla det om å løyse det som kanskje blir den største oppgåva vi får som journalistar i vår levetid. Forhåpentlegvis ville det ikkje skje noko meir dramatisk dei neste 50 åra.
«Masse virus her!»
Eg hugsar eg vart irritert på humorprogrammet Nytt på nytt. Bård Tufte Johansen gjorde narr av nordfjorddialekta mi.
– Det er koronautbrudd i Milano og hva gjør NRK? De sender en reporter dit og han rapporterer tilbake «masse virus her.» Også sender de han tilbake til Marienlyst i Oslo.
Panelet ler.
Eg veit eg ikkje burde bli irritert. Det var jo morosamt.
Men etter fire turar til Milano, etterfølgt av fire karantener og fire koronatestar i Berlin, så set latteren seg litt fast i halsen.
Ja, eg har opplevd eit folketomt Venezia, Dubrovnik, Firenze, München og Milano.
Klart det er flott å kunne vandre aleine rundt i desse historiske landemerka.
Men det er ikkje noko eg klarar å glede meg over der og da. Det er ein farleg og einsam jobb. Og reportasjeturen er ikkje over når ein har kome seg heim til Berlin. Da må ein sitte i karantene og vente på om ein blir sjuk eller ikkje.
Det er ikkje det, eg taklar det fint. Eg er flink til å slappe av og gje hjernen pause frå mørke tankar om intensivavdelinga i Monza, der alt ein høyrer er lyden av respiratorar og gurglinga frå døyande menneske.
Eg har heldigvis gode menneske rundt meg som støttar meg. Nokon å snakke med på Facetime er gull verdt.
Godt har det vore å snakke med til dømes kollega Øyvind Nyborg, som har hatt ein stri tørn i London. Han har heller ikkje hatt ei ledig legevakt å gå til.
Eg kan sjå logoen til Charite-sjukehuset på andre sida av gata frå kontoret mitt. Blir eg sjuk vil eg få hjelp der. I London er kapasiteten sprengd, og truleg kjem Øyvind seg berre til sjukehus i ein ambulanse.
Men så kjenner eg at eg blir irritert igjen. Når eg snakkar med kollegaer som har levd i ei trygg boble i Oslo. I eit land med styresmakter som passar på oss.
Så blir eg litt glad igjen når eg får melding frå kollegaer som har overlevd ei runde med Covid-19. Når dei fortel dei set pris på jobben eg har gjort. Vi forstår kor skummelt dette viruset kan vere.
Reisande virusreporter
– 5000 kilometer?
Eg har levert leigebilen på flyplassen i München. Han som sjekkar kilometerstanden er heilt i sjokk. Eg fortel at 5000 kilometer berre er barnemat. Eg har sikkert køyrt minst 20.000. Altså to tusen mil.
Eg bestemte meg tidleg for at eg ikkje var komfortabel med fly. Det var ein potensiell smittefare, og eg kunne aldri vite om flyet plutseleg vart kansellert.
Å kome seg heim er like viktig som å kome seg til åstaden. Det finst alltid ein open grensestasjon så lenge det er bensin på tanken.
Også kunne eg som ein Walter White dra på den lokale jernvarehandelen og fylle opp bilen med mat, vatn og verneklede. Og gaffatape, masse gaffatape. Alt dette ville eg aldri klare å få med meg på flyet.
For hugs på at eg ofte arbeidde saman med ein fotograf og ein medhjelpar. Dei treng også verneutstyr. Eg kan ikkje berre ta med verneklede til meg sjølv, og sende dei andre inn på sjukehuset «nakne.»
Det er også eit arbeidsgjevaransvar å vere reisande virusreporter. Jobben er ikkje gjort før alle kjem heim like friske som da dei reiste. Som lagleiar er dette det aller viktigaste for meg.
Det er for tidleg å lette på munnbindet
Her om dagen viste forbundskanslar Angela Merkel seg med munnbind for første gang.
I Tyskland har det vore fleire lokale koronautbrot.
Og no lurer ein fare frå aust.
På Balkan skyt smittekurven til vers.
Verst er det kanskje i Serbia, for der viser det seg dei ikkje har vore heilt ærlege når dei fører statistikk. Dei har underrapportert dødstala, skriv lokale journalistar.
Samtidig har Serbia opna opp samfunnet for fotballkampar og tennisturnering.
Mykje tyder på dei har gjort dette for å presse gjennom eit val. Og den sittande regjeringa vann valet, men kanskje tapar dei krigen mot korona?
I Polen er det motsett. Der utsette dei presidentvalet, og ein populist fekk plutseleg hard konkurranse i andre runde som går av stabelen søndag den 12. juli.
Det viser seg at land prega av korrupsjon og populistar blir straffa hardt av koronaviruset.
Eg skal ikkje nemne USA og Storbritannia her, der har vi andre korrespondentar som passar på.
Men ser vi på nokre utvalde smittekurvar sør-aust for Tyskland, kan det ligge ei skjult bombe her.
Det ein reisande virusreporter oppdagar ganske raskt, er at det europeiske kontinentet ikkje er så stort. På ein dagstur kan eg køyre frå Berlin til Slovenia. Eller frå Venezia til Berlin.
Det betyr at vi ikkje kan slappe av heilt enno. Det er nesten slik at viruset krev av oss at vi må bry oss om kvarandre. Vi må vere forsiktige og ta ansvar for samfunnet rundt oss.
Og det er det som gjev meg håp. At vi kan bli litt snillare med kvarandre. Det er ein sjanse for oss alle til å vise ansvar og å hjelpe andre.