Derfor kalles britene «Lille Satan» i Iran: – De pønsker alltid på noe

I Iran går Storbritannia under navene Lille Satan og the old fox, den gamle reven.

Du hører du mye om den Store Satan, USA. Men like ofte mistenker iranerne den Lille Satan for å stå bak Irans ulykker. For selv om Iran aldri ble en britisk koloni, har britene hatt sine fingre i viktige hendelser i lang tid.

For å forstå dagens tilspissede konflikt rundt Hormuzstredet må vi langt tilbake i historien.

Det begynte allerede i 1813 med fredsavtalen etter krigen mellom Persia (Iran) og tsar Russland. Med Gulistan-traktaten ble Persia tvunget til å gi fra seg store landområder til Russland. Det var en brite, sir Gore Ouseley, som satte opp avtalen som iranerne var så opprørt over.

Fremmede makter inviteres inn

Men iranernes egne kongelige bidro heller ikke til landets beste. Da Sjah Nasir al-Din Shah fra Qajar-dynastiet var blakk, begynte han å selge unna arvesølvet til fremmede makter. Hans overdådige livsførsel,enorme harem og juveldekorerte palasser kostet skattebetalerne dyrt. Da budsjettene var tomme, fikk han ideen om å selge landets ressurser til utenlandske regjeringer og selskapet.

Britene så raskt mulighetene til å tjene penger.

I 1872 undertegnet den britiske baronen Julius Reuter den mest spektakulære avtalen av alle. For en liten sum skaffet han seg enerett til å drive landets industrier, dyrke fruktbart land, utnytte Persias mineralressurser, utvikle jernbanen, etablere en nasjonal bank og trykke Persias valuta. Sjahen møtte så sterke protester innad at han måtte gå tilbake på avtalen.

Men i 1891 solgte han rettighetene til tobakk-industrien for 15.000 pund til The British Imperial Tobacco Company.

De fattige bøndene som dyrket tobakk, arbeiderne som tørket tobakksbladene og de mange iranske røykerne så nå at det var britene som håvet inn all fortjenesten. Dette var nok en ydmykelse, siden tobakksindustrien alltid hadde vært nasjonal.

Det ledet til tobakkopprøret i 1906. Iranere var rasende på den korrupte sjahen som solgte ut landet til fremmede. Men de var også sinte på britene som igjen tok seg til rette i deres land.

Fant olje

I 1901 kom nok en brite til Iran, William Knox D’Arcy, som ville lete etter olje. Sjahen var igjen blakk og D’Arcy forhandlet seg til en meget god avtale om å bore. I 1908 fant britene olje og D’Arcy grunnla Anglo-Persian Oil Company, som senere ble til British Petroleum (BP).

Britene drev oljeindustrien i Iran de neste 50 årene.

Iran var nå verdens fjerde største oljeeksportør og stod for 90 prosent av all olje til Europa. Men Iran fikk lite av inntektene.

I 1950 fikk de nok av at britene ble rike på landets ressurser og ga så lite tilbake. Iranerne ba Storbritannia om å dele inntektene 50-50, lik avtalen Saudi Arabia hadde fått med USA.

Kuppet i 1953

Men britene ville ikke gi noe som helst.

I 1951 svarte statsminister Mohammed Mossadegh med å nasjonalisere Irans oljeindustri med enstemmig støtte fra parlamentet.

Det fant ikke britene seg i, for som en britisk minister sa: Storbritannia trengte oljeinntektene for å opprettholde britenes levestandard.

Med statsminister Winston Churchills velsignelse ble Operation Boot satt ut i livet. Britenes etterretning MI6 fikk med seg CIA på kuppet i 1953. Sammen styrtet de den demokratisk valgte og populære Mossadegh. Han ble fengslet og dømt til døden, men ble ikke henrettet.

Fordi britene ikke kunne kontrollere Mossadegh og fordi USA fryktet at kommunistene ville vinne frem i Iran, gjennomførte de kuppet sammen.

Storbritannia og USA gjeninnsatte Sjah Mohammed Reza Pahlavi, som regjerte på britenes og amerikanernes nåde.

Kuppet i 1953 endret Iran for alltid. Iranerne er fremdeles rasende på britene fordi de avsatte Mossadegh.

Kuppet førte til at Iran aldri fikk muligheten til å utvikle seg demokratisk.

Ayatollaene kommer

Sjahen styrte med jernhånd og opprettet det fryktede hemmelige politiet Savak. Iranerne så sjahen som en diktator og en nikkedukke for britene og amerikanerne. Hatet mot sjahen økte og førte til den Islamske revolusjonen i 1979 som endret Iran og hele Midtøsten for alltid.

I 1980 angrep Saddam Hussein, som på den tiden var en venn av Vesten, Iran.

Britene var blant landene som forsynte Iraks diktator med våpen i den åtte år lange krigen mot Iran, dette til tross for at Irak var den aggressive parten.

Et sted mellom 300.000 og 500.000 iranere mistet livet i den utmattende krigen som fremdeles preger det iranske samfunnet i dag.

Da den britisk-indiske Salman Rushdie gav ut romanen «Sataniske vers» i 1989, utstedte Ayatollah Khomeini en fatwa med dødsdom. Rushdie bodde i London.

Saken førte til at Storbritannia og Iran brøt sine diplomatiske bånd samme år.

Atomavtalen

Storbritannia er en av pådriverne for å bevare atomavtalen.

President Hassan Rouhani hadde tatt en stor sjanse ved å satse sin politiske fremtid på avtalen som ble undertegnet i 2015.

Rouhani hadde forklart sine politiske motstandere at avtalen var god for Iran, at utlendingene var til å stole på og at den var avgjørende for Irans økonomi.

Da president Trump trakk USA ut av avtalen i 2017 følte iranerne seg sveket. EU-landene som er avgjørende for den økonomiske delen av avtalen, strever med å få den til å fungere på grunn av USAs sanksjoner mot alle som handler med Iran.

Oljeskipet «Grace 1»

Den 4. juli, da britene arresterte den iranske tankeren «Grace 1» som var fullastet med olje, ble Iran rasende. Britene forklarte arrestasjonen med at oljen nok skulle til Syria, et brudd med sanksjonene mot president Assad.

Iran er overbevist om at USA presset britene til å ta oljetankeren. Irans utenriksminister Javad Zarif kalte dette sjørøveri.

Iranerne kan sin historie og har ikke glemt hvordan fremmede makter har tatt seg til rette i Iran i flere hundre år. Og mistanken om at britene alltid pønsker på noe lever i beste velgående.