NRK Meny
Normal

Der alle har sin tilmålte trange plass

Londons kollektivsystem er berømt for sin effektivitet – og beryktet for sin trengsel. Skal det fungere, må alle være bevisst på sin høyre – og sin venstre.

T-banestasjonen Oxford Circus

Oxford Circus er en av Londons mest benyttede stasjoner.

Foto: LUKE MACGREGOR / Reuters

Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.

Jeg bor i en by med titusenvis av gater, 270 tube-stasjoner som daglig tar imot 2,5 millioner passasjerer, togstasjonen jeg går av på i sentrum har 82 millioner passasjerer i året, 7.500 busser drasser rundt på over seks millioner passasjerer hver eneste hverdag og … og … jeg stopper der.

Jeg står sammenpresset mot en dør, en automatisk dør i vogn 6 på toget fra Wimbledon til Waterloo stasjon.

Jeg skal av på den tredje av de fire stasjonene for å skifte over til tuben, eller undergrunnen. Jeg skal ta Victoria-linjen fra Vauxhall stasjon og opptil Euston togstasjon, midt i byen.

Jeg vet den døren jeg står presset opp mot ikke kommer til å åpne seg helt plutselig, men ber for sikkerhets skyld en bitte liten, stille bønn.

Egentlig er det jo trengselen som er verst. Toget er nå så fullt at du ville ikke fått inn et menneske til, med mindre vedkommende ble stablet oppå hodene våre. Vedkommende hadde ligget helt trygt der, det ville være umulig å falle ned.

Hør brevet som lyd:

Et elsk-hat-forhold

Det er tirsdag morgen, og jeg er nok en gang på vei gjennom Londons morgenrush. Et morgenrush jeg både elsker og hater.

Full perrong på Westminster-stasjon

En vanlig London-morgen på Westminster-stasjon.

Foto: Espen Aas / NRK
T-banen i London

Man snakker ikke til den som står ved siden av. Og man leser ikke andres avis over skulderen. Trengselsreglene er klare.

Foto: Espen Aas / NRK
Rullebanen, T-banen i London

I rulletrappen er det ingen tvil: Stå til høyre, gå til venstre. Det finne ikke unntak!

Foto: Espen Aas / NRK

Elsker det fordi jeg ikke slutter å fascineres av alle folks innøvde rutiner og vaner, som gjør at morgenrushet er noenlunde levelig, uansett den vanvittige trengselen.

Hater det fordi jeg allerede er klam og svett, godt hjulpet av den 16,5 kilos kamerabagen jeg hadde på ryggen da jeg syklet til stasjonen, den kamerabagen jeg klemmer mellom bena mine, og som trolig har irritert en og annen medpassasjer i den klamme kupéluften.

Den som lukter svette, morgenånde, deodorant og parfyme. Det er varmt, du kunne nok ikke stekt egg her inne, men du ville kommet langt med å tilberede slow-food.

Norges befolkning x2 er på tur

Dette er et transportsystem som bare må virke, så mange millioner reisende er avhengig av det. For ikke å snakke om alle arbeidsgivere, universiteter og skoler som skal ha sine på plass i tide.

Noe sånt som to ganger Norges befolkning, minst, beveger seg gjennom London hver dag. Størstedelen av de over åtte millioner innbyggerne i metropolen skal av sted, og så renner det også inn noen millioner fra tettstedene utenfor London.

Det sies at britene er det folket i Europa som bruker mest tid på pendling. Jeg tviler ikke et øyeblikk.

Jeg er fremme med Vauxhall-stasjon, og i det togdørene åpnes klemmes jeg ut som et drops fra en pose med trang åpning. Plopp, så står jeg på perrongen.

Fordi jeg har tatt dette toget så mange ganger før, visste jeg at vogn 6 var den smarte å gå inn på fra hjemmestasjonen. Da kommer jeg nemlig ut rett ved trappen ned til Victoria-linjen.

Fordi de fleste av oss vet slike ting, går dette morgenrushet helt utmerket, alle vet hvor da de skal gå og stå. Helt til en eller annen stakkar, gjerne en turist eller nyinnflyttet, tar det samme toget eller den samme tuben for første gang.

Alle husker som regel sitt første møte med morgenrushet, eller «rush-hour» som vi sier her.

Horder av folk i hurtig tempo én vei, «vi går rett frem, samme hva vi støter på». Og støter vi på noen, sier vi «sorry» og går videre, mens den stakkaren som har sitt første fysiske møte med rushet, spretter rundt som en kule i et levende flipperspill videre nedover i motsatt retning av den nesten endeløse rekken av pendlere.

Hysj, jeg pendler

Det å reise med Londons kollektivtransport er for øvrig en taus ting å gjøre. Delvis takket være mp3-spillere, smarttelefoner og lesebrett. Men det er også slik det skal være, og har vært, så lenge folk kan huske.

Londonere vil slippe å snakke til hverandre når de reiser, med mindre noen må advares mot å få klemt hodet sitt i skyvedørene, eller har glemt igjen noe på setet, eller skal tilby noen en ledig sitteplass. De muntre samtalene gjøres andre steder.

Og apropos uskrevne regler, vi smugleser heller ikke andres bøker eller aviser over skulderen deres, selv om det nesten ikke er til å unngå.

Vi står så tett at du kan risikere å komme hjem med trykksverte fra morgenavisen på klærne. Det å smuglese sidemannens avis ansees som svært uhøflig, selv om nesten alle gjør det en gang imellom. Det er et spesielt øyeblikk når noen blir fersket. Når avisens eier snur seg og ser inn i øynene på tyvleseren.

Du som tilskuer blir litt beklemt, og kjenner at det akkurat ble litt varmere i kupeen, akkurat der hvor noen nettopp hadde lest i annens avis. Men som sagt, ingen sier noe.

De eneste som kanskje snakker sammen, er turistene. De forsøker å finne ut av hvor de skal, hvilken linje de nå må skifte til, og hvor lang tid det måtte ta. Vi, de tause, vet det.

Vi vet det så godt at beregningene skjer på autopilot. Tommelfingerregelen er om lag to minutter mellom hver stasjon. Vi vet også at det i snitt tar et drøyt minutt å komme seg opp på bakken igjen, hvis du går i rulletrappen.

Det tar lengre tid hvis du skulle finne på å gå av på en av dem som ligger dypest nede i bakken, eller de ytterst få stasjonene uten rulletrapp, slik som turistfellen Covent Garden. Der er valget mellom en ufattelig treg heis eller 193 trappetrinn.

Er du først i en rulletrapp, så må ikke flyten ødelegges. Stå til høyre, gå til venstre, det finne ikke unntak for den regelen. Det står så mange skilt om det overalt, at det som regel går bra det også.

90 prosent følger regelen, ifølge en studie fra universitet i Greenwich fra 2011. Siden mange londonere er for høflige til å si fra, blir det gjerne kø når noen står på feil side. Noen drister seg til et «excuse me», mens andre forsøker av en eller annen merkelig grunn å stirre personens nakke i senk – bakfra. Det hjelper lite.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Perrong i London

Stille før stormen på Paddington stasjon, om få sekunder strømmer pendlerne ut.

Foto: Espen Aas / NRK

Gå til venstre, eller til høyre

Men i landet med venstrekjøring og regler for hvordan du står i rulletrapp, er det også greit å vite hva du gjør når du har gått av rulletrappen eller tuben.

Når du skal gå gjennom en gangtunnel eller opp en trapp. Da holder du til venstre. Eller til høyre. Du må sjekke skiltingen på stasjonen. Her er det av en eller annen merkelig grunn ingen regler. På noen stasjoner holder du til venstre, på andre stasjoner holder du til høyre. Hvorfor er tydeligvis en godt bevart hemmelighet.

Heldigvis husker de fleste hva som er riktig hvor, så ut- og innfarten til de 270 tube-stasjonene er fortsatt relativt effektiv. Vi vagger gjennom gangene som pingviner, på vår lille strekning av det 402 kilometer lange nettverket som utgjør Londons undergrunn. Verdens eldste undergrunn, med sine 151 år.

For egen del har jeg for lengst skrotet alle sikkerhetsmarginer på tid når jeg reiser i byen. Dødtid er død tid.

Når jeg skal på en reportasje, vet jeg at jeg bruker ni minutter på å sykle til toget, seks minutter på å sykle til banen, det inkluderer som regel et stopp på rødt lys. Kanskje tar det et minutt eller to å finne parkering for sykkelen, det er ikke flust av den slags. Skulle det regne, og det hender jo på De britiske øyer – for å si det mildt – velger jeg også sykkelen. Bussenes reisetid er altfor uforutsigbar på grunn av den evige biltrafikken.

Tog og bane går for øvrig absolutt hele tiden fra der jeg bor. Jeg har knapt noen gang ventet over fem minutter på en uke dag på noen av dem.

Skulle du forsøke deg på en buss, er det 7.500 av dem i London, i to eller en etasjer, og er det mest brukte transportmiddelet. Der jeg bor, har vi Londons eneste trikk også, den går ikke til sentrum, men til…vel, Ikea av alle ting, og også noen andre stoppesteder selvsagt.

Vi som bor noenlunde nær Themsen, kan også ta rutebåt, litt dyrere, og stadig ganske trangt, men du får se London fra dens vakreste side.

Hvilken postkode?

Vil du deg selv vondt tar du bilen, noe jeg gjør så sjelden jeg kan, for da kan du glemme ALT om tidsberegning. Det hender jeg må, og det som skal ta en time, kan gjerne ta to eller mer.

Litt smartere, om enn dyrere, er selvsagt å ta drosje.

Enten de tradisjonelle black-cabene som går på taksameter, og har sjåfører som kan byen ut og inn, og dermed kjenner snarveiene utenom køene.

Eller det litt billigere alternativet, mini-cabene, som også har mange lommekjente sjåfører, men hvor du også kan ende opp med dem som nekter å kjøre deg noe sted før du har gitt dem en postkode. En postkode de kan plotte inn på navigasjonsduppeditten sin, som de så følger slavisk, og bruker akkurat like langt tid dit som du selv ville gjort. Men i det minste slipper du å lete etter parkeringsplass.

Mange rundt her jeg bor, velger å droppe alle disse tingene, og sykler i stedet, hele veien til sentrum. Og befinner du deg der, gjerne i City (Londons finanssentrum) mellom klokken åtte og ni, er det litt av et syn som venter. En syklende armé av meglere og bankfolk som ruller inn, med hjelmer og refleksvester. London er en sykkelby, selv om den kan virke avskrekkende.

Våt London-korrespondent etter sykkeltur

Slik kan en NRK-korrespondent se ut, når man forsøker å unngå bilkø, t-banekø og drosjekø i regnvær.

Foto: Espen Aas / NRK

Har du ikke med deg egen sykkel, kan du her som i mange andre storbyer leie deg en bysykkel, eller «Boris-bike» som vi kaller dem her, oppkalt etter borgermesteren som innførte dem.

Han er sykkelentusiast på sin hals, og kan ofte observeres der han kommer i dress og slips, med en knall hvit sykkelhjelm på hodet.

Hvis jeg nå legger til den lille taubanen Emirates Air-line, som går over Themsen i øst, har jeg vært gjennom alle variantene du kan reise på, enten i eller utenfor rushtiden.

Som du skjønner, det er en del å velge i, og hvis alle passer på sin plass i dette systemet, går det gjerne bra.

Dette brevet er forresten ved veis ende. Det tok ti minutter. Det tilsvarer som du nå vet, om lag fem tubestasjoner. For meg på denne turen, het de Pimlico, Victoria, Green Park, Oxford Circus og Warren Street.

Nå har jeg gått av på Euston togstasjon for å reise på reportasjetur ut av byen. Til et sted hvor reisetiden etter hvert blir noe mer uforutsigbar enn her i London. London hvor det meste går på skinner, også bokstavelig talt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt