Den russiske intoleranse

Man må tilbake til tida før Sovjetunionen for å forstå russernes intoleranse overfor homofile og andre minoriteter.

Russia Gay Pride

Homorettsaktivister blir angrepet under en demonstrasjon i St. Petersburg i juni i år.

Foto: Dmitry Lovetsky / Ap

Kommentar: Hans-Wilhelm Steinfeld

For å begripe intoleransen mot homofile som rår i det russiske samfunn, må vi se bakover.

20 år etter at ettpartistaten Sovjetunionen gikk i oppløsning, er det nødvendig å huske en av de aller mest grunnleggende observasjoner som kunne gjøres etter diktaturenes fall i Øst-Europa:

Mennesker som har vært undertrykt lenge blir verken analytiske eller tolerante. De blir veldig sinte. De skal gjenreise forknytte selvbilder i det verdivakuum som oppsto da sovjetleninismen og ateismen forsvant som statsbærende ideologier.

Verdigrunnlag som det tok mange tiår å utvikle i den vestlige verden utenfor Jernteppet, nådde ikke frem til de østeuropeiske diktaturenes samfunnsborgere, med mindre folk lyttet på de ulovlige vestlige radiosendingene.

Homoseksualitet forbudt

I Sovjetunionen var homoseksualitet mellom menn forbudt. I den sovjetiske straffelovens § 121 ble seksuelle forhold mellom menn kalt sodomi.

Normalt reserveres dette begrepet i den siviliserte verden for seksuelt samkvem mellom mennesker og dyr.

Men i den sovjetiske læreboken i strafferett av 1975, som ble utgitt av det sovjetiske innenriksdepartementet, sto det på side 374 at homoseksualitet var en grov krenkelse av sosialistisk moral.

Frivillige homoseksuelle handlinger mellom menn ble straffet med fengsel i inntil 5 år. Var tvang eller press inne i bildet, var strafferammen 8 år.

Det var homoseksuelle relasjoner mellom menn som ble rammet av den sovjetiske straffeloven. Lesbiske relasjoner var ikke straffbare. Grunnen var åpenbar og allment antatt å være behovet for å hindre at homoseksualitet fant veien til sovjetarmeen.

Disse straffebestemmelsene forsvant med sovjetmakten.

BULGARIA/ An activist puts a rainbow flag on top of the figure of a Soviet soldier at the base of the Soviet Army monument, during the fourth Sofia Pride annual parade in Sofia

En aktivist kler statuen av soldater fra sovjetarmeen i regnbueflagget, et viktig symbol for homobevegelsen. Homofili var straffbart i Sovjetunionen, men bare mellom menn. Grunnen til det var at myndighetene ikke ønsket homofile i sovjetarmeen, skriver Hans- Wilhelm Steinfeld.

Foto: STOYAN NENOV / Reuters

Nytt forbud

Når dumaen i St. Petersburg nå vil bøtelegge mennesker og organisasjoner som taler for homofili, gjelder det blant mindreårige, altså de under 18 år.

«Og begrepet sodomi brukes fremdeles om homoseksuelle relasjoner i debatten som går her i Russland», skriver Sofia Ivanova fra menneskerettsorganisasjonen «Memorial» 25. november.

Begrepsbruken er naturligvis en levning fra diktaturets mørke og intolerante dager.

Lik Romerriket som gikk nedenom

Årlig arrangerer russerne et meget stort symposium i regi av den russisk-ortodokse kirke som heter «Dialog mellom sivilisasjonene».

Jeg har vært invitert dit fire ganger. Der møter jeg mange kloke mennesker. Men jeg møter også bærere av verdier som vi i Norge alt har avskrevet til historien.

Det er ikke uvanlig å høre i paneldiskusjonene at Vest-Europa minner russerne om Romerrikets nedgangstider, på grunn av toleransen overfor homoseksualitet, manglende vern om familien, slepphendt innvandringspolitikk og multikulturalisme.

I år hørte jeg en russisk aktør sågar si at «Vi gudskjelov har holdt kvinnene utenfor russisk politikk!».

Ørene mine visnet. I Russland finnes det bare tre kvinner blant de tallrike menn på toppen av russisk politikk: Føderasjonsrådets leder, økonomiministeren og helseministeren.

Da jeg innvendte at Russland knapt kunne se seg råd til å kutte ut halvparten av befolkningen fra mobiliseringsgrunnlaget til politiske toppverv, fikk jeg til svar at den norske liberaliteten bare førte til udåder som Anders Behring Breivik!

Terror på russisk

Arrogansen bak den russiske intoleranse som i dette eksemplet, ligger i fraværet av evne til å rødme, med tanke på at russerne sannelig har pådratt seg terrorisme lenge før noen. Det er nok å minne om mordet på reformator-tsaren Aleksandr II i 1881.

Vladimir Putin måtte sist vinter fortelle fotballsupporternes ledere at den russiske staten står i fare for å rives i filler, dersom man ikke får bukt med fremmedfrykten i landet. Uttalelsen falt etter at skinheads og fotballsupportere hadde begått rasistisk motiverte drap.

RUSSIA/ Nationalists hold flags and shout slogans during a march in Moscow

Nasjonalister demonstrerer i Moskva i oktober. Det har vært flere episoder med rasistisk motivert vold i den russiske hovedstaden de siste årene.

Foto: SERGEI KARPUKHIN / Reuters

Kommunistpartiets leder Gennadij Ziuganov målbærer nettopp denne faren for at Russland rives i filler, slik det skjedde med Sovjetunionen, i valgkampen foran dumavalget 4. desember.

Russerne raljerer over vesteuropeisk mer eller mindre liberal innvandringspolitikk, men har selv millioner av illegale innvandrere.

Særlig utgjør folkegrupper fra Sentral-Asia, som tadsjiker og usbekere, den nye underklassen i Russland, og settes til alle drittjobbene. Bare kom til Moskva og se.

Russerne er ikke alene om å være ofre for sin 74 år lange isolasjon. Østeuropeerne ellers var «bare» 50 år under sovjetdiktatet, men antisemittisme, sigøynerhat, fremmedfrykt og forakt for andres syn blomstrer i Ungarn, Slovakia, Romania, Baltikum og det tidligere Øst-Tyskland.

Hvis det ikke var så tragisk, kunne man sett det komiske i at de en gang så undertrykte folkene øst for Jernteppet ikke engang klarer å enes om hvem som var ofre for det kommunistiske diktaturet og hvem som ikke var det.

Tilbake til tsarriket

Deres meningsanakronismer gjør dem imidlertid alle til ofre. Etter 1989 og Berlin-murens fall sto østeuropeerne foran følgende dilemma i likhet med russerne etter Sovjetunionens fall i 1991:

Da kommunismen, leninismen, persondyrkelsen og fortielsen av Stalin-tidens overgrep kom åpent frem på dagsorden i samfunnsdebatten, var det åpenbart at det oppsto et verdivakuum.

Da folk skulle gripe tilbake til tiden før kommunismen, fant østeuropeerne sine dominerende og brune understrømninger fra mellomkrigstiden.

Russerne måtte gå 74 år tilbake, og traff sin fortid i eneveldet, et tsarregime som i likhet med sovjetdiktaturet heller ikke tålte det 20. århundre, til sist.

I begynnelsen av 1890-årene forbød tsaren metodister å utbre sin tro i hans rike. Han kjeppjagde jødene. Den sterkeste, voksende tanke i Russland i dag er russisk-ortodoks tro. Den har aldri vært tolerant.

Den russiske kirke heter på russisk pravoslavnaja tserkov, eller «kirken med rett til å ære Herren». Det er sannelig ikke noe lite privilegium å tilta seg enerett på.

Den siste uken har hundretusener av russere stått i kø foran Vår Frelsers kirke i Moskva for å berøre et sølvskrin med en flik av Gudsmoders livrem, lånt ut fra et gresk kloster.

RUSSIA/ Russian Prime Minister Putin looks at an Orthodox relic, the Belt of the Virgin Mary from the Vatopedi Monastery on Mount Athos, at Pulkovo airport in St. Petersburg

Statsminister Vladimir Putin bivåner jomfru Marias belte idet det ankommer Russland fra Vatopedi-klosteret i Hellas.

Foto: RIA Novosti / Reuters

Vladimir Putins jernbanesjef og problemløser Vladimir Jakunin sikret utlånet av relikvien, og folk strekker seg for å berøre gulvet under podiet der sølvskrinet står, i vissheten om at undrenes tid ikke er forbi. Men å berøre moderne verdier vegrer svært mange russere seg for.

40 prosent av dem lever under grensen for eksistensminimum, hevder tidligere leder for Føderasjonsrådet, Sergej Mironov.

I slik armod er håpet det siste som dør. Den sosiale krybbebitingen blir mer intens, og toleransen har skrinne kår.

SISTE NYTT

Siste nytt