Den farlige løgnen

– Vi har ventet at dette skulle skje. Vi advarte allerede under en pressekonferanse i oktober at hvis ikke forholdene bedres her, så vil folk dø, sier Christiane Beckmann i den frivillige organisasjonen Moabit Hilft!.

Jeg møter henne utenfor registreringssenteret Lageso i Berlin, der denne nabolagsgruppa de siste tre årene har delt ut klær, mat og hjelpemidler til asylsøkerne som står i kø for å registrere seg.

Et forventet dødsfall

Etter at asylankomstene eksploderte i sommer, har denne organisasjonen advart mot umenneskelige forhold og natt til denne onsdagen skal det visstnok det de har gått og fryktet, ha skjedd.

– Etter det vi vet døde en 24 år gammel syrer i natt, forteller Beckmann.

Hun forteller at han i flere dager hadde stått ute i kulda i kø for å registrere seg og stadig blitt mer syk.

En frivillig i organisasjonen tok ham barmhjertig med seg hjem. Da han etter kort tid fant ut at 24-åringen måtte ha legehjelp var det for sent.

– Syreren døde på vei til sykehuset, forteller Beckmann.

Hun har på seg en grønn vest hvor hun med sort sprittusj har skrevet «pressetalskvinne». Telefonen hennes ringer i ett kjør og hun blir stadig avbrutt av nye journalister som kommer til stedet og som vil ha intervju.

Meldingen som den frivillige hjelpearbeideren har lagt ut på sin Facebook side om hva som har skjedd, har allerede gått som en farsott i tyske medier og hos internasjonale pressebyråer hele morgenen.

Men, liket mangler ...

Det er surt og regn i lufta denne onsdagen. På et trappetrinn inn til organisasjonens lokaler er det satt opp tente gravlys. På den nedslitte døra over trappa, henger det en kulepennskrevet lapp med påskriften «Hvil i fred.»

- Kjente du ham? spør jeg en afghansk asylsøker som har kommet for å tenne et lys.

– Nei, det gjorde jeg ikke. Men, jeg føler med ham. Det er forferdelig det som har skjedd, svarer han.

Jeg går bort til en kollega fra Bild-Zeitung.

– Vet du hva myndighetene sier til dette? Om det skal være noen pressekonferanse? spør jeg.

Han rister på hodet og forteller at redaksjonen hans nå nettopp har avsluttet ringerunden til de 39 sykehusene i byen. Ingen har fått inn en død syrer det siste døgnet. Heller ikke politi eller ambulanse kan fortelle om et lik.

– Upassende spørsmål!

– Dette stedet er en skamplett for Berlin. En skamplett, fnyser Canan Bayram.

Hun representerer partiet De Grønne i bystyret og er svært opprørt over det som har skjedd. Da hun hørte om det på nyhetene dro hun sporenstreks til registreringssenteret for å vise støtte. Nå raser hun fra det ene intervjuet til det andre.

– Men, hvordan kan det ha seg at verken sykehusene eller redningstjenesten kan bekrefte at det finnes et lik, spør jeg henne.

Det er allerede midt på dagen. Meldingen ble kjent på morgenen. Men, ingen offisielle har sagt noe ennå. Det ligner ikke det Tyskland jeg kjenner. I en ordens fart pleier det å bli opprettet pressekonferanse, akkreditering, rundskriv og strenge pressekontakter som «​kun-kan-si-dette-og-ikke-noe-mer-så-slutt-forsøke-deg-på-flere-spørsmål, takk!». De pleier å ha god orden på sånt her.

– Vi vet ikke hvorfor ingen har sagt noe ennå, sukker Bayram oppgitt og legger til belærende:

– Men, alle kan forestille seg at dette har skjedd her. Det har vært en farlig situasjon her lenge, påpeker hun.

– Jeg skjønner ikke dette, mumler jeg.

Tålmodigheten til politikeren er slutt. Hun synes jeg er totalt uvitende og stiller helt upassende spørsmål. Da jeg skal gi henne visittkortet mitt etter intervjuet avslår hun det med å si at hun ikke trenger det.

– Vi to kommer neppe til å møte hverandre igjen! er den klare beskjeden.

Varsleren vil ikke snakke

Plutselig samler lederne for hjelpeorganisasjonen alle til en provisorisk pressekonferanse utenfor bygget.

– Vi har forgjeves forsøkt å få tak i ham som varslet om dette, for å be ham om å møte pressen. Men, han er så preget av det som har skjedd at han ikke vil snakke med noen, sier de.

De ber om forståelse for at dette er en forferdelig opplevelse og sier at de fortsatt har full tillit til ham.

– Vi kan aldri forestille oss at noen vil finne på noe sånt. Vi har kjent denne personen som en god hjelper i flere måneder, sier de.

– Det folk vil ha

Pressekorpset begynner så smått å pakke sammen, men en kollega fra et russisk nyhetsbyrå blir stående igjen. Jeg vet hun ikke kan tysk, så jeg går bort til henne for å fortelle hva som nettopp har blitt sagt.

– Psst! Du, du vet at det viktigste i denne historien mangler- nemlig liket. Så det er sikkert lurt å avvente litt hva dette er for noe, før du rapporterer, sier jeg.

– Jeg lager noe likevel, smiler hun og fortsetter:

– Russerne elsker dette! Du husker den saken om hun 13-åringen med russisk bakgrunn her i Berlin som sa hun var blitt bortført og gruppevoldtatt av flere asylsøkere? spør hun.

– Ja, men det var jo sannsynligvis bare oppspinn. Politiet henla jo det hele ganske raskt, sier jeg om saken som likevel har fått tusenvis av russere til å demonstrere over hele Tyskland i det siste.

– Jeg vet det. Men, nyhetsbyrået vil ha nettopp sånn type stoff, sier journalisten.

«Nytteidiotene» mot «rasistene»

Senere den kvelden kommer Berlinpolitiet med en melding på Twitter: Den frivillige hjelpearbeideren har i avhør innrømmet at han har funnet opp hele historien.

Han var visst full. Nå er han visst lei seg.

Det får det til å koke over i sosiale medier. Debatten raser mellom de «naive nytteidiotene» og de «rasistiske haterne», skal vi tro deres egne karakteristikker av hverandre i en tysk innvandringsdebatt som stadig blir mer polarisert.

Noen skriver: «Dette er samme gjengen som lo av oss da vi sa vi fryktet seksuelle overgrep når det kommer inn så mange unge, enslige menn med et annet kvinnesyn enn oss. De sa det heller var større sjanse for overgrep fra tyskere under Oktoberfesten. Og så fikk vi Köln!»

For landet er i helspenn etter overgrepene i Köln på nyttårsaften. Og troen på at Tyskland skal klare å ta imot alle asylsøkerne blir stadig mindre.

I juli sa 54 prosent at landet fint ville klare å ta imot dem som kom. Nå sier kun 37 prosent det samme.