Demokrati - helt til Dovre faller

India er Mahatma Gandhis hjemland, her virket Mor Theresa og her bor Dalai Lama. India forbindes med yoga og meditasjon, fred og fordragelighet - men medaljen har en bakside.

Indiske skolebarn demonstrerer mot terrorisme

Terror er hverdagskost i India. Her holder indiske skolebarn en fredelig demonstrasjon mot terrorisme, etter et dødelig trippelbombeangrep i Mumbai 20.juli 2011.

Foto: INDRANIL MUKHERJEE / Afp

Joar Hoel Larsen
Foto: NRK

Få land i fredstid opplever så mye brutalitet og råskap som India.

Gamle tradisjoner som enkebrenning og æresdrap lever videre side om side med naturkatastrofer og andre former for menneskelige tragedier.

Dette inkluderer lokale borgerkriger, regionale separatistopprør, maoistiske geriljakrigere og fundamentalistiske islamister, i tillegg til «vanlig» terror.

Terror - en del av livet

I India er nemlig ikke terror like uvanlig som i Norge. Der vi alltid, i Norge, har tenkt: Det kan ikke skje her; er inderne seg bevisst at «det skjer her».

I India finnes det ikke tilfeldig forbipasserende ofre. Å dra på markedet er en kalkulert risiko. Det kan skje, for det har skjedd før. Mange ganger. De forholder seg til å dø i en terroraksjon, som en del av livet.

De er verken herdet eller avstumpet, men det er en realitet. Derfor reagerer mange indere, som kjenner verden, nesten mer på terrornyheten fra Norge enn på terrornytt i eget land.

For også de har levd i den villfarelsen at i Norge kan den slags ikke skje. Så når det skjer i Norge, et land omtalt som «verdens rikeste» og kåret til «verdens beste land å bo i», da blir de skremt. For de forstår det ikke. Ikke de heller.

– Drept er død, uansett høyre eller venstre

Det er ikke lenge siden det mange anså for å være uakseptabel voldsbruk i det minste hadde en edel målsetting som kunne forstås selv om målet ikke helliget midlene.

Ett lands frigjøringshelter kan være et annet lands terrorister, kunne man si den gang. Etter 9/11 ble det betydelig vanskeligere; etter Utøya helt umulig.

For ofrene og de pårørende er forkvaklet ideologi i en forvirret hjerne alltid kun tragisk. Drept er død, uansett høyre eller venstre, protestant eller katolikk.

I Nord-Irland så IRA på pubber, der britiske soldater fikk servering, som «legitimate targets». Andre irer så på pubben som et sted som serverte øl, og mistet livet av den grunn.

Etter terrorhandlingene tillot bødlene seg, med sitt politiske tunnelsyn, å stemple øltørste og sosiale sivilister som overløpere og forrædere.

Terrorister i gråsonen

Det forekommer gråsoner. Ofte kommer det an på observatørens politiske ståsted, øynene som ser eller hvem som skriver historien.

På slutten av 1700-tallet hadde revolusjonslederen og geriljakrigeren George Washington en helt annen status i USA enn i England, og verdens i dag mest respekterte menneske Nelson Mandela satt 27 år i fengsel på grunn av aktiviteter som myndighetene i Sør-Afrika den gang kalte «terrorisme».

Fredsprisvinnerne Menachem Begin og Yasser Arafat hadde begge, etter manges mening, fortid som terrorister.

(Saken fortsetter under bildet)

Nelson Mandela etter løslatelsen 11. februar 1990

Nelson Mandela ble fengslet som en «terrorist», men kom ut av fengselet som en helt etter løslatelsen 11. februrar 1990.

Foto: Alexander Joe / Scanpix/AFP

Kashmir-problemet

Eksemplene på fleksibel begrepsbruk og historisk revisjonisme er mange, men få steder er virkelighetsoppfatningen mellom to parter så forskjellig som i Kashmir. Denne omstridte grensedelstaten mellom India og Pakistan omtales under normale omstendigheter som Paradis på Jord, Edens Hage eller simpelthen Verdens Vakreste Sted.

På forsommeren besøkte jeg Kashmir og møtte en gjestfri, men krigstrett befolkning som har betalt en høy pris. Militante indiske separatister har fått og får fortsatt trening og våpenopplæring i Pakistan. Så krysser de grensen og terroriserer både sivile og militære.

Men et uavhengig Kashmir, eller et Pakistan-styrt Kashmir, er absolutt utenkelige politiske alternativer for India som opprettholder full militær beredskap i sin del av Kashmir, med alt det fører med seg av veisperringer og fotpatruljer, samt daglige overgrep mot vanlige folk som kroppsvisiteringer, husransakelser og arrestasjoner, for ikke å snakke om nød, lidelse og død.

Dette er nødvendig om man skal tro indiske myndigheter, men hatet i Kashmir mot det mange i sivilbefolkningen ser på som en okkupasjonsmakt holdes på den måten ved like. Og intet passer separatistterroristenes kamp bedre.

Vold avler vold. Men indiske myndigheter er ikke dumme. De vet dette, men mangler kreative fredskapende mottrekk.

– Breivik er ikke prinsipielt forskjellig fra jihadister

«Vi trenger ingen norsk påminnelse for å huske hvor alvorlig ekstremismen er», var overskriften på lederartikkelen i Indian Express på torsdag, men den norske massemorderens begeistring for Indias hindunasjonalister kan kanskje være en vekker, skrev avisen.

I sitt manifest hyller nemlig Behring Breivik de ytterliggående hindunasjonalistene for deres militante kamp mot muslimer, deres felles fiende, ifølge Breivik.

Hans islamfobiske budskap er ikke ukjent i India, og støttes sogar av enkelte. Men de ekstreme hindunasjonalistene har lite til overs for den norske terroristen. De tar avstand fra hans handlinger; og skal samtidig ha seg frabedt støtte fra en kristenfundamentalist.

Breivik er i deres øyne ikke prinsipielt forskjellig fra muslimske jihadister. Religiøse fanatikere er to sider av samme sak, uansett hvilket trossamfunn som blir misbrukt.

Uten at hindunasjonalistene ser den svært så synlige bjelken i deres eget øye. For alle disse bevegelsene ikler seg en religiøs retorikk, bruker klassiske symboler og istoriske referanser for å understreke at det er de og bare dem som forvalter den egentlige sannheten. Og de selvoppnevnte «frelserne» nøler ikke med å anvende blind vold for å «redde verden».

(Saken fortsetter under bildet)

Høyrevridde hinduorganisasjonen Rashtrawadi Shiv Sena Party

Høyrevridde hinduorganisasjonen Rashtrawadi Shiv Sena Party brenner dukker som skal forestille muslimske jihadister.

Foto: RAVEENDRAN / Afp

Terror uten form eller farge

Her i India har de terrorgrupper av de fleste ideologiske og religiøse avskygninger. Men for indiske myndigheter har terror verken form eller farge. Verken tvil eller tro er formildende omstendigheter. Ingen ideologi eller fløyplassering rettferdiggjør terroristenes handlinger.

I et demokratisk samfunn er terror KUN avskyelig og straffbart. Og loven skal være like for alle. Problemet er at mange steder blir lovene, i ugjerningens etterkant, ofte strammet til, slik at lovlig politisk opposisjon rammes.

«Patriotlovene» som ble vedtatt i beste mening i USA etter 9/11, førte i konsekvens til en begrensning av amerikanernes borgerrettigheter. Og svaret på terrorhandlinger er ofte spesiallover og unntakstilstand.

I Kashmir har indiske soldater i praksis en slags 007-fullmakt, med «license to kill». De må riktignok påberope seg berettiget mistanke før de skyter for å drepe, men kan ikke straffeforfølges om de gjør det.

Demokrati er ingen trylleformel

Når Jens Stoltenberg sier at vi i Norge skal møte terroren med mer demokrati og økt åpenhet, så er det annerledes og flott. Det vekker oppsikt, men det forplikter.

Jeg tenker på mødrene på Mai-plassen i Buenos Aires, som jeg oppsøkte ofte mens jeg var korrespondent på de kanter. Alltid på torsdag ettermiddag. Da gikk mødrene og bestemødrene rundt plassen i langsom og trassig protest.

Da militærjuntaen kollapset etter den dumdristige invasjonen av Falklandsøyene i 1982 ble demokratiet gjeninnført i Argentina. Men demokrati er ingen trylleformel. Det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for rettferdighet og forsoning. I tillegg trengs politisk vilje. Og mot.

Demokratisk gangsyn og tverrpolitisk ryggrad

Argentinas demokratiske lederskap har ikke utvist tilstrekkelig mot de siste 30 årene, så mødrene går i gravene med sine ubesvarte spørsmål om militærdiktaturets overgrep.

I Sør-Afrika ble det nedsatt en sannhetskommisjon med nobelprisvinner Desmond Tutu som leder, for å granske overgrep og brudd på Menneskerettighetene under apartheid.

En sannhetskommisjon kan heller ikke få ofrene til å gjenoppstå fra de døde, men den kan sette en sluttstrek. Få «closure» som de sier i USA, en mulighet til å legge fortiden bak seg og se fremover. I Argentina så de bare fremover, og glemte å ta lærdom av historien.

På en slik bakgrunn er det oppløftende å sitte i utlandet og se at norske politikere i en særdeles vanskelig tid har demokratisk gangsyn og tverrpolitisk ryggrad og fremdeles er enige om hovedveien videre, helt til Dovre faller.

SISTE NYTT

Siste nytt