En statsminister i et NATO-land med sterke bånd til USA har ingen lett oppgave i en tid når det trues med krig. Bondeviks balansegang kan ofte ende opp i en sirkelargumentasjon om FN-sporet og gi inntrykk av mangel på eget standpunkt, men mange også blant protestantene gir ham kreditt for en ryddig håndtering.
Statsminister Kjell Magne Bondevik. (Scanpix-foto)
Venner med alle
Statsministerens behov for å være venner med alle - både NATOs generaler og dem som roper slagord i gatene - kan likevel tippe over, som når Bondevik hilser demonstrasjonstoget i Skien sist lørdag og gir inntrykk av at massemønstringen nærmest er en hyllest til regjeringens fredslinje.
Vanskelig budskap
For fire år siden ble det etterlyst debatt - i det hele tatt - om Norges krigsdeltakelse i NATOS bombing av Serbia. Da støttet til og med SV militær aksjon, til stor indre smerte riktignok.
I dag dominerer mindretallet i SV og Senterpartiet dagsorden. Det illustrerer hvor vanskelig det er å nå fram med budskapet om at en militær aksjon er den rette løsning for Irak nå. I 1999 støttet Erik Solheim og Kristin Halvorsens bombing uten FN-mandat i humanismen og menneskerettenes navn, mot Milosevics etniske rensing.
Likevel eksponerte gårsdagens utenrikspolitiske debatt krigsmotstandernes dilemma også - de må innrømme at maktbruk kan være legitim i en gitt situasjon. Og hva er det gode alternativet til krig? Fortsatte sanksjoner med menneskelig lidelse?
Splittelse
Spenningen i regjeringen mellom KrFs krigsskepsis og Høyres USA-vennlighet er med rette påpekt i debatten. Et lite tankeeksperiment kan likevel minne om at et rollebytte med Thorbjørn Jagland som utenriksminister i et samarbeid med SV og Senterpartiet heller ikke ville vært konfliktfritt.
I den forstand har Arbeiderpartiet, som deler Høyres tradisjon med et nært forhold til USA i allianse med Europa, det lettere i opposisjon enn i regjering.
Høyre og USA
Forklaringen på Jan Petersens tvetydighet, der han på den ene siden lar seg imponere av Colin Powells lysbildeshow i Sikkerhetsrådet, og på den andre siden maner USA om å holde seg til FN sporet, er frykten for det verst tenkelige scenario-nemlig at USA går til krig alene uten støtte i FN.
Utsiktene til at Norge i en slik situasjon må bryte med vår allierte USA gjør at Høyres leder også må bidra til å føre fram amerikanernes argumenter for å hindre deres politiske isolasjon.
Nytt utenrikspolitisk kart
Når vi kommer forbi og på den andre andre siden av Irak-krisen kan det ha blitt tegnet et helt nytt kart i forholdet mellom de store i verdenssamfunnet.
Dermed kan det bli behov for nyorientering også for de norske politiske partiene. Men først må vi vente på sikkerhetsrådet.