NRK Meny
Normal

Hva er sivilisasjon på kinesisk?

Millioner av mennesker i kinesiske storbyer fortviler over en luftkvalitet som ifølge internasjonale standarder er livsfarlig. Samtidig forsøker myndighetene å rydde opp i Beijings parker - mot usivilisert opptreden. Det gir noen - mildt sagt - rare utslag.

Anders Magnus, Beijing
Foto: NRK

«The mentally ill are not allowed to enter the park!»

Hørte jeg riktig?

«Mentalt syke har ikke lov til å komme inn i parken!»

Høyttalerstemmen skingret på overdrevent tydelig engelsk, med kraftig kinesisk aksent. Jeg skvatt til. Her var det kommet nye forbud siden sist.

Damen i høyttaleren fortsatte med å forkynne at det blant annet ikke var lov til å klatre eller drive med sport inne i parken, verken fotball eller andre sportsleker. Og noen mer uvanlige regler som at det verken var lov til å mate dyrene i parken, jakte på dem eller spise dem!

Hør brevet i lyd:

Oasen midt i byen

Ri Tan Gong Yuan - Soltempelets park - har vært vårt fristed i Beijing. Et nydelig lite grønt område med vaiende piletrær og små paviljonger i tradisjonell byggestil.

Om sommeren fylles den vesle dammen med vann og lotusblomster, nå om vinteren bruker ungene skøyter på isen der. Fra toppen av et kunstig fjell flyr pensjonister sine hjemmelagde drager til himmels, høyt over alle hovedstadens moderne skyskrapere.

For oss er parken en fredfull oase midt i kjempebyen av støy og skitt og trafikk fra morgen til kveld, og slik er den også for kineserne.

Her øver de sin tai chi-gymnastikk, spiller tradisjonell fele eller fløyte, noen synger og enda fler danser sammen i store grupper til medbragt ballroom-musikk fra batteridrevne høyttalere.

Ungene leker med ball eller klatrer i de små, kunstig oppmurte fjellene.

Eller, gjorde. Inntil sivilisasjonen nådde parken.

Hvile + klatre = usivilisert

Sivilisasjon er et nytt moteord for kommunistmyndighetene i dagens Kina, og her i Beijing pågår en konkurranse mellom bydelene om hvem som kan framvise mest sivilisasjon i sitt område.

I vår bydel Chao Yang, for øvrig med 5 millioner innbyggere, altså flere enn i hele Norge, har partiavdelingens sivilisasjonskomité lagt seg ekstra hardt i selen.

Mange gater pyntes overdådig med blomster om sommeren, og nå foran kinesisk nyttår er trær og busker innhyllet av tråder med lysdioder som blinker friskt i alle slags skarpe farger.

Sivilisasjon skal være storslagent og imponerende å se på, men ikke nødvendigvis hyggelig.

I parken vår har sivilisasjonskomiteen brutt opp den fredelige atmosfæren med høyttalerdamens skingrende annonsering av alle forbudene på både kinesisk og engelsk, fra et lydanlegg som tidligere bare spilte lavmælt tradisjonell musikk.

Å hvile er også usivilisert. Derfor har komitéen fått montert inn svære metallbøyler midt på alle benkene, slik at en person kun kan sitte på hver ende, men ikke lenger strekke seg ut eller legge seg ned for å ta en liten lur.

Langs det vesle, kunstige fjellet er det satt opp en hel armada med nye skilt som forbyr klatring.

Soltempelets park i Beijing

Soltempelets park er en oase for små og store i en tettpakket by.

Foto: Guri Elvebakk / NRK

Beijing - et kjemisk fengsel?

Er det å vise slik omsorg for barn og unge at man hindrer dem i å falle ned ved klatring på meterhøye fjell eller skade seg i lek med ball? Burde denne omsorgen også utvides til å omfatte en større del av oppvekstmiljøet? For eksempel ved at det ble forbudt å puste inn lufta i Beijing?

Hadde du fulgt meg på jobb i dag når jeg skriver dette brevet, ville du kanskje ikke synes spørsmålet virket like tåpelig som det høres hjemme i Norge.

I dag blir det ikke skikkelig lyst ute her. Et teppe av gulgrå røyk fyller lufta og gjør det umulig å se bygningene bare få hundre meter borte. Åpner jeg vinduet er det som om vi skulle bo ved siden av pipen til et kullkraftverk.

Min kone sier at vi lever i et kjemisk fengsel. Lukten river i nesa, og halsen forsøker å hoste opp igjen kullstøvet.

Anders Magnus

Korrespondenten må utstyre seg som en annen 'Darth Vader' før han sykler til jobb i Beijing når luftforurensningen er på nivået 'Livsfarlig for helsen'.

Tett munnbind med partikkelfilter må til for å hindre at lungene fylles med alt for mye forurensing når jeg sykler til kontoret.

«Vinter i Mordor», kalles Beijing-lufta på Twitter i dag, med henvisning til den onde Saurons rike i Ringenes Herre, hvor svoveldampen snor seg skummelt mellom fjellene.

Det øyet ikke ser...

Den farligste forurensningen er likevel ikke den som blir fanget opp av munnbindet mitt, men den som slipper gjennom partikkelfilteret. PM 2,5 kalles disse partiklene, som er mindre enn 2,5 mikrometer i diameter.

De er så små at de går gjennom lungenes alveoler og inn i blodet.

Denne luftforurensningen er en stor trussel mot folkehelsen. Forekomsten av lungekreft i Beijing har økt med over 60 prosent de siste 10 årene, og det uten at sigarettrøykingen har tiltatt i denne perioden.

Internasjonale grenseverdier for luftforurensning sier at andelen av slike mikropartikler ikke må overskride 35 mikrogram pr. kubikkmeter luft. I dag varierer det mellom 400 og 500 mikrogram pr. kubikkmeter her i Beijing, målt av den amerikanske ambassaden og offentliggjort på Twitter.

«Livsfarlig luftkvalitet» kalles dette av amerikanerne, som advarer folk mot å gå utendørs. Men kinesere flest får ikke vite noe om disse målingene.

Twitter er forbudt i Kina, og helsemyndighetene her i landet nekter å offentliggjøre slike PM 2,5 målinger, selv om de også registrerer dem, i all hemmelighet.

Forurensning = tåke

Ved hjelp av omveier rundt den store kinesiske internettbrannmuren har likevel en god del kinesere klart å få tilgang til målingene, og har spredt informasjonen via private blogger på nettet.

Da situasjonen var som verst tidligere i vinter og mange veier ble stengt og hundrevis av flyavganger kansellert fordi sikten mange steder var nede i mindre enn 100 meter, eksploderte klagene på Internett med over 4 millioner innlegg om luftforurensningen som hovedsakelig kommer fra kullkraftverk og annen industri, og fra eksosen til Beijings mer enn 5 millioner biler.

I ett av innleggene skriver en kjent barnebokforfatter: «I dag er byen som en blikkboks fylt med giftgass, og våre barn og gamle, ja alle må puste inn denne lufta. Likevel sier miljømyndighetene at det kun er mindre luftforurensing i byen.»

Bloggernes raseri retter seg mot et lederskap som fortsatt kaller forurensningssuppa for «tåke», og som insisterer på at luftkvaliteten de aller fleste dager er helt ok, selv om de som puster i den kjenner på kroppen at det ikke er sant.

Noen er likere enn andre...

Vanlige folks sinne retter seg også mer og mer mot den privilegerte overklassen av kommunistpartipamper og deres styrtrike barn og forretningsvenner.

De har karret til seg million- og milliardformuer gjennom et system av korrupsjon og bestikkelser som gjennomsyrer hele det kinesiske parti- og statsapparatet.

Nå skulle man tro at lufta var lik for alle, men slik er det ikke her i Kina.

Offisielt er målet til kommunistpartiet å skape det klasseløse samfunn. Men fra George Orwells roman «Animal Farm» vet vi jo at selv om alle dyr er like, er noen dyr likere enn andre.

Overklassen av høyere partimedlemmer og deres familier lever et liv vanlige kinesere bare kan drømme om, og internasjonale organisasjoner rangerer Kina som et av landene i verden med størst ulikhet mellom fattige og rike.

Nylig landet jeg i Beijing fra en reportasjereise til Taiwan. Noen kilometer inn på motorveien fra flyplassen sto køen bom fast i over en halv time, og en lystavle forklarte at veien var midlertidig stengt.

«Et høytstående partimedlem på vei i trafikken,» kommenterte mine kinesiske medpassasjerer surt.

Skal noen av pampene ut og kjøre i sine svarte limousiner blir gatene stengt helt av, slik at de kan rase av gårde i full fart. Folkets ledere kan jo ikke kjøre med den sneglefart folket selv må utholde i de kinesiske storbyenes trafikale mareritt.

...og hva med maten?

Mat er et annet problem for folk flest i Kina. For tre år siden døde seks småbarn og 300.000 ble syke av melkepulver med det kjemiske stoffet melamin.

I fjor fikk vi vite at store partier svinekjøtt inneholdt anabole steroider. I nudlene er det funnet spor av bly og industrimaling. Elleve mennesker døde etter å ha fått i seg eddik som inneholdt frysevæske. Store deler av risen i Kina inneholder tungmetallet kadmium. Og mye matolje som selges i butikkene er laget av brukt matolje, samlet opp fra rennesteinen utenfor restauranter.

Det verste er at kineserne ikke vet – og heller ikke vi - hvilken mat i butikken som er forurenset. Av og til med dødelige tilsetninger av giftige stoffer. Så min kone har rett: Vi lever i et kjemisk fengsel.

Kommunistlederne vil selvsagt ikke ha slik mat til seg og sine barn. Derfor får de laget egen mat på spesielle gårder hvor man driver økologisk, og hvor kvaliteten på jorda og matvarene blir nøye kontrollert. Det får da være måte på likhet!!

...men luftrensere til pampene

Men lufta, tenker du, den må jo være lik for alle?

Ikke i det kommunistiske Kina. På kontorene til partiformann Hu Jintao og de andre lederne, og også der de bor i Zhongnanhai, et luksuriøst parkområde vest for Den forbudte by, omgitt av høye murer, har de sørget for å installere flere tusen rådyre luftrensere.

Firmaet som leverte rensemaskinene var så stolt av salget at det reklamerte med helsider i avisene. Her ble en av lederne sitert på at han insisterer på å ta med seg en bærbar luftrenser både i bilen og når han bor på hotell. For, som han sier i annonsen: «Å puste inn ren luft er jo en menneskerett.»

Det sitatet slo ikke særlig godt an blant vanlige kinesere, for å si det mildt.

For i Folkets Kina gjelder ikke menneskerettighetene for folket. Ikke kan de si og skrive hva de mener, ikke kan de spise giftfri mat og ikke kan de puste ren luft.

Mange forsøker å lufte sitt sinne i anonyme innlegg på nettet. Innlegg som ofte blir fjernet av sensurmyndighetene etter kort tid. Og i parken spiller guttungene fotball og klatrer på det vesle fjellet i suveren forakt for alle de «siviliserte» forbudsskiltene.

Slik ulydighet har fått kommunistoverklassen til å stramme grepet, med enda mer sensur mot kritikerne på nettet, og med mer «sivilisasjon» overfor de aktive guttene.

Da jeg passerte porten til parken her om dagen så jeg uniformerte vakter gripe resolutt inn mot to glade småtasser som kom løpende med smil rundt munnen, den ene med et minirullebrett, den andre med en liten plastball. Begge lekene ble øyeblikkelig konfiskert, med en brysk mine fra vaktene.

Her skulle man ikke ha noen antisivilisert oppførsel fra opprørske unger!

Soltempelets park i Beijing

Ulydige smågutter vil ikke Kina ha. De samme småguttene overser imidlertid glatt klatreforbudet som er innført.

Foto: Anders Magnus / NRK

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt