NRK Meny
Normal

Åtte år med George W. Bush

Enhver president er opptatt av sitt eget ettermæle. Det er så viktig at det ikke kan overlates til journalister og forskere. President George W. Bush gir i disse dager avskjedsintervjuer i håp om å komme alle forstå-seg-på’erne i forkjøpet.

George W. Bush, 12. januar-09
Foto: Ron Edmonds / AP

Se bildene fra hans åtte år som president.

Se video: Åtte år som president

En «uniter», ikke en «divider»

Da USAs høyesterett tildelte George W. Bush seieren i presidentvalget i 2000 forsikret den tidligere Texas-guvernøren at han ville forene folket og ikke splitte nasjonen.

Litt søkt kan man si at han lyktes: I fjor scoret George W. Bush høyere på meningsmålingene enn noen av sine forgjengere hva negative holdninger til hans presidentskap angikk.

Mer enn 70 prosent av amerikanerne svarte at de mislikte måten han utførte jobben på. Det amerikanske folk har aldri vært så samlet i sitt syn på noen presidents embedsutførelse.

11. september 2001

George W. Bush 11. september 2001

Den nyvalgte presidenten fikk mye å tenke på da beskjeden om de falne tårnene nådde ham 11. september 2001.

Foto: PAUL J. RICHARDS / AFP

George W. Bush hadde vært president i mindre enn åtte måneder da terrorister angrep New York og Washington DC. Al Qaida og Osama bin-Laden har preget den 43. presidentens to perioder.

De fleste store beslutninger og konflikter har skjedd i forbindelse med ”krigen mot terror” i sin alminnelighet og invasjonen av Irak i særdeleshet.

Uten ”9/11” ville det ikke ha vært noe Abu Ghraib eller Guantanamo, ingen ”fiendtlige stridende” og ingen Patriot-lover.

Bush-regjeringen har tøyd grensen for menneskerettigheter og fangebehandling, lest Geneve-konvensjonene på sin måte og benyttet metoder som andre nasjoner kaller tortur.

Under Bush fikk presidenten utvidede fullmakter til å avlytte telefonsamtaler og holde ikke-amerikanske borgere bak lås og slå på ubestemt tid. Myndighetene kunne granske alle pengetransaksjoner og sjekke bibliotekenes utlån av ”farlige” bøker.

Justisministrene Ashcroft og Gonzalez

President George W. Bush har hatt enkelte sterke – og kontroversielle - samarbeidspartnere. De mest markerte var forsvarsminister Donald Rumsfeld og vise-president Dick Cheney, men de kanskje mest nyttige i jakten på potensielle terrorister var hans to første justisministre, John Ashcroft og Alberto Gonzalez.

Disse var arkitektene bak en rekke av de begrensninger i borgerrettighetene som Bush – rettmessig – måtte ta ansvaret for da kritikken kom.

Bush har vært en svært lojal sjef og har stilt opp for og støttet sine medarbeidere lenge etter at de har ”sviktet” ham. Han har aldri hengt ut verken Rumsfeld eller Gonzalez og forsøkt å redde sitt eget politiske skinn.

Utenrikspolitikken

Etter først å ha fjernet Taliban fra makten i Afghanistan, ble oppmerksomheten rettet mot Irak. Utenriksminister Colin Powells billedbevis i FNs Sikkerhetsråd i februar 2003 vil kanskje bli husket som Bush-administrasjonens lavmål.

Powell la frem bilder som angivelig beviste at Irak under Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, til tross for at FNs våpeninspektører aldri fant noe som tydet på at påstanden var sann.

Bush beskyldte FN for å gjøre seg selv irrelevant og invaderte Irak i mars 2004, sammen med ”de villiges koalisjon”.

Det viste seg senere at Colin Powells satelittbilder ikke holdt mål, opplysningene var basert på én enkelt – og særdeles tvilsom – informant. Tysk etteretning stolte ikke på ”Curveball” og hadde varslet amerikanerne om dette.

Men det var for fristende: Haukene i kretsen rundt Bush hadde lenge planlagt å ”ta” Saddam Hussein. Terrorangrepene den 11. september kom beleilig for de neo-konservative, selv om Saddam Hussein ikke hadde noe med flykaprerne å gjøre. ”Curveball” ga dem det påskuddet de trengte.

Bush dukker for skoen

Bush fikk det travelt da en sko kom susende under et møte i Iraks hovedstad Bagdad.

Foto: SAUL LOEB / AFP

CIA og FBI

Høsten 2001 fantes det mye kunnskap i CIA og FBI om både de enkelte terroristene og deres interesser for å ta flytimer i USA. Men de to organisasjonene motarbeidet i praksis hverandre. De hadde forskjellige data-løsninger og ingen rutiner for å utveksle informasjoner. Derfor ble de mange bruddstykkene og enkeltrapportene fra feltagenter aldri samkjørt og sett under ett.

Granskningene etter 11. september 2001 avslørte store mangler, prestisjekamp og direkte udugelighet i spionasje- og etterretningsarbeidet, der ansvaret var spredt og pulverisert og kampen om budsjettmidler og bevilgninger var et mål i seg selv.

De myteomspunne hemmelige tjenestene hadde gitt USA falsk trygghet.

”Slam dunk!”, sa CIA-sjef George Tenet til George W. Bush da han skulle forsikre presidenten om de omstridte bildene, med underforstått: Bildene var som et skihopp til 20 i stil med Telemarknedslag – så overbevisende var de og så godt ville de bli mottatt i opinionen.

Video nsps_upload_2009_1_12_17_6_53_2158.JPG

Video: George W. Bush takket for seg.

Økonomi

Den mest alvorlige anklagen mot republikaneren George W. Bush er hans pengeforbruk. Konservative republikanere har satt budsjettbalanse i fokus. Underskudd på handelsbalansen, gjeld og offentlig forbruk har vært republikanerne fremmed.

President George W. Bush har ledet landet på en helt annen måte enn de økonomisk konservative i partiet har ønsket, og står langt fra den tradisjonelle partiideologien i så måte.

Den nyfrelste George W. har styrket de sosial-konservative i partiet og gjort abortmotstand, homsebekjempelse, Bibel-lesing og kjernefamilien til de mest sentrale verdier i den nye konservative bevegelsen.

Mange fiskale konservative har følt seg fremmedgjort i sitt eget parti med en president som har handlet helt i strid med egen retorikk.

Finanskrisen

På samme måte som Herbert Hoover for alltid forbindes med den økonomiske krisen i 1929, vil president George W. Bush bli nevnt når krisen i 2008 diskuteres i fjern fremtid. En president blir – på mange måter – gjort ansvarlig for alt som skjer ”on his watch”.

Fra Enron-skandalen og Arthur Andersen-konkursen i 2001 til boliglånskrisen og Detroits aktuelle problemer – alt blir tatt med når presidenten får tildet terningskastverdier ved reisens slutt.

Den grådighetskulturen, med svak kontroll og manglende sosial samvittighet, som har fått rå i USA de siste årene er ikke George W. Bush sin skyld, men det er hans ansvar at det har fått utvikle seg slike tendenser.

Katrina

George W. Bush 31. august 2005

Den amerikanske presidenten fikk nytt å tenke på da orkanen Katrina traff kysten av USA i august 2005.

Foto: JIM WATSON / AFP

Ingen vil finne på å laste USAs 43. president for orkanen Katrina. Men kaoset i redningsarbeidet under den svake lederen i FEMA, Michael Brown, ga Bush en alvorlig ripe i lakken. Selv fortsatte han og feriere før han returnerte til Washington, uten å mellomlande i det orkanrammede området. Det var lite han kunne gjøre, men han utviste dårlig vurderingsevne.

Da han skrøt av den lite effektive: ”Heck of a job, Brownie” – og sparket ham en uke senere for udugelighet i jobben, slo det tilbake på Bush selv.

Da han talte til nasjonen fra Jackson Square i New Orleans 17 dager etter katastrofen lovte han gull og grønne skoger. ”Byen skulle gjenoppstå, koste hva det koste vil”.

Det er svært langt frem for New Orleans og løftet er ikke overholdt.

Positive sider

Ofte trenger man både tid og rom for å vurdere en president og hans virke. Det er lettere å henge seg opp i åpenbare feilskjær, enn å se virkningene av langvarige prosesser.

Sånn sett vil også vurderingene av USAs 43. president bli mer nyansert med årene; men det kan gå fra vondt til verre avhengig av utviklingen i Irak og Afghanistan.

Det har ikke vært noen terrorangrep på USA siden 11. september 2001 til tross for at det skal ha vært mange planer og til dels forsøk – om man skal tro de samme etterretningsorganisasjonene som ikke klarte å forhindre det første. Samtidig kommer neppe velgerne til å takke ham. Angrepet var unntaket.

Fravær av angrep på amerikansk jord har vært regelen under både 1. og 2. verdenskrig, samt Korea-krigen og Vietnam-krigen. Om man ser bort fra de sosialkonservative kan det bli vanskelig å finne noe positivt å si om George W. Bush.

Hvordan kunne det skje?

Det kan være naturlig å stille dette spørsmålet når 62-åringen pensjonerer seg etter åtte år som verdens mektigste mann.

Han hadde ikke mye yrkeserfaring og det meste av det han hadde gjort var ikke spesielt vellykket. Han hadde en god utdannelse, men hadde ikke utmerket seg akademisk. Han avtjente verneplikten, men det er omstendigheter rundt tjenestested og tid som berettiger spørsmål om hans patriotisme og hengivenhet.

Han var en festglad playboy til han var 40 og hadde kun seks års fartstid i politikken, som guvernør i Texas der stillingen er delvis seremoniell.

Ingenting tyder på at en slik mann skal bli nominert, langt mindre valgt. For ikke å si gjenvalgt.

Men han hadde sterke støttespillere og det republikanske partiet samlet seg om GWB. Hans nærmeste valgkampstrateger var kyniske og gikk ikke av veien for ”negative campaigning”. Hans to demokratiske motkandidater - Al Gore og John Kerry – var dyktige, men litt stive og ble sett på som elitister.

George W. Bush hadde - og har - en egenskap vi i Norge har en tendens til å underkjenne: Han er en likandes kar, jovial og lite selvhøytidelig. Han kan slenge med leppa, være sleivete og har sans for humor.

Dette er ofte nødvendige egenskaper dersom man ønsker å bli president i USA – i George W. Bushs tilfelle var disse egenskapene også tilstrekkelige til å bli valgt.

Om å hoppe etter Wirkola

Den 20. januar setter George Bush seg på flyet til Dallas. Han skal allikevel ikke nyte sitt otium på ranchen i Crawford som han har sagt så mang en gang. Heller ikke der holder han ord. Og det er kanskje det viktigste ankepunktet mot Bush: Hans omtrentlighet. Han sier og har sagt én ting, men gjør noe annet.

Nå er ikke det så uvanlig i politikken, men Det hvite hus under Bush har vært mindre åpent og ærlig enn under forgjengerne fra begge partier. Det hefter ved de to presidentperiodene fra 2001 til 2009 og en mann som hevdet han skulle gjenreise embedets moralske autoritet etter Bill Clinton.

Det er ikke alle som mener han har klart det. En amerikansk president kan bare sitte i to fire-årsperioder, mange var i 2004 av den mening at George W. Bush aldri ville få mer enn den ene som Høyesterett ga ham i 2000.

Men han ble gjenvalgt i et demokratisk og åpent valg – et flertall ville ha ham. I dag er det nok mange amerikanere som er glad for at presidentene bare kan gjenvelges én gang. Snaut 3000 dager med Bush er nok.

Obama overtar mange uløste oppgaver, forventningene er skyhøye og fallhøyden stor. Men han hopper ikke akkurat etter Wirkola. Sånn sett har USAs 44. president mye å gå på – og mange mener det kan gå bare én vei.

George W. Bush

George W. Bush gratulerer den nyvalgte presidenten over telefon fra Det hvite hus.

Foto: HANDOUT / AFP
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt