Bananvitser om tidligere DDR-borgere er en dårlig ide i dagens Tyskland

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Berlin.

Tanken slo meg en dag jeg ruslet gjennom Brandenburger Tor. Den ruvende triumfbuen er Berlins mest berømte værtegn, og et symbol på gode og onde dager i tysk historie.

Da den sto ferdig i det herrens år 1791, var den et monument over prøyssisk kongemakt. Men bare 15 år senere ble den et symbol på den selvsamme kongemaktens fallitt, da Europa nye hersker keiser Napoleon erobret Berlin og tok med seg Kvadrigaen, det flotte kunstverket på toppen av monumentet, som krigsbytte til Paris.

Tung symbolikk

Figuren kom riktignok tilbake da Napoleon var beseiret, men for Brandenburger Tor ventet nye dystre opplevelser på historiens vei.

I januar 1933 feiret Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister sin maktovertakelse med et fakkeltog gjennom Brandenburger Tor, og de flakkende lysene og de taktfaste ropene «Deutschland, Deutschland» fra de triumferende nazistene, vil for alltid være en del av monumentets historie.

Under den kalde krigen fikk triumfbuen på Pariser Plass en ny symbolikk – som porten mellom det frie Vest-Berlin og det kommunistiske øst. Og jeg nærmer meg nå raskt poenget.

Da Berlin-muren ble bygget, i august 1961, ble Brandenburger Tor, den mest kjente delen av det forhatte byggverket – «selve symbolet på ufrihet», som noen uttrykte det. Det var derfor naturlig at monumentet sto i sentrum for de ufattelige gledesscenene som fulgte da Muren falt den 9. november 1989.

Men selv om øst og vest smeltet sammen til et gjenforent Tyskland, så var det nye samlivet alt annet en smertefritt. Og det er det jeg tenker på denne dagen ved Brandenburger Tor.

Bananvitser

For er det en sak som har fulgt meg som en skygge, siden jeg ble NRKs første korrespondent i Berlin i 1991, så er det nettopp konflikten og mistroen mellom tyskerne i øst og vest.

«Muren i tyskernes hoder» er uttrykket som bedre enn noe annet beskriver denne konflikten. I stedet for den fysiske muren oppsto det et sosialt og psykologisk skille, som viste seg på alle livets områder. Jeg husker for eksempel godt de stygge banan-vitsene som florerte i tiden etter den tyske gjenforeningen. Det var en kjent sak at mange DDR-borgere hadde vokst opp uten tilgang på bananer og andre sydfrukter, fordi regimet ikke ville bruke penger på å innføre slik vestlig luksus.

Det fikk lett ondsinnede vestberlinere til å lage vitser som denne: «Hva er et banankompass»? Svar: «Man legger en banan på Berlin-muren, og den delen det blir spist av er øst». Eller denne: «En banan løper opp Unter den Linden med en østtysker i hælene. Da får den se en kiwi som sitter på en benk, og bananen roper: Hei Kiwi, stikk av, det kommer en østtysker etter meg. Men kiwien sitter like rolig, og roper tilbake. Slapp av. Østtyskeren aner ikke hvem jeg er!»

Ossie og wessie – østtysker og vesttysker – det var den store skillelinjen her i Tyskland gjennom store deler av 1990-tallet. Og mange – også blant uavhengige observatører – var av den oppfatning at mye av årsaken var å finne i en arrogant og nedlatende holdning fra folk i det vestlige Tyskland.

Mange i øst følte at deres liv, deres kultur og deres kunnskap over natten ble verdiløs, og at hele deres biografi ble kastet på søpla sammen med det forhatte DDR-regimet. Som en reaksjon på dette utviklet det seg en såkalt Ostalgi – en østtysk nostalgi, som nettopp la vekt på det var mye bra i DDR, selv som det offentlige og politiske liv var gjennomsyret av maktmisbruk og menneskeforakt. Og selvbevisste østtyskere kunne også bruke humor og ironi i konflikten mellom øst og vest. Når begeistrede vesttyskere markerte den historiske gjenforeningen ved å rope «Vi er ett folk!», så fikk de følgende svar fra øst: «Det er vi også!»

Det som overrasket meg mest var at disse motsetningene – denne «muren i tyskernes hoder» var så vanskelig å bli kvitt. Årene kom og gikk, og fortsatt viste meningsmålingene store forskjeller mellom innbyggerne i de to delene av det nye Tyskland. Så sent som i 2002 viste en meningsmåling at hele 57 prosent av innbyggerne i det tidligere DDR følte seg som annenklasses borgere i det gjenforente Tyskland. Og to år senere, da Tyskland feiret 15-årsjubileet for Berlin-murens fall, viste en måling at 77 av innbyggerne i hele Tyskland mente at landet fortsatt var splittet mellom øst og vest. Kommentatorene spådde den gang at det ville ta enda en generasjon før splittelsen ville forsvinne.

Ikke-tema

Men – og det er et stort men i denne historien. Og først nå kommer jeg frem til det som egentlig slo meg den omtalte dagen ved Brandenburger Tor. Det falt meg plutselig inn at det nå er svært lenge siden jeg har laget en reportasje om den berømmelig «Muren i tyskernes hoder».

Det slo meg også at dette ikke har vært noe tema – verken i tyske medier – eller i samtaler jeg har hatt med tyskere og andre her i Berlin det siste året.

Da jeg kom tilbake til kontoret gjorde jeg for sikkerhets skyld en mer grundig undersøkelse, og kom til samme resultat: Et av de mest slitesterke temaer i mitt journalistiske liv her i Tyskland er rett og slett blitt et ikke-tema. Det eneste jeg fant i min gjennomgang av tyske medier de siste måneder, var et par artikler om – nettopp – at den tyske øst-vest-konflikten er i ferd med å gå ut på dato.

Og ser vi på den tyske virkeligheten, anno 2013, så er det lett å finne forklaringer. Den mest opplagte er at forskjellene mellom det gamle DDR og den tidligere vesttyske forbundsrepublikken langt på vei er utvisket. De enorme økonomiske innsprøytingene i øst har ført til at denne delen av Tyskland på mange områder er mer moderne enn den vestlige. Og folk i Leipzig og Dresden føler på ingen måte at de er noe B-lag sammenlignet med dem som bor i Hamburg eller Köln.

I tillegg kan selvsagt beboerne i øst slå i bordet med at de to fremste lederne i dagens Tyskland – forbundskansler Angela Merkel og forbundspresident Joachim Gauck kommer fra øst.

Øst-vest er i det hele tatt i ferd med å bli et lite brukbart begrep når man skal analysere det tyske samfunnet. For hva har vel en rik forretningsmann- eller kvinne i Potsdam ved Berlin til felles med en arbeidsledig trygdemottaker i det nordøstlige Mekleburg-Vorpommern – annet enn at de begge er født i DDR. Og mens «østtysk kunstner» var en populær merkelapp under Ostalgie-bølgen på 1990-tallet, vil knapt noen finne det naturlig å smykke seg med en slik betegnelse i dag. I stedet har nye – eller rettere sagt – gamle og velkjente tyske skillelinjer blitt mer synlige – ikke minst den tradisjonelle konflikten mellom det katolske sør og vest og det protestantiske nord og øst.

Bananvitser om tidligere DDR-borgere er en dårlig ide i dagens Tyskland. Og jeg for min del finner vel saktens noe annet enn ossies og wessies å rapportere om.